Kjetil Stordahl fremmer på forskning.no 20.12.2007 “kritikk av FNs klimapanel (IPCC) og deres bruk av klimamodeller.

Vi ønsker å kommentere noen påstander fra Stordahl da disse etter vår mening er basert på misforståelser.

Riktig om fortiden?

Påstand fra Stordahl: “Det er ikke noen kunst å lage en modell som reproduserer tidligere klimautvikling - gjerne 100 prosent riktig. Det er bare å inkludere nok forklaringsvariabler. Men det betyr ikke at modellen er god til å lage prognoser.”

For den type klimamodeller som benyttes i FNs klimapanel, er denne påstanden positivt feil. Ingen av de klimamodellene som brukes i FNs klimapanel kan i dag - eller noen gang i framtiden - reprodusere observert klimautvikling 100 prosent. Dette er ganske enkelt en umulighet slik klimamodellene konstrueres.

La oss belyse dette med utgangspunkt i økonomiske modeller som benyttes til å lage prognoser, eller framskrivninger som økonomene liker å kalle det. Det er korrekt at disse modellene kan gjenskape historisk observert økonomisk atferd når perfekt, bare vi inkluderer “nok variable”.

Årsaken er at relasjoner mellom for eksempel privat konsum, inntekt og priser etableres ved å se på historiske sammenhenger mellom disse og andre variable. Å få 100 prosent treff på historien er da ikke noen kunst; det er bare å ta med flere forklaringsvariable.

Ingen tilpasning av naturlovene

I fysikken, som ligger til grunn for klimamodellene, er det imidlertid annerledes. Termodynamikkens lover, Newtons lover, eller tilsvarende lover for egenskaper og bevegelser av gasser og væske, er for eksempel ikke estimert på historiske data annet enn ved at de er verifisert gjennom et utall eksperimenter.

Klimaforskerne tilpasser ikke Newtons gravitasjonskonstant eller andre elementer av naturlovene for å kunne gjenskape fortidens klima! De lovbestemte sammenhengene i klimamodellene medfører at klimamodellene generer sitt eget klima.

Observert klima har imidlertid - som været - kaotiske komponenter som ingen klimamodell vil beskrive perfekt. Følgelig vil ingen klimamodell noen gang kunne beskrive naturen helt riktig.

Når Stordahl skriver at “Noen av årsakssammenhengene følger fysiske lover, men også der må interaksjonen mellom variablene kvantifiseres”, så er kvantifiseringen allerede unnagjort for mange år siden, og inngår således ikke i spesifiseringen av disse relasjonene i klimamodellene.

Relasjonene i klimamodellene konstrueres ikke, slik man ofte synes å gjøre med sentrale relasjoner i andre prognosesammenhenger for å kunne gjenspeile en gitt historisk utvikling.

Ikke perfeke, men fullt brukbare

Det er også verdt å bemerke at klimamodellene som blir nyttet for å beskrive dagens klima også forklarer jordens klimautvikling de siste 1000 år på en god måte.

Den eneste ytre føring som inngår i disse modellkjøringene er effekten av historisk kjente vulkanutbrudd og variasjoner i solinnstrålingen. For å beskrive temperaturutviklingen over de siste 50 år må i tillegg økende innhold av drivhusgasser i atmosfæren inkluderes.

I motsatt fall synker temperaturen på jorden, mens observasjonene entydig viser at jordens temperatur stiger. Det er videre slik at modellene som ble benyttet i den første IPCC-rapporten i 1990 ble utviklet på 1980-tallet.

Selvsagt var det ingen i 1990 som hadde informasjon om temperaturutviklingen fram til i dag, knappe 20 år seinere. Likefullt ga klimamodellene på 1980-tallet en temperaturutvikling som er når den temperaturen vi i dag observerer.

Dette beviser ikke at klimamodellene er perfekte (noe de ikke er), men det er en meget sterk indikasjon på at klimamodellene er mye mer enn en statistisk modell som blir konstruert for å beskrive fortiden. Klimamodellene kan faktisk brukes til å si noe om framtiden!

Lite troverdig tidsskrift

Sitat fra Stordahl: “K. C. Green og J. Scott Armstrong har skrevet artikkelen ?Global Warming: Forecasts by Scientists versus Scientific Forecasts’ (Energy and Environment 18, 7/8, 2007, pp 995-1019). Der evaluerer de temperaturprognosene i IPCCs siste hovedrapport IPCC WP1’s Fourth Assessment Report ut fra prinsipper for å lage gyldige prognoser. De konkluderer med at etablerte prognoseprinsipper i overveiende grad ikke er fulgt. J. Scott Armstrong er en av de største internasjonale kapasitetene innen prognosefeltet.”

Til dette sitatet er det flere kommentarer som er betimelige. For det første, som alle som følger den vitenskapelige klimadebatten vet, er tidsskriftet Energy and Environment ikke det man fester størst lit til.

Tidsskriftet er kjent for sitt fremme av svakt fundamentert kritikk av klimaforskning generelt og FNs klimapanel spesielt. Det er også uklart hvorvidt bidragene til tidsskriftet gjennomgår fagfellevurdering, et kjennetegn på seriøse bidrag til den faglige diskusjonen.

Tidsskriftet er heller ikke listet på Thomson Scientific Master Journal List. Dette i motsetning til alle anerkjente tidsskrifter.

Dernest, de som har lyst til lese et kritisk innlegg til Scott Armstrongs rolle i klimadebatten, kan for eksempel søke på www.realclimate.org og tilknyttede lenker for enkelte klimaforskeres respons på kritikken om at “prognoseprinsipper” ikke følges av FNs klimapanel.

Kulturkollisjon mellom fagdisipliner

Når dette er sagt, statistikere har opplagt mye å bidra med som fagprofesjon i klimasammenheng. Men å basere sin kritikk på at eksisterende klimamodeller ikke samsvarer med “prognosemodeller” fra innlegg i Energy and Environment tjener neppe saken.

Grunnlaget for kritikken synes å være en kulturkollisjon mellom statistikere og klimaforskere, ikke ulik andre kulturkollisjoner som vi noen ganger for eksempel ser mellom geologer og klimaforskere.

Første steg i debatten burde derfor være å gjøre seg bedre kjent med hverandres grunnlag, heller enn, som Stordahl synes å gjøre, å kritisere en fagdisiplin fordi den ikke passer inn i ens egen.