I en kronikk i Aftenposten 25. september, aksepterer professor Dag O. Hessen teoriene om den katastrofale globale oppvarming fra menneskeskapte utslipp, og forekomsten av ekstreme værsituasjoner, som naturvitenskapelige fakta.

Han legger vekt på tre arbeider som han mener belyser problemet. Det ene er en bok av J. Lovelock, som er en av grunnleggerne av miljøideologiske bevegelser verden over.

Det andre arbeidet er en film basert på en bok av Al Gore - amerikansk politiker og tidligere visepresident. Gore har i en rekke år vist manglende faktiske kunnskaper om de fleste sider ved det globale klima. Han skriver og taler aktivt om klimaspørsmål for å sanke stemmer for sitt amerikanske partis politikk.

Den siste av Hessens tre referanser, en bok av forskeren Tim Flannery, er også laget for politikere og det brede publikum, og ikke som et vitenskapelig dokument. Etter hvert har Flannery beveget seg over til miljøaktivisme, og har tatt klart standpunkt for at jorden kan forvente katastrofale temperaturøkninger. Han sier selv at han er en “omvent” klimaskeptiker. Ordet omvendt tyder på endring av tro mer enn på ny vitenskapelig forståelse.

Disse Hessens sentrale referanser er altså laget av en miljøaktivist, en amerikansk politiker og en “troende” forsker. De gir forenklede og klare standpunkter i usikre og vanskelige vitenskapelige spørsmål. Hessen bruker altså en film og to bøker, alle politisk pregede kampskrifter fra miljøvernaktivister, som utvalgte hovedkilder for sine syn.

De konklusjoner Hessen tar for gitt - betydelig varmere klima, mange katastrofer og blant annet minsket artsmangfold som følge av menneskapte utslipp - er under intens vitenskapelig debatt, gjennomvevd av betydelige uenigheter. Slike debatter foregår, og må foregå, i rent vitenskapelige kretser. Uenighetene viser at det foreligger betydelige vitenskapelige usikkerheter.

FNs internasjonale klimapanel IPCC er oppnevnt av deltakende regjeringer, og inneholder få forskere og forøvrig politikere, byråkrater og borgere. Formålet er å gi regjeringene politisk og vitenskapelig baserte råd om den globale klimautvikling. Panelet har som arbeidsforutsetning at dets rapporter skal bygge på beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap, og at disse skal presentere kunnskapen nøyaktig og balansert. På denne bakgrunn har IPCC oppnevnt tre vitenskapelig arbeidsgrupper som hver skal fremlegge én rent vitenskapelig rapport hvert femte år.

Selv med sitt verdensomspennende vitenskapelige nettverk, og sine vitenskapelige arbeidsgrupper, har IPCC ikke skapt noen klare vitenskapelig begrunnede forutsigelser om hvordan utviklingen på jorden kan gå.

For eksempel konkluderer IPCC at 1900-tallet antakelig var det varmeste århundre på 1 000 år, mens 1990-årene var det varmeste tiåret og 1998 det varmeste året i århundret.

Dette arbeidet fra IPCC er en av grunnpilarene i forutsigelsene av betydelige fremtidige temperaturøkninger, og av de påståtte katastrofale følger av disse. Mange vitenskapsmenn utenfor IPCC stilte seg kritiske til studiene.

En eksternt oppnevnt komité av spesialister innen statistikk analyserte et av IPCCs sentrale arbeider på feltet. Konklusjonene var: Påstandene fra IPCC underbygges ikke av arbeidet; IPCCs arbeidsgruppe manglet kompetanse i statistikk, og har misbrukt noen statistiske metoder. Påstanden om det varmeste århundret kan i det hele tatt ikke underbygges fordi vi har for få temperaturdata fra en litt fjernere fortid.

Hessen velger å ikke skrive om disse forhold.

Siden IPCC er oppnevnt av regjeringene, og har som sentral oppgave å gi råd til disse, blir Panelet sterkt politisert. Dessverre har det også gått så langt at det endrer rene vitenskapelige uttalelser fra de vitenskapelige arbeidsgrupper slik at uttalelsene passer bedre til et politisk krisescenario enn til en sammenstilling av rent vitenskapelige konklusjoner.

For eksempel skriver én av IPCCs vitenskapelige hovedforfattere “Vitenskapsfolkene skriver teknisk utkast til Panelets sammendrag for politikere. Etterpå forandrer Panelet teksten. Det er merkelig at et panel av ikke-forskere forandrer det som skal være sammendrag av vitenskapelige funn.” En undersøkelse blant vitenskapelige bidragsytere til IPCC viste at halvparten ikke støttet Panelets sammendrag for politikere.

Dette er bare én av mange feil og svakheter ved IPCCs prosedyrer. Blant annet viser IPCC manglende hensyn til inhabiliteter ved valg av personer og arbeidsmetoder i virksomheten. Ett eksempel er at noen forfattere av IPCCs policyrapport for 2001 var de samme som ikke bare først utformet og skrev de vitenskapelige underlagsrapporter men også deretter vurderte disse.

Fremtredende forskere har etter hvert valgt å trekke seg fra IPCC-arbeidet. Ett eksempel er dr. C. Landsea. Panelet påsto i sammendraget til politikerne at en global temperaturstigning ville øke uværsfrekvensen i Nord-Atlanteren. Som IPCCs ekspert på stormer og orkaner, mente Landsea at dette var feil, men fikk ikke gehør fra Panelet - som har beholdt sin påstand. Han anså IPCC som politisert innen sitt eget fagområde, og trakk seg fra arbeidet. Også andre forskere assosiert med IPCC har avgitt uttalelser som gikk imot IPCCs gjeldende politiske sammendrag.

Inhabiliteter, kontroverser og utmeldinger av IPCC velger Hessen å ikke omtale i sin kronikk.

En kjent forsker, Stephen Scneider har deltatt lenge i IPCC. Han uttalte for mange år siden følgende: “På den ene siden, som forskere er vi etisk bundet til den vitenskapelige metode, det vil si å love å fortelle sannheten, hele sannheten, og bare sannheten (?). På den andre siden er vi ikke bare forskere, men også mennesker. Som folk flest vil vi gjerne gjøre verden til et bedre sted, noe som her fører oss til arbeid for å redusere risikoen for potensielt katastrofale klimaendringer. For å gjøre dette trenger vi bred støtte for å tenne publikums fantasi. Dette medfører, selvfølgelig, å skaffe stor mediadekning. Så vi må fremlegge skremmende scenarioer, gi overforenklede, dramatiske utsagn, og i liten grad nevne de tvil vi selv måtte ha. Denne dobbelte “etiske bindingen” vi ofte er i, kan ikke løses opp ved noen formel. Hver og én av oss må beslutte hva som er den rette balansen mellom å være effektiv og være ærlig. Jeg håper dette betyr begge deler.”

IPCC legger, som vist, vekt både på en betydelig vitenskapelig innsats fra sine vitenskapsgrupper, og på justeringer av deres konklusjoner slik at Panelets politiske anbefalinger får økt politisk og medialt gjennomslag.

Om IPCCs balanse mellom å være ærlig og å være effektiv er riktig kan vel ingen vurdere.

Gores balanse er helt klar: Vitenskapen kan fritt forvrenges til det ugjenkjennelige i politikkens tjeneste.

Hessen mener vel, med kronikken inklusive dens utelatelser og oppmerksomhetsvekkende krisebeskrivelser, å ha funnet sin rette balanse mellom effektivitet og ærlighet.

For mange vitenskapsfolk eksisterer det ikke noen slik balanse innen vitenskapen, bare absolutt ærlighet.