Kanskje det finnes et parallelt univers hvor Einsteins generelle relativitetsteori av en eller annen grunn har blitt et hett politisk tema.

Litt på samme måte som teorien om menneskeskapt global oppvarming har blitt det i vår verden.

Vi ser det for oss: I den offentlige debatten blir forskerne bak Gravity Probe B utsatt for hard kritikk. Prosjektet med å sende en satellitt opp for å undersøke hvorvidt Einstein hadde rett, virker provoserende på mange.

Dagbladet kaller forskerne for gravitasjonsbøller og sammenligner prosjektet med tobakksindustriens manipulasjon og forskerjuks.

Ikke stuereint

Du syns kanskje bildet virker dumt?

I dag har vi en situasjon hvor det stadig blir mindre stuereint å stille kritiske spørsmål til klimaforskningen - et forskningsfelt som det er knyttet betydelig mer usikkerhet til, enn det er til relativitetsteorien.

Den siste tida har for eksempel flere norske aviser skrevet om forskere som får penger fra oljeindustrien (for eksempel her og her). Dette har skapt reaksjoner.

Retorikken dreier seg stort sett om at slike økonomiske forbindelser, uansett hvor vage de er, diskrediterer forskerne fra å mene noe i klimadebatten.

Man går langt i å antyde at mennesker som ikke stiller seg helt og fullt bak det såkalte konsensus, stort sett betales av oljeindustrien for å så tvil om klimatruslene.

I bildet som skisseres opp, finner vi på den ene siden de skikkelige og redelige forskerne som slår alarm om global oppvarming. På den andre siden finner vi korrupte bølleforskere som stikker kjepper i hjulene for snille mennesker som vil redde verden.

Sort-hvitt

Selv om enkelte oljeselskaper sikkert gjør hva de kan for å opprettholde sin fortjeneste, er det viktige nyanser som går tapt i denne generelle fremstillingen av såkalte klimaskeptikere som de reneste skurker eller avvikere.

Ved å prøve å sette alle som står på “feil” side i debatten i samme skammekrok, bidrar man dessuten til å skape en illusjon om at forskningsresultater er noe endelig, eller absolutt - og at det finnes en slags sannhet.

Hvorfor blir det sånn? Sannsynligvis fordi den globale oppvarmingen etter hvert oppfattes som en stor trussel, og politikernes handlingslammelse skaper frustrasjon.

Denne frustrasjonen overføres på forskere som faktisk våger å stiller kritiske spørsmål, med et resonnement a la “de gir argumenter til Frp”.

Da blir det faktisk viktig å påpeke at det er forskjell på å drive politikk og å drive forskning.

Kritikk er nøkkelen

Det skal ikke stor innsikt i vitenskapelige prosesser til, for å skjønne at vitenskapen ikke opererer med sannheter.

Tvert imot forandrer forskernes teorier seg hele tida, og en av de viktigste kunnskapsgenererende drivkreftene er nettopp fagmiljøenes evne til å stille kritiske spørsmål til egne arbeider.

Den kritiske holdningen er faktisk nøkkelen i hele forskningsprosessen. Et forskningsresultat er for eksempel ikke offisielt et forskningsresultat før det er publisert i et fagfellevurdert tidsskrift.

Fagfellevurdert betyr at forskningsartikkelen er vurdert av fagfeller - forskere som er eksperter på det samme feltet. Deres oppgave er nettopp å stille kritiske spørsmål til arbeidet.

Systemet skal forhindre at dårlige eller feilaktige forskningsarbeider blir publisert og havner i forskningslitteraturen.

Det er imidlertid ikke et vanntett system. Noen ganger publiseres det dårlige arbeider, eller til og med arbeider som er basert på fabrikkerte data.

Vi har sett flere eksempler på dette den siste tida, blant annet i Sudbø-saken her hjemme, og stamcelleskandalen rundt den koreanske forskeren Woo Suk Hwang.

Andre ganger tar forskerne rett og slett bare feil.

En forskningsrapport som er publisert i et vitenskapelig tidsskrift er altså ikke det samme som en sannhet. Vitenskapen har imidlertid iboende egenskaper som i stor grad retter opp feilene over tid. Igjen er det evnen til å stille kritiske spørsmål som er nøkkelen.

En god teori er en teori som blir stående lenge - altså en teori som tåler kritisk gjennomgang og hvor resultatene reproduseres av andre, uavhengige forskere.

En dårlig teori vil, i alle fall om den har en viss relevans, bli tilbakevist og erstattet av nye og bedre teorier over tid.

Derfor er det ikke urimelig å si at forsøk på å bannlyse kritiske spørsmål innenfor et forskningsfelt, er det samme som å forsøke å undertrykke selve forskningsprosessen.

Konsensus

Man skulle tro at forskere selv har god forståelse for dette. Isteden ser vi til stadighet at personer som stiller seg kritiske til konklusjonene til det såkalte konsensus (les: IPPC), blir avvist med at de tilhører en marginal og irrelevant gruppe.

Jeg vet ikke om det finnes andre tilfeller hvor man har påberopt seg et vitenskapelig konsensus like ofte som man gjør i klimadebatten. Som om forskningsresultater ble til ved håndsopprekning. Hvorfor er det et mål i seg selv at alle skal være enige? Det er ikke slik vitenskapen fungerer.

Uten de få menneskene som nektet å gi seg med sine innvendinger, på tross av at det var dem mot røkla, hadde jorda fortsatt vært flat, for å snu opp ned på Marie Simonsens utspill i Dagbladet 7. mars.

Jeg skjønner behovet og ønsket om å gi klar beskjed til politikerne, men forskere er fortsatt forskere, mens det er politikere som er politikere.

Føre var

Det er politikeren som må ta ansvaret og være føre var, det er ikke forskerens plass å justere sine forskningsresultater så politikeren tar ham på alvor.

Det er politikerens jobb å ta de upopulære avgjørelsene - som for eksempel å sette i gang konkrete tiltak for å kutte utslippene av klimagasser - tiltak som får konsekvenser for samfunnet og livsstilen til hver enkelt av oss. Det er sikkert ikke lett.

Det er forskerens jobb å levere kunnskap som politikeren kan bruke til å fatte en informert beslutning. Det er nok ikke lett det heller.

I en ideell verden er politikeren tøff nok til å være føre var og sette ned foten. I en ideell verden er det ikke nødvendig å fremstille det som om verdens undergang er nær, før det blir fart på sakene.

Vi lever ikke i en ideell verden. Det vet jeg jo. Men målet helliger fortsatt ikke middelet?

Oljepenger blir forskningspenger

For eksempel: Hva er det egentlig som diskvalifiserer de såkalte klimaskeptikerne i enkelte mediers fremstilling av dem? Er det standpunktet deres, eller er det de påståtte forbindelsene til oljeindustrien?

Forbindelser til oljeindustrien betyr vel ikke automatisk at forskningen blir korrupt? I så fall står vi foran en stor opprydningsprosess, for oljeindustrien har mange forskjellige forbindelser til miljøer innen forskning.

Det gjelder også i Norge.

For eksempel var Trude Sundset, sjefforsker i Statoil, ett av medlemmene i det såkalte klimaforskningsutvalget som utarbeidet Nasjonal handlingsplan for klimaforskning, på oppdrag fra Forskningsrådet og Miljøverndepartementet.

Rapporten Norsk klimaforskning. En undersøkelse av innsats og ressursbruk i 2005, viser at næringslivet finansierte klimaforskning utført i instituttsektoren med rundt 50 millioner kroner, og åtte millioner kroner i universitets- og høgskolesektoren.

I tillegg utførte næringslivet selv klimaforskning for rundt 256 millioner kroner. Nesten halvparten av næringslivets egenutførte klimaforskning ble utført av foretak innen petroleumssektoren.

Statoil har dessuten inngått et forskningssamarbeid med Det norske videnskaps-akademi i programmet VISTA, som blant annet finansierer miljø- og klimarelatert forskning ved norske universiteter og institutter. Statoil gir i tillegg en del generell støtte til norske universiteter.

Forøvrig mottar flere norske miljøorganisasjoner penger fra oljeindustrien, uten at vi dermed oppfatter dem som bøller.

Standpunktet diskrediterer

Enkelte vil kanskje innvende at det er forskjell på Statoil og ExxonMobil, men poenget her er at koblingene til oljeindustrien blir brukt som et argument i seg selv, uten at det blir belyst hvorvidt oljepengene var ment til å - eller faktisk har - påvirket forskningsresultatene.

Selvfølgelig er det all mulig grunn til å belyse industriens forsøk på å påvirke forskere på klimafeltet. Der dette faktisk forekommer.

For å kunne henge ut noen som klimabøller, bør det imidlertid ligge mer til grunn enn at en person har deltatt på et seminar hos et institutt som har fått penger fra Exxon og mottatt en forskningspris fra et annet institutt som også har fått penger fra Exxon.

Dette er nemlig Dagbladets grunnlag for å stemple den danske forskeren Bjørn Lomborg som klimabølle.

Den amerikanske atmosfæreforskeren Richard S. Lindzen tilbakeviser også anklagene som blir fremsatt mot ham.

Det er grunn til å spørre: Hvor grundige er egentlig undersøkelsene som ligger bak påstandene vi får servert.

Antas det dessuten at de kritiske røstene i denne debatten styres av oljepengene de kobles til, mens klimaforskere som står på “riktig” side i debatten ikke lar seg påvirke?

Det er mer nærliggende at de politisk ukorrekte meningene og innvendingene deres i seg selv er årsaken til at de nå henges ut med alle midler.

Mediene bør kanskje vokte seg for å kaste all varsomhet til siden for å diskreditere kritiske røster i klimadebatten - eller for å “ta” Frp, for den saks skyld.

Vi kan ta feil

Ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at vi skal la være å bry oss om klimaet. Jeg vet ikke hvem som har rett og hvem som tar feil.

Jeg sier bare at selv om temaet er alvorlig, og trusselen synes å være stor, må vi være åpne for at vi kan ta feil - spesielt på et felt som fortsatt er preget av såpass mye usikkerhet.

Det gjør da også IPCC. De sier for eksempel: Det er minst 90 prosent sannsynlig at menneskenes utslipp av klimagasser har forårsaket mesteparten av den observerte globale temperaturøkningen de siste 50 årene.

Her er det faktisk rom for usikkerhet. Derfor er det synd at vi nå ser tendenser til en heksejakt på mennesker med “feil” standpunkt i klimadebatten.

IPCC-prosessen

IPPC er et viktig og spennende prosjekt, men det finnes også nok av grunner til å stille seg kritisk til prosessen - og kanskje gi rom for enda mer usikkerhet. Noen raske eksempler (les mer om IPCC-prosessen):

- IPCC er først og fremst et organ for FN-landenes myndigheter, og dermed også et politisk organ.

- IPCC lar representanter fra FN-landenes myndigheter være med på skrivingen av klimarapportens sammendrag (Summary for policymakers). Det er en praksis helt utenom det vanlige i forskningsverdenen.

- IPCC følger ikke prosedyrene som ellers er påkrevd når forskningsresultater skal publiseres. De publiserer for eksempel sammendraget først, mens selve rapporten og faktagrunnlaget ikke slippes før flere måneder senere. IPCC gjør dessuten endringer i selve rapporten etter at det politiske sammendraget er ferdigstilt og offentliggjort. Ingen av delene ville vært akseptabelt hos vitenskapelige tidsskrifter.

- IPCC overdriver antallet forskere som stiller seg bak rapporten. Det er blitt en etablert oppfatning at 2 500 forskere står bak og er enige om det som står i klimarapporten. I virkeligheten har Climate Change 2007: The Physical Science Basis rundt 140 hovedforfattere. I tillegg kommer rundt 100 medforfattere, og nærmere 30 “reveiw editors”.

Et ukjent antall såkalte “expert reviewers” har sendt inn kommentarer til rapporten, men det er uklart hvor mange. Siden hvem som helst kan sende inn kommentarer til rapporten, er det dessuten usikkert hvorvidt disse “expert reviewers” egentlig er eksperter.

- IPCCs 140 hovedforfattere velges av en liten gruppe mennesker i IPCCs byrå, delvis på bakgrunn av anbefalinger fra FN-landenes myndigheter og deltagende organisasjoner. 22 koordinerende forfatterne velges aller først, og har stor innflytelse på hvordan forfattergruppene settes sammen ellers.

- Det finnes krefter i IPCC, inkludert de norske representantene, som gjerne ville fjerne en referanse til den varme perioden fra 1925 til 1945 i den siste klimarapporten. Slik lyder ett av avsnittene i et referat fra 10th session of working group I of The intergovernmental panel on climate change:

On text noting high decadal variability in Arctic temperatures, Canada, supported by Norway, suggested removing a specific reference to a warm period observed from 1925 to 1945. The Coordinating Lead Authors explained that “climate sceptics” often point to this warm spell to question the IPCC for not acknowledging such warm spells. Participants agreed to keep the reference.

- Innenfor forskningsfeltet orkaner, blir dyp uenighet innad i forskningsmiljøet erstattet med denne konklusjonen fra IPCC: Based on a range of models, it is likely that future tropical cyclones (typhoons and hurricanes) will become more intense (?.).

- En mye omdiskutert graf over klimaendringer de siste 1 000 år hadde en svært prominent plassering i den forrige klimarapporten. I den nye rapporten er det gjort endringer på grafen, men den er nå gjemt bort i hovedrapporten som ikke publiseres før i mai.

Må leve med usikkerhet

Det er verdt å tenke nøye over om vi vil ha et debattklima der det ikke er legitimt å stille kritiske spørsmål til IPCC-prosessen.

Hvordan vil omverdenen da se på vitenskapen og forskningsmiljøene i ettertid, dersom det skulle vise seg at vi tok feil om klimasystemets følsomhet for menneskenes utslipp?

Forskere har tatt grundig feil tidligere, og kommer til å gjøre det igjen.

Klimaforskere på sin side gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis et viktig budskap skulle komme til å drukne i overdrivelser og skråsikre uttalelser som det ikke helt finnes forskningsmessig dekning for.

Når det gjelder Dagbladet, er det grunn til å undre seg over hvem som egentlig er mest bøllete - avisa selv eller forskerne som retter kritiske spørsmål til et tungt politisert forskningsfelt.

Til dere som føler en eller annen ubehagelig tvil gnage bakerst i hodet: Slapp av. En kritisk holdning til dagens klimafare gjør deg ikke verken til Frp’er eller slave for oljeherrene. Usikkerhet er noe vi bare må leve med.

Lenker:

Dagbladet: Får råd fra klimabøller
Dagsavisen: Uavhengige forskere
NIFU STEP: Norsk klimaforskning. En undersøkelse av innsats og ressursbruk i 2005
Forskningsrådet: Nasjonal handlingsplan for klimaforskning
Statoil: VISTA
Earth negotiations bulletin: 10th session of working group I of The intergovernmental panel on climate change
Olav Kjeldseth-Moe: Undertrykker forskningsprosessen