Det amerikanske forskningsinstituttet National Snow and Ice Data Center (NSIDC) presenterer denne uka det de kaller en minimumsrekord i ismålinger i Arktis.

Målingene fra søndag viser at et område på 4,14 millioner kvadratkilometer er dekket med mer enn 15 prosent havis. Dette er hele 40 prosent under «normaltilstanden» for midten av september i årene 1979-2000, og tilsvarer et område 8,5 ganger større enn Norge.

Hullene i iskappen kommer etter en sommer der kraftige høytrykk over Sibir har ført til at temperaturen ligger hele fire til seks grader over normalen, skriver NTB.

Rapportene fra NSIDC kan altså tyde på at issmeltingen i Arktis går fortere enn forskerne hittil har trodd.

Nordvestpassasjen isfri

Satellittkartene fra NSIDC dokumenterte i sommer at Nordvestpassasjen mellom de canadiske øyene for første gang har en helt isfri passasje. Det er dermed mulig å seile fritt gjennom områdene Roald Amundsen brukte tre år fra 1903 til 1906 på å forsere med «Gjøa», skriver NTB.

Aftenposten gjorde i går et liknende poeng:

“Det tok Roald Amundsen to år å krangle seg gjennom Nordvest-passasjen. Canadiske og amerikanske myndigheter slo for fjorten dager siden fast at passasjen … var fullt seilbar for de fleste fartøy.”

Hvorvidt dette er så sensasjonelt som Aftenposten og NTB vil ha det til, er uvisst:

- Amundsen brukte flere år på turen gjennom Nordvestpassasjen, ja, sier forsker Terje Berntsen ved Cicero.

- Men han la seg til med vilje i Gjøahavn. Dit fram nådde han allerede første året, og så vidt jeg vet hadde han da forsert det vanskeligste stykket.

- Vet lite om isforholdene før 1979

- Vi vet lite om isforholdene i disse områdene før satellitmålingene startet i 1979, sier forsker Lars Henrik Smedsrud ved Bjerknessenteret. Han er oseanograf og ekspert på sjøis.

Han mener ismengden i Nordvestpassasjen er en dårlig historisk målestokk. Det skal ikke mer til enn en periode med sterk vind, så åpner passasjen seg.

- Men det er desverre den eneste målestokken vi har.

Forsker Terje Berntsen sier at isreduksjonen i Arktis er voldsom, sett i forhold til de tretti årene vi har med satellitovervåkningsdata, men også han sier at vi vet lite om hvordan polisen var før vi begynte å måle.

Dermed vet vi heller ikke hvor oppsiktsvekkende dette er.

Ciceros direktør, Pål Prestrud er enig i at vi bør være oppmerksommme på at vi ikke har mer enn cirka 30 år med nøyaktige målinger av polisens utbredelse.

- Men vi har også andre data, sier Prestrud til forskning.no.

- Isens utbredelse er blitt observert fra fartøy opp gjennom århundrene, og disse oberservasjonene er nå samlet i det vi kaller Isdatabasen, og rommer nedtegnelser helt tilbake til 1600-tallet.

- Men selvfølgelig, jo lenger tilbake i tid vi går, jo mer unøyaktige er nedtegnelsene, og jo vanskeligere og mer upresist blir det å sammenlikne med det vi ser i dag.

- I tillegg stammer de beste dataene fra områdene rundt Norge, og ikke fra de områdene vi nå snakker om.

Åpne farvann også på 1930-tallet

Professor Ole Humlum ved Universitetet i Oslo skriver i en kronikk i avisa Nordlys vinteren 2006 at den russiske tråleren Sibirjakov seilte Nordøstpassasjen i 1932, i en relativt varm periode:

“I perioden 1935-1945 hadde flere randområder til det Arktiske Osean relativt liten isutbredelse. Derfor regnet den tyske marineoverkommando i sommeren 1942 alvorlig med at USA ville utnytte de gunstige isforholdene til å sende konvoier fra Nord-Amerika til Sovjetunionen via Nordøst-passasjen.”

Prestrud avfeier overfor forskning.no dette som uvitenskapelig.

- Vi vet at Nordøstpassasjen er åpen, opptil 30 til 40 døgn i året. Men også her har vi for lite data, og vi kan ikke se bort fra at også dette har variert opp gjennom tidene.

Og Humlum fortsetter:

“Det er for så vidt riktig at temperaturen mange steder i Arktis har steget de siste 30 årene, men målingene viser også at de nåværende temperaturene i Arktis generelt ikke er høyere enn i perioden 1930-40.”

Prestrud motsier ikke Humlum på dette punktet:

- De fleste forskere er enige om at polisen har vært på tilbakegang siden den lille istid. Men å gå i detaljer her, blir rene spekulasjoner.

Både tykkelse og utbredelse

Terje Berntsen understreker at vi i dag ikke bare snakker om isreduksjon i areal, men at ting tyder på at også selve isens tykkelse er redusert.

Dette siste bekreftes av forsking som foregår i Arktis i dette øyeblikk. Det tyske forskningsskipet Polarstern gransker mekanismene bak den akselererende smeltingen av havisen.

Toktleder Ursula Sauer sier til NTB at store deler av den arktiske sjøisen nå er under en meter tykk, en halvering i forhold til målingene i 2001.

- Dette er i så fall et skremmende bilde, sier Lars Henrik Smedsrud ved Bjerknessenteret.

- Hvis det totale volumet av is i polbasenget reduseres sterkt, er dette mer alvorlig enn om utbredelsen forandrer seg.

Isens utbredelse lar seg, som sagt påvirke av vindretningen. Lite is ett sted kan bety mye et annet sted.

- Det er tykkelsen som er viktig. Og disse tyske datene er foreløbig ikke bekreftet, sier Smedsrud, som likevel tror forskernes modeller er riktige:

- Om 50 år er det nok lite is igjen.

Selvforsterkende

Ifølge Pål Prestrud kan utviklingen av havisen i Arktis være et tegn på at selvforsterkende mekanismer er i gang i polområdene, skriver NTB.

- Når vi øker utslippene av karbondioksid (CO2), øker vi atmosfærens evne til å holde på vanndamp. Vanndamp er i seg selv en klimagass. Vi har store problemer med å modellere denne utviklingen, sier Prestrud.

Mistet evnen

Et annet eksempel finnes på Grønland. Så sent som i 2005 mente FNs klimapanel at de hadde god kontroll på hvordan innlandsisen på Grønland ville oppføre seg framover. Det siste året har forskerne oppdaget en ny prosess.

Avrenning av vann under iskappen lager et såpeglatt lag som øker bevegelsen i isen.

- Nå tror man at hele 50 prosent av istapet på Grønland kommer av denne prosessen. Dette er en utvikling vi ikke klarer å modellere. Forskerne har mistet evnen til å forutse hva som skjer med innlandsisen, sier Pål Prestrud til NTB.