Førsteamanuensis Tom V. Segalstad ved Universitetet i Oslo har lenge vært aktiv i klimadebatten. Han har blant annet uttrykt sin tvil om hvorvidt atmosfærens CO2 økning i moderne tid skyldes bruken av fossile brennstoff.

Vår kronikk i forskning.no 7.5.2008 viser hvordan Segalstads argumentasjon er basert på feiltolkninger av geokjemiske lover og data.

Hans tilsvar i forskning.no 26.7.2008 bærer preg av de samme feiltolkninger.

Relevans?

Vi skal erkjenne at Segalstad har bidratt til publikasjoner i vitenskaplige tidsskrifter med fagfellevurdering, men vi kan ikke se at arbeidene han refererer til er relevante for forståelsen av endringer i atmosfærens CO2 innhold i moderne tid.

Vi vil i det følgende ta for oss noen av hovedargumentene i Segalstads tilsvar og vise at disse heller ikke er i samsvar med den tilgjengelige litteraturen på feltet. 

Jevn økning i atmosfærens CO2

Segalstads henvisning til Beck (2007) som bevis for at det ikke har vært en jevn økning i atmosfærens CO2 konsentrasjon, vitner om mangelfull forståelse av karbonets kretsløp.

Skal man tro Becks figur 11 så skal atmosfærens CO2 konsentrasjon ha steget fra omlag 310- til 420ppmv fra 1920 til 1945. En slik global økning krever en frigjøring av mer enn 233 milliarder tonn karbon til atmosfæren.

Dette tilsvarer mer enn en tredjedel av alt karbon som globalt er lagret i planter på land. Det finnes ingen indikasjoner på at slike massive utslipp har funnet sted i denne tidsperioden (noe Beck 2007 heller ikke kan vise til).

Det er langt mer sannsynlig at de store variasjonene som Beck presenterer skyldes en kombinasjon av lokale forhold og mangelfulle måleteknikker i første halvdel av forrige århundre (Meijer og Keeling 2007). 

Havet kan ikke være kilden til atmosfærens CO2 økning

Vi vil igjen minne om at det finnes et stort antall observasjoner av havets CO2-innhold, basert på et omfattende globalt overvåkningsprogram.

Disse observasjonene viser at CO2-innholdet øker i alle verdenshav (Sabine m. fl. 1999, Bates 2001, McNeil m. fl. 2001, Peng m. fl. 2003, Friis m. fl. 2005, Olsen m. fl. 2006, Skjelvan m. fl. 2008).

Konklusjonen til Endersbee (2008) om at atmosfærens CO2 økning skyldes utgassing fra havet strider derfor mot de eksisterende målinger.

Segalstads isotop-argument er fortsatt like villedende

Segalstad nevner på nytt at kun 4% av atmosfærens CO2 kan spores direkte til menneskelige kilder, noe vi også kommer frem til basert på samme tallmateriale som Segalstad bruker.

Segalstad sier videre ”hvilke katastrofer kan disse 4 % antropogent bidrag til atmosfærens CO2 forårsake?” Dette er en merkverdig tolkning av CO2-problematikken. Saken er at CO2-innholdet har steget med 100ppmv (se f. eks. Canadell m. fl., 2007).

Det er denne økningen som virker på klimaet. Vi vil på nytt påpeke at Segalstad fullstendig neglisjerer at det naturlige CO2-kretsløpet fortynner den menneskeskapte påvirkning på den isotopiske sammensetning av CO2 i atmosfæren.

Sagt på en annen måte: CO2-molekylene fra forbrenning av kull, olje og gass vil i stor grad bli byttet ut med ”naturlige” CO2 molekyler fra landjorda og havet. Dette er også beskrevet i Broecker og Peng (1993), som Segalstad selv henviser til.

Selv om kun 4% av CO2-innholdet i atmosfæren direkte kan spores til menneskelig påvirkning ved hjelp av isotoper, er hovedforklaringen på nettoøkningen av CO2-innholdet i atmosfæren (som per i dag er på 36%) menneskeskapte utslipp av CO2. 

Svar på kritikk mot Olsen m. fl. (2006)

Segalstad skriver at ”…Broecker & Peng (1993) tar avstand fra metoden Olsen m.fl. (2006) har benyttet for å finne sitt bevis”, med henvisning til et sitat fra Broecker og Peng.

Dette er en misforståelse. Olsen m.fl. (2006) benytter ikke den metodikken som blir kritisert av Broecker og Peng (1993), noe som framgår ved å lese sammendraget til disse til artiklene. Segalstads kritikk av Olsen m.fl. er derfor grunnløs.

Segalstad tar fortsatt feil

Segalstads forståelse av atmosfærens CO2-økning har ikke støtte i den eksisterende vitenskapelige litteraturen:

(1) det foreligger intet kjent massivt CO2 utslipp som kan forklare Becks (2007) beskrivelse av at atmosfærens CO2 konsentrasjon mellom 1920 og 1945 steg med 110 ppmv,

(2) teorien til Endersbee (2008) om at atmosfærens CO2 økning skyldes utgassing fra havet er ikke forenelig med det som er observert,

(3) Segalstad feiltolker resultatet fra sine isotop-beregninger, og

(4) Segalstads kritikk av Olsen m. fl. (2006) er grunnløs.

Referanser:

Bates, N. R. (2001). Interannual variability of oceanic CO2 and biogeochemical properties in the Western North Atlantic subtropical gyre. Deep Sea Research II 48 (8-9), 1507-1528.

Beck, E. G. (2007). 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy and Environment 18 (2), 259-282.

Broecker, W.S. & Peng, T.-H. (1993): Evaluation of the 13C constraint on the uptake of fossil fuel CO2 by the ocean. Global Biogeochemical Cycles 7 (3), 619-626.

Canadell, J. G. m. fl. (2007). Contributions to accelerating atmospheric CO2 growth
from economic activity, carbon intensity, and efficiency of natural sinks. PNAS 104 (47), 18866-18870.

Endersbee, L. (2008). Global climate has natural causes. EIR Science, 52-55.

Friis, K. m. fl. (2005). On the temporal increase of anthropogenic CO2 in the subpolar North Atlantic. Deep Sea research I, 52, 681-698.

McNeil, B. m. fl., (2001). Accumulation and uptake of anthropogenic CO2 in the Southern Ocean, south of Australia between 1969 and 1996, Journal of Geophysical Research, 106, 31431-31445.

Meijer, H. A. J. og Keeling, R. F. (2007). Comment on ”180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods” by Ernst-Georg Beck. Energy and Environment 18 (5), 635-646.

Olsen, A. m. fl., (2006). Magnitude and origin of the anthropogenic CO2 increase and 13C Suess effect in the Nordic Seas since 1981. Global Biogeochemical Cycles, 20 (GB3027), doi:10.1029/2005GB002669.

Peng, T. H. m. fl., 2003, Increase of anthropogenic CO2 in the Pacific Ocean over the last two decades, Deep-Sea Research II, 50, 3065-3082.

Sabine, C. R. m.fl., 1999, Anthropogenic CO2 inventory in the Indian Ocean, Global Biogeochemical Cycles, 13, 179-198.

Skjelvan, I. m. fl. (2008). Inorganic carbon time series at Ocean Weather Station M in the Norwegian Sea, Biogeosciences, 5, 549-560.