Med karbonfangst og -lagring kan britene hente ut minst tre milliarder ekstra oljefat fra Nordsjøen, viser nye beregninger. For Norge er potensialet nesten like stort - men det haster.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Teknologi for karbonfangst og -lagring kan forlenge oljeeventyret enda noen år. (Foto: Istockphoto)"
CCS i oljeproduksjonen
- Det dannes CO2-gass når man utvinner olje og gass.
- Denne gassen kan komprimeres til en væske, som så pumpes ned i nesten uttømte reservoarer.
- Dette skaper et trykk som skyver den resterende oljen eller gassen ut – litt som å sende en hund ned i et revehi for så å vente ved den andre utgangen.
- Teknikken benyttes allerede, men hittil har man brukt sjøvann i stedet for CO2.
- I Texas har teknikken vært i bruk siden 1970-tallet, men uten å bruke rest-CO2en fra produksjonen til injiseringen.
- Istedet har de hentet opp CO2 fra naturlige undergrunnsreservoarer i nærheten.
Britene har tidligere regnet ut at landets oljefelt fortsatt kan gi rundt 30 milliarder fat olje totalt før de går tomme.
Dette er imidlertid beregnet ut ifra dagens teknikker - nå håper britene at CCS-teknologi kan øke produksjonen.
Med bruk av CCS, altså karbonfangst og -lagring (carbon capture and storage), kan dette estimatet økes med enda 10 prosent, eller en økning på tre milliarder fat.
Det tilsvarer all energien landet trenger til strøm, oppvarming og transport i to år, eller rundt 225 milliarder dollar i inntekter, beregnet ut ifra dagens oljepriser på rundt 75 dollar per fat.
Økende etterspørsel og synkende produksjon i årene fremover vil sannsynligvis øke denne prisen.
- Denne utvinningen kan dessuten potensielt gjøres karbonnøytralt, sier Jon Gluyas til forskning.no.
Han er professor i CCS og geoenergi, og mannen bak den nye rapporten.
Heller lagre i bakken enn ut i lufta
Beregningene er gjort ved Durham University, og ble presentert på et seminar om CCS-teknologi i Storbritannia i forrige uke.
Eyvind Aker (Foto: NGI)
- Det kommer allerede noe CO2 opp sammen med gassen de utvinner, som må skilles ut før gassen kan selges, forklarer Eyvind Aker, seniorfysiker ved Norges Geotekniske Institutt.
- Da vil det være naturlig å heller bruke CO2en til å få ut mer olje, samtidig som man får lagret utslippene, enn å slippe den rett ut i atmosfæren.
Oljedirektoratet har gjort beregninger for teknologiens potensial i Norge, og også her til lands vil CCS kunne gi oss tilgang til ekstra ressurser.
En rapport fra 2003 viser at man kan utvinne 1,5 - 2 milliarder fat ekstra på norsk sokkel om teknologien benyttes.
Det haster
Både i Norge og i Storbritannia haster det å komme i gang:
- Plattformene blir eldre og en del er på vei til å bli forlatt allerede, forteller Gluyas.
Annonse
- NW Hutton og Miller-plattformene er allerede tatt ut av drift, og sistnevnte var muligens det beste stedet for bruk av CCS-teknologi på sokkelen.
- Plattformene står der ennå, de er bare ikke i bruk. Om man ikke handler mens de store plattformene er tilgjengelige, mister man muligheten til å gjøre noe senere.
CO2-lagring i havbunnen under Sleipner. (Foto: Alligator film /BUG / StatoilHydro)
I Oljedirektoratets rapport understrekes også tidspresset: her påpekes det at man på noen felt må handle umiddelbart, mens man på andre kan vente i fem år eller mer.
Det er nå syv år siden, og foreløpig er teknologien kun i startfasen på ett felt, nemlig Sleipner.
Må demonstrere hele kjeden
Jon Gluyas, Durham University/CeREES. (Foto: Durham University)
Det store spørsmålet er likevel fortsatt om CCS-teknologien er gjennomførbar i praksis.
Å skille ut CO2 fra kull- eller gassproduksjonen er mulig, men det har foreløpig ikke vært gjennomført i stor nok skala. Demonstrasjonsanlegget på Mongstad skal brukes til å finne ut av denne usikkerheten.
- Det er viktig å vise at man kan transportere og lagre CO2en sikkert, sier Aker.
- Man må se hele kjeden fra fangst til lagring, og få en prislapp på det for å vurdere om dette etter hvert kan bli lønnsomt for investorer.
På tross av usikkerhet
Annonse
I tillegg til teknisk og økonomisk usikkerhet er det også en viss miljørisiko knyttet til CCS-teknologi.
Både frykten for lekkasjer fra lagringsreservoarene og for ulykker i forbindelse med transport av CO2 fra fangst- til lagringssted nevnes hyppig. Det er en av de store grunnene til at mange miljøvernsorganisasjoner er motstandere av satsingen.
- Jo da, det er en viss risiko, men hvordan kan man bekrefte eller avkrefte mulighetene uten å forsøke? sier Gluyas.
Tel-Tek regner med å ha svar på hvordan aminavfallet skal håndteres når fangstanlegget for CO2 står klart.
- Hvor stor lagringskapasitet som er mulig å oppnå med de forskjellige alternativene er usikkert, og man kommer ikke så mye nærmere et svar ved hjelp av kalkuleringer.
- Dermed må vi forsøke det forsiktig og overvåke prosessen nøye, slik Statoil gjør på Sleipner.
Én av veiene ut av knipa
Et av hovedargumentene til blant annet Greenpeace er at CCS tar bort ressurser fra satsing på fornybar energi. Er karbonfangst og -lagring uansett bare en utsettelse av problemene?
- Poenget er at vi må gjøre best mulig nytte av våre ikke-fornybare ressurser mens vi jobber med overgangen til en fornybar fremtid, sier Gluyas.
- Å ikke produsere et fat olje i Storbritannia betyr ikke at man sparer et fat olje. Det betyr simpelthen at oljen blir utvunnet et annet sted, sier han.
Aker forteller at energiberegningene til det internasjonale energibyrået (IEA) forteller om en verden der fossilt brennstoff er nødvendig for å dekke verdens energibehov.
- Om man leser rapporter fra IEA blir det tydelig at vi kommer til å være avhengige av fossil brenselsstoff i lang tid fremover.
Annonse
- Økt produksjon av fornybar energi kan ikke engang demme opp for den økningen i energietterspørselen vi kommer til å se de neste 50 årene, forteller han.
- CCS-teknologi er én vei ut av det uføret vi uansett befinner oss i, selv om det ikke på noen måte er den endelige løsningen.
