Kronikk: Lever vi i en menneskeskapt geologisk epoke?

Hippienes drøm om The Age of Aquarius er nå erstattet av et mareritt: The Epoch of the Anthropocene.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Kilde

Solli, Brit (2011): Some reflections on heritage and archaeology in the Anthropocene. Norwegian Archaeological Review, vol. 44/1, s. 40 – 54.

For over ti år siden introduserte nobelprisvinner Paul J. Crutzen begrepet Anthropocene (’Anthropo’= menneske, ’cene’ = ny) som nytt navn på den geologiske epoke vi nå lever i.

Menneskehetens påvirkning på planetens geologiske prosesser har de siste 200 år vært så massiv at etter-istidens ”holocene” geologiske epoke tok slutt cirka år 1800.

Crutzen begrunner dette slik: Befolkningen har økt fra cirka 750 millioner i 1750 til dagens nærmere 7 milliarder, og kanskje 10 milliarder ved slutten av det 21. århundre.

Den menneskelige utnyttelsen av kloden dekker nå 30 – 50 prosent av jordens overflate. Tropiske regnskoger forsvinner i økende tempo. Store elvesystemer blir demmet opp og elveløp endres. I det 20. århundre er energiforbruket 16-doblet.

Bruk av fossil energi og industrielt jordbruk har ført til 30 prosent økning av CO2-utslipp, og metanutslippene har økt med mer enn 100 prosent, noe som fører til en global økning av gjennomsnittstemperaturen.

Mennesket er hovedfaktor

Crutzen fremholder at om det ikke skjer en global katastrofe som et meteorittnedslag, en ødeleggende atomkrig eller en pandemi, vil menneskeheten være en miljømessig og geologisk hovedfaktor i mange tusen år fremover.

Geologer tar ikke lett på sin inndeling av jordens historie i geologiske perioder, epoker og tidsaldre. Den kvartære perioden består av mange epoker og aldre, eksempelvis varte den pleistocene perioden fra ca. 2.85 millioner til år 12 000 før nåtid, da den holocene etter-istiden begynner.

Medlemmer av The Stratigraphy Commision of the Geological Society of London har det siste tiåret drøftet problematikken omkring en ny geologisk betegnelse på vår tid. De har i likhet med Crutzen konkludert med at vi trolig lever i en ny geologisk epoke: The Anthropocene.

Vi former naturen

Mennesker har omformet sine naturomgivelser i årtusener gjennom å dyrke jorden, temme dyr og planter. Selv steinalderjegerne og sankerne påvirket sitt naturmiljø for å skaffe seg mat og et best mulig liv.

Siden mennesket ble menneske i kulturell forstand har vi etter evne forsøkt å omforme våre naturlige omgivelser. Radikaliteten i utsagnet “vi lever nå i den anthropocene epoke”, dreier seg ikke bare om at menneskeheten omformer sitt naturmiljø.

Det handler også om menneskets avgjørende innflytelse på jordens geologiske prosesser som fører til massiv utryddelse av dyrearter, klimaendringer og fysiske endringer i jordens overflate som påvirker dannelsen av landskap, sedimenter og kanskje også bergarter.

Raske endringer

I de siste 12 000 år har det globale klimaet vært relativt stabilt sammenlignet med dramatiske svingninger i de forutgående 100 000 år. Det var i løpet av den holocene epoken mennesker ble bofaste, begynte med jordbruk, anla byer, utviklet skriftsystemer, pengevesen og strategier for skattlegging. Et fungerende skattevesen er et virkelig særmerke ved en velutviklet sivilisasjon.

Kort sagt, det er i denne perioden sivilisasjoner oppstår, vokser, går under og nye sivilisasjoner fødes. I hele den holocene epoke utvikler menneskeheten mer komplekse samfunn. Den viktigste forutsetningen for alt dette har vært et relativt stabilt globalt klima.

Denne relative stabiliteten er nå i ferd med å endres raskt, så hurtig at mange geologer og klimaforskere argumenterer for at planeten nå har gått inn i en ny geologisk epoke, den anthropocene. Hvordan skal menneskeheten møte denne nye situasjonen?

Resiliens

Den kanadiske forskeren C.S. ’Buzz’ Holling skrev i 1973 en artikkel om økologiske systemers endringsevne og han introduserte forskningsfeltet ” the resilience of ecological systems”.

Resiliens defineres som et systems kapasitet til kontunuerlig endring og tilpasning uten å overstige kritiske grenser som vil tilintetgjøre systemet.

Forskere fra både natur-, samfunns- og kulturvitenskapene stiller i dag det grunnleggende spørsmålet: Har den moderne sivilisasjonen nok kunnskaper og robuste institusjoner til å møte disse endringene med tilstrekkelig ”resiliens”, det vil si evnen til å forholde oss til dramatiske endringer og samtidig forsette den menneskelige sivilisasjons utvikling?

Og hva med frihet og demokrati?

Det er et ubehagelig faktum at begynnelsen på den anthropocene epoke faller sammen med ikke bare den industrielle revolusjon, men også utviklingen av det moderne demokratiet, individuell frihet og utbredelsen av markedsøkonomien; alle tre viktige faktorer for de vestlige velstandsamfunn.

1700-tallet var også den akademiske frihets vugge. Vår frihet og velstand kan sies å ha vært særdeles energi-intensiv.

Hvordan skal de klassiske vestlige frihetsverdier overleve i anthropocene? Innebærer disse verdiene tilstrekkelig ’resiliens’?

Powered by Labrador CMS