Kronikk: Om å tvile og å så tvil

Når forskning.no på nytt kritiserer klimaforskere for sin rolle i klimadebatten, er det mulig at det er nødvendig med en liten realitetsorientering, skriver Hanno Sandvik i dette debattinnlegget.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: NASA (redigert))
(Foto: NASA (redigert))

Ansvarlig redaktør i forskning.no, Nina Kristiansen, mener at forestillingen om «at vi ville bli forvirret om vi fikk innblikk i de faglige uenighetene», og om «at innsyn i uenighetene blant fagfolk ville svekke oppslutningen om klimatiltak», dokumenterer «en viss arroganse i fagmiljøene».

Konjunktivene hennes forespeiler at disse mulighetene er rent hypotetiske – som om det ikke er nettopp denne strategien som med stadighet og fullt overlegg brukes på de talløse oppvarmingsfornektende nettstedene: En hel industri av bloggere tar tak i enhver flik at faglig uenighet mellom klimaforskere og fremstiller dem som spikeren i kisten til klimapanelet.

Det som underslås av disse antivitenskapelige lobbyistene, er at faglig uenighet er det som driver vitenskap fremover, og at de gjenværende uenighetene ikke har betydning for klimapolitikken. Denne ujevne kampen kan ikke vinnes ved at forskere slutter å formidle uenighetene, men formidlingen må tilpasses det faktum at den vil bli forsøkt misbrukt politisk av en hær av lobbyister.

Ikke noe politisk vakuum

Når hun omtaler oppvarmingsfornektere som «disse få, men høylytte motstanderne uten institusjonell tyngde, forskningsprogrammer og politisk makt», har Kristiansen falt pladask for fornekternes egenreklame som en marginalisert gruppe av fritenkere.

At de ikke har forskningsprogrammer, er korrekt i den forstand at de færreste er forskere, og at de ytterst få forskerne stort sett ikke har klimarelevant utdanning. Men en tredjedel av Norges befolkning (med økende tendens) kan ikke omtales som «få» og «uten politisk makt».

Kanskje ikke alle ser sammenhengen med at politikerne kvier seg for å sette klimapanelets anbefalninger ut i livet? I så fall trengs det en liten påminnelse om hvordan vårt demokrati fungerer: For å få gjort ting, må politikere bli valgt; for å bli valgt, må de være populære. Politikere forholder seg derfor ikke bare til hva som er et problems beste løsning, men også til hvordan ulike løsninger påvirker deres popularitet.

Å vedta tiltak som antas å være upopulære hos en tredjedel av befolkningen, er politisk selvmord. Problemet blir ikke mindre av at Norge har et parti som gir inntrykk av at man kan bli kvitt upopulære naturlover ved å stemme på dem. Klimadebatten skjer ikke i noe politisk vakuum, og å forespeile det motsatte er naivt og uetisk.

Umoralsk å tvile?

Helt siden Brundtlands uttalelse på FNs talerstol at det er «umoralsk å tvile» på at klimaendringene er menneskeskapt, har forskning.no drøvtygget på dette sitatet. Selv om det kan være verdt å påpeke talens sammenheng (budskapet var rettet mot politikere, ikke forskere), er det klart at utsagnet var uheldig. Men det er forskjell mellom å tvile på et enkelt forskningsresultat og å tvile på den vitenskapelige metode, og mellom å tvile og å så tvil.

Hovedproblemet er nemlig at oppvarmingsfornekterne har fått gjennomslag for at ordene «tvil» og «skeptiker» blir forbundet med dem, ikke med klimaforskerne. Men skeptisisme er en filosofisk strømning som fremhever betydningen av åpne, grundige og etterprøvbare argumenter. En bevegelse som selektivt «tviler» på (dvs. fornekter) bare den delen av kunnskapen som ikke passer med deres verdenssyn, er ikke skeptisistisk, den er dogmatisk og vitenskapsfiendtlig.

Forskere tviler derimot dagen lang: på premissene sine, metodene, målingene og tolkningene. Bare hvis funnene er så tydelige at tvilen kan overvinnes, forsøkes de publisert. Slipper funnene deretter gjennom fagfellevurderingens nåløye, blir de lest og tvilt på av hundrevis av kolleger på jakt etter svakheter og feil.

Klimatologiens jantelov

Vi trenger faglig uenighet og åpen debatt. På mange områder fungerer dette rimelig bra. Er det skattepolitikk som skal diskuteres, inviterer man for eksempel til debatt mellom flere økonomer som er faglig uenige. Det eneste unntaket jeg kommer på, er klimapolitikk: Siden klimaforskerne per definisjon er partiske, må resten av debattpanelet bestå av personer som ikke har kompetanse på, men desto sterkere meninger om klima.

Hvorfor debatteres ikke skattepolitikk med en professor i mikrobiologi som mener at alle problemer kan løses ved å trykke flere pengesedler? Jeg antar at svaret er: Debatten er ikke tjent med debattanter som ikke kan opp-ned på emnet som diskuteres.

Unntaket er klimapolitikk, for her gjør man seg, for å sitere Kristiansen, skyldig i et angrep på «motstandernes faglighet, referanser og akademiske legitimitet», hvis man krever et minstemål av innsikt i diskusjonstemaet. Som janteloven sier: Klimatologer skal ikke tro de vet mer om klima enn ikke-klimatologer.

Klimapolitikk er også et unntak på en annen måte: Hvis Norge for eksempel skulle bli styrt av politikere som henter sin økonomiske kunnskap fra Donald-blader, er problemene som derved oppstår, reversible. Det trengs i høyden en valutareform og et par tiårs gjenoppbygging for å lege sårene. Hvis verdens land derimot blir styrt av politikere som ignorerer den globale oppvarmingen, vil det oppstå irreversible sosiale, økonomiske og økologiske skader. Kristiansen lette forgjeves etter rasjonelle forklaringer på at klimaforskere tar oppvarmingsfornektelsen på alvor. Jeg lurer på om jeg nettopp kom borti en.

To debatter

Ved å snakke om «den norske, offentlige, faglige klimadebatten» tilsløres også at den offentlige klimadebatten og den faglige klimadebatten er to ulike ting – med knapt nok noe overlapp overhodet. Det som debatteres offentlig – om det skjer en global oppvarming og om den i så fall påvirkes av oss mennesker – har vært et tilbakelagt stadium i den faglige debatten flere tiår før den offentlige norske debatten kom i gang. Det som debatteres faglig, er på sin side på et detaljnivå som sikkert interesserer enkelte lesere av forskning.no, men som har marginal betydning for klimapolitikken.

«Tvilerne», det vil si fornekterne, i den offentlige debatten har for en stor del ikke noe forhold til vitenskap og antar at faglig uenighet er et tegn på fravær av kunnskap. En mye mindre delgruppe nileser den klimatologiske populærlitteraturen og mater de resterende fornekterne med ting det hersker tvil om. Hvor forsettlig dette skjer, skal jeg ikke en gang spekulere i.

Dissenterne i den faglige debatten (som er en enda mindre gruppe) kjennetegnes derimot ved uenighet i deler av standardsynet. Denne siste gruppens tvilsmomenter bør ikke feies under teppet, men både forskerne selv og pressen bør opptre varsomt når tvilen presenteres. Mange journalister og enkelte dissentere ser seg tjent med å presentere uenigheten som om den truer grunnlaget for klimapolitikken. En slik strategi øker unektelig oppmerksomheten, men er feilaktig – og etisk betenkelig.

Unngå misforståelser og misbruk

Det er ikke umoralsk å tvile på klimatologiske enkeltfunn. Derimot kan det være umoralsk å så tvil om klimaforskningens flertallssyn. Tvil vil bli misbrukt politisk for å utsette politiske løsninger – det har de siste års klimadebatt vist med all ettertrykkelighet.

Forskere som har et avvikende faglig syn (og journalister som presenterer disse) har derfor et moralsk ansvar for å gjøre sitt ytterste for å forebygge misforståelser og misbruk.

Det vil kanskje bety at færre klimaforskningsnyheter når frem til forsidene, men klimadebatten vil tjene på det: Den vil bli mer opplysende for dem som søker kunnskap og mer konstruktiv for dem som prøver å løse problemet.

Powered by Labrador CMS