- Selv om faktadebatten er avgjort forskere imellom, kan vi ikke fnyse av dem som ikke er overbevist. Vi må fortsatt formidle drivhuseffekten, forskjellen på vær og klima, samspillet mellom naturlige og menneskeskapte prosesser, og hvorfor vi vet at endringene er vår skyld. Det er en del av samfunnsoppdraget vårt, skriver Bjørn H. Samset.
- Selv om faktadebatten er avgjort forskere imellom, kan vi ikke fnyse av dem som ikke er overbevist. Vi må fortsatt formidle drivhuseffekten, forskjellen på vær og klima, samspillet mellom naturlige og menneskeskapte prosesser, og hvorfor vi vet at endringene er vår skyld. Det er en del av samfunnsoppdraget vårt, skriver Bjørn H. Samset.

De tre klimadebattene

KRONIKK: Ingen lar seg inspirere til handling av dystre profetier om dommedag. Vi kan aldri glemme alvoret, men det er også jobben vår å bidra til at debatten blir konstruktiv snarere enn depressiv.

Published

Klimaet endrer seg rundt ørene våre. Og i takt med hyppigere hetebølger og sterkere ekstremregn er også klimadebatten i endring. «Klimasaken» tilhører ikke lenger naturvitere som messer om grunnleggende fakta, men er blitt et høyaktuelt tema for politikere, økonomer og gründere.

«Klimadebatten» har blitt til tre debatter, som løper på ulike steder og med forskjellige aktører.

Felles for alle er at de trenger et grunnfjell av klimafakta, og dermed god kommunikasjon fra forskere. I takt med klimaet og debatten må derfor også klimaformidlingen utvikle seg, og våge å bli mer konstruktiv.

Faktadebatten er avgjort, men ikke avsluttet

Den klassiske klimadiskusjonen er «faktadebatten»: hvor vidt vi ser en klimaendring, og hva det skyldes. For noen tiår siden var det her den vitenskapelige frontlinjen lå, men i dag er saken så avgjort som faglige spørsmål kan bli. Klimaet endrer seg, raskere enn noen gang i sivilisasjonens historie, og det er i all hovedsak på grunn av drivhusgassene fra vår bruk av fossile brensler.

Men faktadebatten er ikke avsluttet - og det vil den aldri bli.

Jo mer klimasaken vokser i omfang, jo flere vil den angå. Nye mennesker lærer om klimaendringene hver dag, eller innser at de må forholde seg til dem. Og i utgangspunktet er det riktig å stille kritiske spørsmål ved etablerte sannheter. Men spørsmål medfører også et ansvar om å forholde seg til svaret, og det er det ikke alle som gjør.

Der finner vi kjernen i dagens lille, men høylytte, rest av klimaskepsis.

Oppfattes som betent

Når klimasaken ofte oppfattes som betent, er det mye på grunn av faktadebatten. I Norge finner vi den i sosiale medier, kommentarfelt og leserinnlegg i lokalaviser. Deltakerne er både engasjerte mennesker med større eller mindre grad av oversikt over problemet og en god andel nettroll. Fakta, myter og misforståelser flyter om hverandre, i et sammensurium av påstander og personangrep.

Og de som kunne ryddet opp, forskerne, er nesten ikke til stede der det skjer.

Det er forståelig, siden det er umulig å svare på alle spørsmål og innvendinger, og selv små diskusjoner raskt vokser til å ta mer tid enn de fleste kan avse, men det er likevel et problem.

Selv om faktadebatten er avgjort forskere imellom, kan vi ikke fnyse av dem som ikke er overbevist. Vi må fortsatt formidle drivhuseffekten, forskjellen på vær og klima, samspillet mellom naturlige og menneskeskapte prosesser, og hvorfor vi vet at endringene er vår skyld. Det er en del av samfunnsoppdraget vårt, og dessuten nødvendig for å gi de to neste nivåene av klimadebatten et faglig solid grunnfjell å stå på.

Falske nyheter og forskningsformidling

I anledning Forskningsdagene 2018 har Forskingsrådet invitert forskere og samfunnsdebattanter til å skrive om hvordan forskning formidles i en tid der medielandskapet er i stadig endring og der fakta og viten synes å være under press.

Forskningsdagene er en nasjonal festival med mange hundre arrangementer på ca.100 steder i Norge mellom 19. – 30. september. Forskning knyttet til oppvekst er tema for årets festival. Festivalen arrangeres i år for 24. gang

Konsekvensdebatten er bredere og mer nyansert

Det neste nivået kan vi kalle «konsekvensdebatten»: hvor alvorlige blir klimaendringene for oss? Kan vi tilpasse oss ved hjelp av teknologi og økonomiske virkemidler, eller må vi fundamentalt legge om samfunnet?

Forskere er klare på at konsekvensene alt er store, over hele verden, og at de raskt vokser. Men de er også veldig ulike mellom Afrika, Asia og Arktis - og mellom sør, vest og nord her i Norge. Konsekvensdebatten finner vi i dag på topp i dagspressen, og den løper jevnt blant påvirkede grupper som landbruket, kommunepolitikere, og olje- og gassnæringen.

Den er bredere og mer nyansert enn faktadebatten, og mye mindre betent, delvis fordi den ligger nærmere forskningsfronten og derfor virker mindre dogmatisk.

Hetebølgen sommeren 2018 er et godt eksempel. De fleste mediesakene etablerte kort hvordan klimaendringene og været har spilt sammen for å gi oss en helt eksepsjonell sommer, før de gikk videre til å diskutere hvordan landbruket ble påvirket og hva som kan bli konsekvensene når oppvarmingen fortsetter. Konfliktflaten var mellom bonden og været, eller mellom eksperter med litt ulike syn, snarere enn mellom forsker og skeptiker.

Blir tydeligere med hver hetebølge

Konsekvensdebatten blir tydeligere i samfunnet med hver hetebølge og hvert ekstremregn. Forskere er sterkt til stede, og forsøker å formidle hva som er tilfeldig og hva som er en forsmak på morgendagens nye normal. Og når temperaturen i diskusjonen stiger er det like ofte fordi deltakerne mener at forskere ikke tar hardt nok i, som at de ikke tror på budskapet.

Men konsekvenser krever annen formidling enn presentasjon av fordøyde fakta. Faglig usikkerhet og nyanser må med i enda større grad, og det er viktig å frem alvoret uten å samtidig gjøre publikum matt eller vettskremt. Heldigvis forskes det også på hvordan denne typen budskap kan legges frem. Klimaforskeres samfunnsoppdrag inkluderer derfor å holde oss oppdatert på denne forskningen, slik at vi kan formidle hva vi kommer frem til både klart og konstruktivt.

Tiltaksdebatten er ny og annerledes

Det tredje nivået av klimasaken er «tiltaksdebatten». Både politikere og folk fleste er motiverte til å gjøre noe med problemet - men hva? Hvilke tiltak er effektive, på kort og lang sikt, for å få ned utslippene og holde togradersmålet?

Tiltaksdebatten er ny og annerledes. Her er klimaet en særinteresse, på nivå med skole, helse og andre brennende samfunnstema. Diskusjonene går først og fremst blant politikere og pressgrupper, og i tekniske bransjetidsskrift. Et eksempel er bruken av biodrivstoff, som er et godt tiltak fordi det ikke fører mer fossilt CO2 inn i kretsløpet.

Men tar vi med hva dyrking av biodrivstoff gjør med skoger, og utslippsregnskapet både her hjemme og der drivstoffet lages, blir bildet mindre klart. I mangel på klare fakta har vi fått en debatt der ingen ser grensene mellom gode hensikter, økonomiske interesser og faktisk klimanytte.

En debatt som haster

Tiltaksdebatten haster. Skal vi nå togradersmålet må utslippene umiddelbart begynne å gå nedover, og så synke raskt i mange tiår. At dette vil kreve en blanding av fornybar energi, effektivisering, karbonfangst og fjerning av CO2 fra atmosfæren, kan vi si uten å ta noe sterkt politisk standpunkt. Men de konkrete løsningene blir politiske. Velger vi å legge til rette for sterk vekst innen solkraft, og en global karbonskatt som vil gå ut over fossilbransjen? Satser vi på karbonfangst og -lagring, som kan forlenge bruken olje og gass? Har vi kapasitet til å gjøre begge deler, som vil være enda bedre for klimaet, uten at det går for mye ut over resten av samfunnet?

Forskere skal ikke ta disse valgene. Derimot er det jobben vår å hjelpe til med å forstå konsekvensene av dem. Utfordringen for formidlingen er at tiltaksdebatten beveger seg ut over forskningsfronten.

Den vitenskapelige metode er treg og ettertenksom av natur. Skal vi, som sant er, si at vi helst vil ha noen tiår til å vurdere hvert enkelt tiltak? Eller skal vi våge å veilede, med forbehold om at vi snakker ut fra det beste av dagens kunnskap?

Etter min mening krever samfunnsoppdraget vårt at vi gjør mer av det siste enn i dag.

Tydelighet, veiledning og muligheter

Klimadebatten er blitt bred og omfattende. Det er positivt, siden situasjonen vi står overfor er uten sidestykke. Men det er også en utfordring for fagformidlingen. Jobben vår som klimaformidlere er ikke å utvikle tykk nok hud til å tåle kjeft fra sinte klimaskeptikere. Det gagner ingen. Her er tre ting vi må gjøre isteden:

Først må vi hjelpe til med å tydeliggjøre skillet mellom de tre debattene. I dag trekkes argumenter fra tiltaksdebatten, som irritasjon over fordeler til elbiler, ofte inn i faktadebatten, og konstruktive diskusjoner om biodrivstoff avspores av konspirasjoner om at NASA tukler med temperaturmålinger. Resultatet har blitt en debatt mange kvier seg for å ta del i, og siden diskusjonen til slutt munner ut i politiske valg er dette et demokratisk problem. Formidling av klimaforskning må være tydelig til stede på alle tre nivåene, med kunnskapsbaserte virkemidler og tilpasning til hvert enkelt publikum.

Dernest må vi klimaforskere i større grad ta på oss rollen som veiledere. Upolitiske, men tydelige på konsekvensene av ny kunnskap. For hvis ikke vi trekker linjene fra fersk faglitteratur om for eksempel karbonbudsjetter, og over til randvilkår for industri og vekst, hvem skal da gjøre det i tide? Klimaforskning drives i dag av økonomer, samfunnsvitere, etikere og filosofer. Alle disse må delta i samfunnsdebatten, sammen med naturviterne, og det haster. Ellers risikerer vi handlingslammelse - eller velmente tiltak som senere må reverseres, med alt det innebærer av frustrasjon og tapt tid.

Og til sist må vi, som ledd i veiledningen, evne å formidle de mulighetene som finnes. Ingen lar seg inspirere til handling av dystre profetier om dommedag. Vi kan aldri glemme alvoret, men det er også jobben vår å bidra til at debatten blir konstruktiv snarere enn depressiv.

Vi har hundre tøffe år foran oss - men vi har også hundre muligheter til å nå målene. I 2018 har vi for lengst nådd frem med fakta. Vi kan ikke helt slutte å preke for menigheten om alvoret, men tiden er inne til å bli konstruktive og bidra til å finne de gode tiltakene.