Skeiv supersommer

For 55 millioner år siden bikket jordaksen maksimalt. Samtidig kom jorda uvanlig nær sola. Dermed tinte Sydpolen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Sydpolen for 55 millioner år siden? Kontinentet var ikke dekket av kilometertykk is, men myrer med permafrost og blant annet nåletrær. (Foto: Arnfinn Christensen)

På den tida kunne Roald Amundsen latt grønlandshundene vært hjemme, og like gjerne plantet en granbusk på Sydpolen som det norske flagget.

Den gangen var nemlig hele det store kontinentet isfritt. Polfareren ville følt seg som hjemme i store gran og furuskoger. Hvordan kunne det bli så varmt?

Slingrende jord

Svaret ligger delvis i hvordan jorda snurrer rundt sola, mener amerikanske og kinesiske forskere.

I en artikkel i tidsskriftet Nature forklarer de hvordan. Jorda går nemlig ikke i den samme banen hele tida. Den slingrer i banen som en skeiv snurrebass.

Noen ganger er jordbanen rundt sola nesten helt sirkelrund. Da holder den samme avstand til sola hele runden sin.

Men med mange års mellomrom går den i en mer avlang bane. Da kommer den nærmere sola på den ene siden av banen, og lengre unna sola på den andre siden, et halvt år seinere.

Jorda snurrer også rundt sin egen akse. Det gir natt og dag. Denne aksen står skrått inn mot sola om sommeren, og skrått vekk fra sola om vinteren. Slik lages årstidene.

Jo skråere aksen står, desto kraftigere blir årstidene. Hva skjer hvis jorda bikker maksimalt innover, samtidig som den kommer nærmest sola?

Supersomre

Svaret fikk vi på Sydpolen for 55 millioner år siden, ifølge forskerne. Somrene på Sydpolen ble supersomre. Og da tok temperaturen virkelig av.

Forskerne kaller det for ekstreme globale oppvarminger, eller hypertermaler. I løpet av noen tusen år steg temperaturen verden over med rundt fem grader C.

Hvordan kunne det gå så raskt? Jorda brukte mye lengre tid på å vrikke seg i banen. Svaret lå under torva i Antarktis.

Den gangen var det ingen kilometertykk is der nede. Landet lignet mer på Sibir i dag, med bunnfrossen tundra.

Da jorda vrikket Sydpollandet innover under nærpasseringene rundt sola, begynte tundraen så vidt å smelte. Opp fra myrene boblet drivhusgassen karbondioksid.

Silikater mot klimafeber

Metangassen la et usynlig lokk over varmestrålingen fra jorda, som en varmedyne. Flere myrer smeltet. Mer metangass sivet ut. Hypertermalen var et faktum. Moder Jord fikk feber.

Moder Jord hadde ikke aspirin mot feberen. Men hun hadde silikater.

Karbonet fra metangassen bandt seg nemlig i silikater i berggrunnen.  De varme vindene som blåste over jordkloden, drev fuktig luft til værs. Mektige uværsskyer tårnet seg opp, slapp tunge dråper ned mot bakken, vasket ut silikatene, sendte karbonet ned i myrene igjen.

Slik gikk temperaturen ned, inntil en ny syklus med smelting av permafrost satte i gang nye feberrier.

Fram til nå har disse forhistoriske hetebølgene med massive utslipp av karbon til atmosfæren og havet vært et mysterium for forskerne. Nå viser det seg altså at den utløsende faktor trolig ikke finnes på jorda, men i hvordan jorda slingrer fram i sin bane rundt sola.

Referanse:

Robert M. DeConto et al: Past extreme warming events linked to massive carbon release from thawing permafrost, Nature 4. april 2012, VOL 484, pp. 87-92, doi:10.1038/nature10929

Powered by Labrador CMS