Jeg frykter at det blir lite effekt av regnskogmilliardene om en ikke har tungen beint i munnen.

Her følger en fem punkts smørbrødsliste, basert på forskning om årsakene til avskogning, for hvordan Norge bør bruke milliardsatsingen på redusert avskogning og CO2-utslipp.

1 - Se 20 år tilbake

Satsingen på regnskogsvern fremstilles som noe nytt, og mange understreker behovet av å komme raskt i gang med pilotprosjekter for å lære.

Dette vitner om historieløshet.

Det har stor politisk verdi å fremstille satsingen som noe helt nytt, men dermed risikerer en også å gjenta feil som er gjort de siste par tiårene.

En rekke ulike bistands- og miljøprosjekter har forsøkt å redusere avskogingen. Dette er kompliserte prosjekter med varierende suksess. Kanskje nettopp ved å fremstille satsingen som noe nytt slipper man å bli konfrontert med fortiden.

Det finnes en omfattende forskning om årsaker til avskoging og erfaringene med skogprosjekter som er meget relevant for satsingen.

Lær av denne, og ikke la den samstemmig applausen forhindre føre til at en ikke lytter på dem som stiller kritiske spørsmål.

2 - Lær av CDM-fiaskoen.

Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) blir ofte trukket frem som et eksempel på hvordan en kan betale for regnskogsvern i u-land.

Gjennom CDM kan prosjekter for skogplanting godskrives nasjonale CO2-mål i Norge og andre Kyotoland. Erfaringen med CDM for skogprosjekter (i motsetning til energi) har imidlertid vært nedslående.

Bare ett prosjekt er til nå godkjent. Regelverket er komplisert og prosessen for godkjenning lang og kronglete. Prosjektene er vanskelige i seg selv (måling av nettoeffekter), og mange hensyn og gode formål skal i tillegg ivaretas.

Lærdommen er også her at dersom en forsøker å oppnå alle gode formål samtidig så oppnår en lite eller ingenting.

Regnskogsmilliardene skal i første rekke redusere avskoging og CO2-utslipp, og ikke fattigdom. Det finnes mer effektive virkemidler for å oppnå fattigdomsreduksjon.

3 - Spill klimaspillet

Mange u-land ser på klimaforhandlingene og regnskogsatsingen som en mulighet til økte overføringer.

Rike land har et større moralsk ansvar for det globale klimaet, mens mange u-land i stor grad er opptatt av “å presse sitronen” og er fanget i en tradisjonell bistandstankegang: “vi kan ikke gjøre noe før vi får penger fra de rike landene”.

De har i liten grad påtatt seg ansvar for sitt bidrag til reduserte CO2-utslipp. U-landene er ikke bare uskyldige ofre for de rike lands forurensing. I stadig økende grad er de ofre for klimaendringer skapt av egne utslipp.

Fire av de seks største CO2-forurenserne er utviklingsland. Norge bør derfor stille klare krav til bruken av regnskogmilliardene, og være klar over at klimaspillet er et spill om mer enn klima.

4 - Få tallene på bordet

Tall for avskoging er meget usikre i de fleste u-land, spesielt i Afrika. Pålitelige data er helt nødvendig for å gi belønning for redusert avskoging.

Brasil er et foregangsland på dette området. Der fører en rask offentliggjøring av avskogingstall til en aktiv debatt og press på myndighetene.

Teknologien med satellittbilder fins, men en må bygge nasjonal kapasitet og institusjoner som kan bruke den. En stor del av de tre milliardene bør derfor gå til et femårs prosjekt for å styrke landenes innsamling og bearbeiding av skogdata.

5 - Betal for resultater

Her er skrekkscenariet for regnskogsmilliardene: pengene puttes i tungrodde fond med kompliserte regelverk, går til prosjekter hvor det er vanskelig å måle resultater, og gir små insentiver for landene til å endre politikken.

Mye av avskogingen er ønsket politikk. Store endringer oppnås derfor ikke ved mange enkeltprosjekter, men ved å gi insentiver for politikkendringer.

For land med gode systemer for skogovervåking bør pengene brukes til å få en avtale med to hovedelementer:

(1) klare nasjonale mål for redusert avskoging, og (2) belønning basert på hva en faktisk oppnår.

Det vil være en ny og fremtidsrettet måte å tenke bistand og klima.