Kronikken vår 7. mars omhandlet rektor Hælbeks hefte: KLIMA. Alt henger sammen med alt, og er ment for bruk i ungdomskolen. Responsen blant forskning.nos lesere har vært overveldende.

Her vil vi se dette KLIMA-heftet i et videre perspektiv, for å belyse konsekvensene av manglende kunnskapsformidling i skolens lærebøker.

Klimaheftet - mangelfulle CO2-beskrivelser

Vi får vite at vi nå opplever ’’dramatiske menneskeskapte klimaforandringer’’,
underforstått, forårsaket av utslipp av klimagassen CO2. Elevene får ikke vite at CO2 - innholdet i atmosfæren er så lavt som 0,04 prosent, at denne gassen ikke er en forurensning og at den er nødvendig for alt liv. At av dette er bare 3 prosent menneskeskapt, det vil si 0,001 prosent av innholdet i atmosfæren og at resten av den kommer fra naturen selv. Dette er informasjon som vitebegjærlige elever vil sette pris på.

Influerer denne gassen på drivhuseffekten? Ingen bevis for dette foreligger selv for de perioder av jordens historie da påviselig CO2-innholdet var høyere enn dagens.

I et leserinnlegg av Bj. Nofseth i Aftenposten 3. desember 1938 kan vi lese om dramatiske klimaforandringer: med grønne marker i desember, pløying i februar i Hallingdal (pers. med.), vintertemperatur på Svalbard opp 7 grader C (på årsbasis vel 3 grader C) og store havområder uten drivis. Vi synes at dette er dramatiske klimaendringer, men de er ikke nevnt i rektor Hælbeks klimahefte.

Grunnen til dette kan være at disse klimaforandringene neppe var menneskeskapte. I 1930-årene var jordens befolkning rundt 2,5 milliarder mot dagens 7 milliarder.

Temperaturer

I kronikken vår står det at under den varme perioden på 800 – 1350-tallet og den lille istid fra cirka 1400 til1800 var temperaturene om lag 2 – 3 grader høyere, respektivt lavere enn i dag. Formuleringen var nok litt uheldig fordi parameteren temperatur ofte varierer raskt med tid og sted.

En reise i januar 2011 fra Bergen sentrum til Flesland viste variasjoner fra – 8 til – 22 oC. Andre ganger viser NRK/Yrs værkart tilnærmet like temperaturer langs hele kysten fra Hammerfest i nord til Stavanger i syd.

Det beste her er nok å innføre klimasoner som gartneriene bruker for utplanting av blomster og busker. Bosetting på Grønland var kun mulig under de varme klimatiske forhold i middelalderen, mens den lille istiden medførte nedleggelse av gårdsbruk øverst i Gudbrandsdalen og Østerdalen. I Nord-Norge ble gårdsdriften lagt om i favør av husdyrhold fordi kornhøsten tidvis slo feil.

Ekstremverdier og statistikk

Et postulat er at det kommer alltid en dag hvor vi får nye varme-, kulde-, nedbør- eller flomrekorder – der tidspunktet selvsagt er avhengig av referansetemperatur, nedbørsrekord etc. Dette skaper åpenbart problemer for mange klimaforskere og også for Hælbek.

Ofte utelates referanser til den varme middelalderen og den lille istiden – perioder med åpenbart mer drastiske temperaturvariasjoner enn de vi har opplevd de siste 100 år.

I disse periodene var det ikke nevneverdige menneskeskapte CO2-utslipp så klimaet må åpenbart ha vært influert av andre faktorer. Men slike er ekskludert i klimamodellene som er forskerskapte.

FNs klimapanel (IPCC)

Dette FN-panelet er opprettet i regi av WMO (World Meterological Organization, Geneve) og representantene oppnevnes av de respektive nasjonale regjeringer. Her vektlegges ikke nødvendigvis faglige kunnskaper, noe som reflekterer at FN er en politisk organisasjon og som ikke har overnasjonal myndighet. Det siste betinger at IPCCs anbefalinger og rapporter må basere seg på konsensus.

Dette er ikke enkelt, som stormøtene i København og Cancun til fulle demonstrerte. IPCCs siste rapport har høstet mye pepper: åpenbare feil, utelatelse av sentrale vitenskapelige arbeider og konklusjoner på sviktende premisser.

Ikke spesielt overraskende, fordi FN er en politisk og ikke en vitenskapelig organisasjon, og således ikke baserer seg på faglig dyktighet og integritet. (Til informasjon: en av forfatterne (EH) har 15 år bak seg som deltaker i en FN ekspertgruppe).

Klimaforskning – dans rundt statlige gullkalver

Klimaforskning er fortsatt populært blant mange politikere, noe som igjen har medført store bevilgninger til slik virksomhet. Resultatet er en kraftig ekspansjon av organisasjoner og aktivitet på dette området. Vi kan nevne: Cicero, Bjerknessenteret, Nansensenteret, Bellona, Zero og flere naturvernforbund.

Det siste nå er medisinsk klimaangst, med diagnose for ”pasienter” i Finnmark.
Siden disse organisasjonene primært er finansiert via statlige bevilgninger er konkurranse fra andre forskere lite ønskelig, jfr. uttalelser fra direktør Pål Prestrud, Cicero til NRK P2, Kulturnytt 10.12.10.

Også i andre land som for eksempel USA er mye av klimaforskningen basert på statlige bidrag. Men i Norge er det relativt sterke politiske føringer for slike midler. Den objektiviteten som tilstrebes i forskningen er ikke godt nok utbredt blant bevilgende myndigheter. Disse forhold forklarer deler av den omfattende klimadesinformasjon som foregår.

Det meste av naturkatastrofer skal altså skyldes dramatiske, menneskeskapte klimaforandringer og nevnte undervisningshefte er et godt eksempel på dette. Miljøvernminister Erik Solheim tar likevel ”kaka” i denne sammenhengen. På Dagsnytt 18, 16.3 i år uttalte han ’’vi vil se flere tsunamier i tiden fremover, som følge av klimaforandringene’’. Det er tilnærmet ufattelig at slikt vrøvl kan formidles av en miljøvernminister.

Menneskeskapte klimaforandringer - fleip eller fakta?

Klimaforskere har lenge drevet en iherdig kampanje basert på antakelsen om at pågående global oppvarming ødelegger den verden vi kjenner. I dag er strategien lagt om.

Nå heter det menneskeskapte klimaendringer antakelig i lys av de kalde vintre som vi har hatt i Europa, Nord Amerika og Sibir. Selv forandringer i lemenpopulasjonen på Hardangervidda, jfr N. C. Stenseth i Dagens Næringsliv, 12.3.11, og hos oseaniske vågehvaler tilskrives forandringer i klima – et slags vitenskapelig ”sesam-sesam”.

Seriøse forskere er opptatt av selve kilden, som er antall mennesker på jorden fordi de tross alt forårsaker CO2 utslipp. IPCC og klimaforskere generelt er opptatt av antall CO2-molekyler, fordi befolkningseksplosjonen er tabu som tema i mange land.

Elever i grunnskolen skjønner godt at den vannmengde som trengs i et område med 100 millioner mennesker er forskjellig fra det som trengs om det bor 200 millioner i området. Likeledes i tilfelle ved naturkatastrofer, de økonomiske skadevirkninger fra et jordskjelv for femti år siden var vesentlig mindre enn et jordskjelv i dag, med større befolkningstetthet, mange kostbare installasjoner som kjernekraft verk og eiendeler – som demonstrert ved katastrofeskjelvet ved kysten av Japan 11. mars i år.

Indoktrinering i statlig regi

Rektor Hælbeks klimahefte føyer seg godt inn i det mønsteret vi har her i landet og i verden for øvrig når det gjelder global oppvarming. Det pågår en dyptgående indoktrinering om klima i skoleverket. En av oss (EB) kjenner godt til Tellus 10 som brukes i ungdomskolen, kurset ”Klimaklok” ledet av dr.gradsstudent Siri Kalvig, samt læreboka Nexus 1Vg, som benyttes i videregående skole.

Sammen med heftet omtalt i denne kronikken, Tellus 10 som vi har skrevet om i Utdanning nr 13.09 og kursmateriellet omtalt i Dagsavisen 20.1.10, viser dette at klimaundervisningen i norsk skole langt fra er noen kunnskapsformidling.

Den bærer mer preg av indoktrinering basert på et ensidig syn på klimaet og klimaendringer. Nå blir nærmest de naturlige klimafaktorene tiet i hjel.

Kritisk tenkning

I dette perspektivet: Hvor bli det av elevenes opplæring i kritisk tenking? Hvor blir det av elvenes muligheter for å utvikle evnen til å vurdere flere sider av en sak? Den betydelige usikkerheten som er knyttet til de modeller som IPCC bygger sine spådommer på er også til dels meget sterkt underkommunisert. Hvor blir det av elevenes utfordringer gjennom kunnskap, for å kunne håndtere komplekse risikoforhold i fremtiden?

Vi vil nok engang fremheve at med den samfunnsutviklingen som vi ser i dag, er det et økende behov for god og objektiv utdanning av tenkende mennesker i skoleverket. De nye generasjonene må kunne forholde seg selvstendig og kritisk til de mange utspill i aviser og andre medier, som vi konfronteres med daglig. Vi trenger aktive deltagere og ikke passive indoktrinerte tilskuere!