Hva har vold med tilpasning til klimaendring å gjøre? Svaret er: ganske mye.

Det fikk jeg bekreftet under et ganske svett feltarbeid i El Salvador i Mellom-Amerika for litt siden. En av endringene som landet gjennomgår, er nemlig temperaturøkning, samtidig med vannmangel og stadig mer hyppig ekstremvær. 

En mektig nasjonal politisk elite, som gjennom historien har satt egen vinning foran både bærekraft og sosial utjevning, må ta på seg mye av skylden for at El Salvador er så sårbart for globale klimaendringer som det er.

Men de ekstremt voldelige ungdomsgjengene – de såkalte pandillas – er blitt et viktig hinder for tilpasning til klimaendringene

Førsteplass på klimarisiko

El Salvador er på størrelse med Nord-Trøndelag fylke og bidrar ikke til mer enn 0,4 prosent av det globale klimagassutslippet. Landet er likevel desto mer sårbart for klimaendringer. I 2009 inntok landet førsteplassen på FNs indeks over land i klimarisiko, og det har etter dette alltid figurert i tet.

Vannmangel er El Salvadors mest akutte problem. Noen områder opplever tørke, mens andre snarere lider under at jordas evne til å holde på vannet er radikalt redusert. Hele bydeler har vært ukevis uten vann. Noen hevder de ikke har hatt drikkevann på to år. Dette har skapt store sosiale konflikter.

Salvadoranske myndigheter har satt i gang flere planer for å imøtegå krisa. En åpenbar løsning er å plante mer skog, særlig kaffeplantasjer som i tillegg til å bidra til å forebygge klimaeffekter, gir jobber og inntekter.

Men dette og mange andre tiltak møter stadig større hindre i form av trusler og vold.

Ekstrem vold

El Salvador har aldri vært et fredelig land, men etter at USA begynte å deportere grupper av salvadoranske ungdommer med kriminelle rulleblad og gjengbakgrunn fra USA til El Salvador i 1997, oppstod et nytt fenomen: pandillas (eller maras).

De begynte som sosiale nettverk og beskyttelsesmekanismer for ungdom som ofte stod uten familie, skole- eller jobbtilbud, men har utviklet seg til å bli velorganiserte bander som opererer i territorier der de driver pengeutpressing («skatte-innkreving») og sosial kontroll via ekstrem vold.

Lenge var pandillas først og fremst et urbant fenomen som kontrollerte fattige områder i og i utkanten av byene.

De siste årene har de imidlertid i stadig større grad tatt kontroll med landsbygda. Deres inntektskilder på den ellers fattige bygda er først og fremst pengeutpressing. En vanlig metode er å kreve penger for å la arbeidere til sukker og kaffeplantasjer passere.

Resultatene er mange: Nyplanting av trær og kaffebusker blir stoppet på grunn av trusler og vold. Kaffeplantasjer som i utgangspunktet ikke er spesielt innbringende for tiden, blir lagt øde som følge av vold og økte kostnader på grunn av pengeutpressing.

Gjengene har gode vilkår

Det er mange indirekte konsekvenser også. Sukkerplantasjene er svært utsatt for pengeutpressing, noe som har økt kostnadene mye for de som driver dyrkningen av sukkerrør, enten på egen jord eller jord eid av kooperativer – de såkalte cañero som ikke er de velstående eierne av sukkerforedlingsanleggene. 

Dette har gjort at kostnadskrevende tiltak for å redusere bruk av kjemikalier eller skaffe mer effektive vanningsanlegg som bruker mindre vann, blir utsatt. Gjengene har også gode vilkår i områder med liten grad av offentlig regulering og mange sosiale konflikter i utgangspunktet. 

I eksisterende konflikter mellom cañeros blir gjengene også brukt som torpedoer for å hevne seg på naboen. Resultatet er ikke bare at tilpasningene til klimaendringene hindres, men også at volden har eksplodert på landsbygda (i tillegg til byene) de siste årene. Det skaper mer migrasjon til byene, og til USA.

Rammer både byplanlegging og byggebransje

Også i urbane områder ser vi at sikkerhetssituasjonen spiller inn på mulighetene for å tilpasse seg klimaendringer.

For å sikre at mer av vannet som tross alt regner på El Salvador, kan tas i bruk, må myndighetene planlegge byer på nye måter. Men hvor de kan bygge i byene er i stadig større grad avhengig av hvor gjengene tillater det.

Byggebransjen er også utsatt for pengeutpressing og kan ikke bygge i områder som er pandilla-kontrollert. At pandillas gjør alvor av trusler mot arbeidere så vi sist i mars da åtte arbeidere som skulle legge nye elkabler i et område, samt tre tilfeldige forbipasserende bønder, ble massakrert etter en såkalt kontroll og krav om beskyttelsespenger. 

Samtidig ønsker stadig flere seg bolig i såkalte gated communities – altså innhegnede områder med høye murer og sikkerhetstiltak. Det krever mye plass uten at man egentlig skaffer bolig til veldig mange. Resultatet er enda større press på de veldig begrensede områdene hvor det faktisk finnes naturlig vegetasjon og trær som kan hindre den evige forringelsen av opptak av vann.

Mange har prøvd å tallfeste hvor mye utpressingen koster. Sukkerdyrkerne har blant annet estimerte sine kostnader til én million dollar i fjor, byggebransjen til 40 millioner. Det er kanskje likevel best å høre på en av landets fremste økonomer som forteller at alle tall vi kommer til å høre, er løgn. Ingen vet med sikkerhet.

Det vi kan være ganske sikre på er at ungdomsgjengene er i ferd med å bli en økonomisk maktfaktor, ikke bare et kriminelt fenomen. Hva det vil føre til vet vi lite om, men vi kan være ganske sikre på at de ikke kommer til å legge stor vekt på klimatiltak når de reinvesterer beskyttelsespengene sine.