Er hjemme best?

Nå er det flertall på Stortinget for å kriminalisere sexkjøp. Hva skjer da med de utenlandske prostituerte? Anette Brunovskis har forsket på hjelpetiltakene som møter kvinnene som reiser hjem.

Publisert

Forskning på menneskehandel:

Anette Brunovski har jobbet i to ulike forskningsprosjekter med menneskehandel som tema: «Leaving the past behind» og «Child trafficking in the Balkans and Ukraine».

I prosjektene er det til sammen gjennomført intervjuer med 90 kvinner og jenter i Litauen, Moldova, Ukrania, Albania og Serbia, 86 intervjuer med utenlandske prostituerte i Norge, 20 kvinner og jenter i gateprostitusjon i Serbia, samt 87 intervjuer med ansatte i og representanter for hjelpeorganisasjoner på Balkan og i Øst-Europa.

Brunovski har samarbeidet med Christophe Gironde, Lise Bjerkan, Anniken Huitfeldt, Guri Tyldum, Laura Mitchell og Rebecca Surtees.

Inas historie:

Ina fortalte om depresjon og handlingslammelse da hun kom hjem etter seks måneder langt mareritt med utnyttelse og sykdom. Hun var blitt lurt av en menneskesmugler som skulle bringe henne til Italia, og havnet et helt annet sted.

Hvis det hadde vært menneskesmugleren eller han som utnyttet henne i prostitusjon hun hadde skyldt penger til, ville det vært så sin sak. Problemet for Ina var at hun hadde lånt 3000 euro av venner av familien som ikke hadde hatt noe med menneskehandelen å gjøre.

Hun følte seg derfor forpliktet til å betale tilbake pengene. Realiteten hennes i dag er at hun, uten utdanning, realistisk sett kanskje kan tjene 30 euro i måneden. Hvis hun ga fra seg alt hun tjente, ville hun bruke over åtte år på å betale tilbake pengene.

Selv om Ina har fått assistanse av en organisasjon, vet hun ikke hvordan hun skal løse denne situasjonen. Hun føler også stor skyld fordi familiene hennes er bekymret over gjelden.

 

Utenlandske kvinner har for lengst inntatt det norske prostitusjonsmarkedet. Mange av disse er utsatt for menneskehandel. Noen reiser videre til andre land etter Norgesoppholdet, mens andre reiser hjem. Hva drar de i så fall hjem til?

Hva kan vi gjøre i Norge for ofrene for menneskehandel? En enkel løsning ville være å sende dem hjem til gode hjelpetiltak. Gjerne finansiert med norske penger.

Dette gjøres til en viss grad i dag, men Fafo-forsker Anette Brunovskis mener at dagens hjelpetiltak ikke alltid fungerer godt for kvinnene.

Problematisk hjemkomst

Brunovskis har forsket på situasjonen for hjemvendte ofre for menneskehandel på Balkan og i Øst-Europa.

Hun bygger på mer enn 260 intervjuer med kvinner og jenter som er eller har vært involvert i prostitusjon og/eller menneskehandel og med ansatte i hjelpeorganisasjoner i opprinnelseslandene.

 

Mange ofre for menneskehandel sliter med det de har vært utsatt for, og Norge er med på å finansiere hjelpetiltak for kvinnene som kommer hjem. Tiltakene er gjerne drevet av frivillige organisasjoner i hjemlandene.

- Kvinnene som har vært utsatt for menneskehandel, har behov for ulike typer assistanse. Det kan være medisinsk og juridisk hjelp, i tillegg til problemer knyttet til fattigdom, fare for å bli utnyttet i menneskehandel igjen og stigmatisering i lokalsamfunnet, forklarer Brunovskis.

- Fortsatt er det belastende å ha vært offer for menneskehandel. Til tross for mange og kostbare informasjonskampanjer, er ofrene utsatt for samme stigmatisering som prostituerte generelt.

- I mange lokalsamfunn er dette igjen knyttet til normene for kvinners adferd generelt. Det er noe suspekt med en kvinne som reiser ut på egen hånd. Denne stigmatiseringen er en viktig årsak til at de som kommer hjem, på nytt blir rekruttert og utnyttet.

Brunovskis forteller om en ung kvinne som opplevde at naboer og andre sluttet å hilse på henne, andre krysset gaten for å unngå å bli sett i nærheten av henne. Unge gutter i nabolaget ropte etter henne: Vi vet hvor du har vært! Etter en stund fikk hun tilbud om å reise til utlandet for å jobbe i prostitusjon igjen.

Verdig eller uverdig?

- Hjelpeorganisasjonene har som formål å bistå kvinner som har vært utsatt for menneskehandel, uansett om de dro av egen fri vilje, eller om de er kidnappet og tvunget, sier Brunovskis.

Genfeilen BRCA2 er mest kjent for å øke risikoen hos kvinner for brystkreft og eggstokkreft. En studie hvor norske forskere har deltatt, viser at den samme genfeilen dramatisk øker risikoen for at røykere kan få lungekreft.  (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Genfeilen BRCA2 er mest kjent for å øke risikoen hos kvinner for brystkreft og eggstokkreft. En studie hvor norske forskere har deltatt, viser at den samme genfeilen dramatisk øker risikoen for at røykere kan få lungekreft.  (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

- Allikevel er flere av hjelpeorganisasjonene preget av et dobbelt syn på kvinnene: noen ansees som verdige ofre, mens andre blir mer eller mindre gitt skylden selv for situasjonen de har havnet i.

- Det er stor variasjon, men noen av organisasjonene har som ideologi at kvinnene og jentene må forandres, at det er noe galt med dem. Slike holdninger gjenspeiles i måten de bistår kvinnene på, forteller Brunovskis.

- Uverdige ofre må endre seg og demonstrere at de er skikkelige jenter, gjennom blyghet og underdanig holdning. Uønsket adferd som banning og røyking må bort.

Skikkelige jenter får hjelp

I enkelte krisesentre for hjemvendte ofre brukes restriksjoner for å kontrollere jentene.

I flere sentre får ikke kvinnene ha kontakt med omverden eller ha egne mobiltelefoner, og telefonsamtaler overvåkes. Det kan også finnes strenge regler for når og hvordan kvinnene får gå ut.

Ofte blir restriksjonene begrunnet med sikkerhet. Men trusselbildet er uklart, også for kvinnene selv. Det kan framstå som uklart om kvinnene skal beskyttes mot organisert kriminalitet eller seg selv.

Brunovskis mener at restriksjonene er like mye knyttet til hvorvidt kvinnene endrer seg, som til reelle trusler.

Restriksjonene løftes hvis kvinnen viser at hun har innsett sine feil, oppfører seg sømmelig og distanserer seg fra prostitusjon gjennom adferd og utseende. Kvinnene må gjøre seg fortjent til tillit og frihet.

- Kvinnene har ikke råd eller mulighet til å velge bort hjelpetiltakene, og må derfor underkaste seg reglene, sier Brunovskis.

Ingen kvalitetskontroll

Problemene for hjemvendte ofre er mange, og derfor har kvinnene stort behov for bistand fra hjelpeorganisasjonene.

 

Tiltakene tilbyr midlertidig oppholdssted, beskyttelse mot menneskehandlere og kriminelle nettverk, advokat- og legehjelp, og i noen tilfeller også bistand til yrkesrettet opplæring eller hjelp med å finne arbeid.

- Hovedproblemet er at det ikke finnes noe kvalitetskontroll på tiltakene, sier Anette Brunovskis.

- Organisasjonene står ikke ansvarlig overfor noen på kvaliteten på tjenestene de leverer.

- Donorland som Norge bør være bevisst på hvilke tiltak man finansierer, og følge opp bedre. Ofte har hjelpetiltakene mange forskjellige donorer: et år med amerikanske midler og et år med norske midler. Organisasjonene inngår ikke forpliktende forhold til en donor over lang tid.

- Det har vært en følelse av at det hastet, tiltakene måtte plass, og det har gått utover faglig kontroll, mener Brunovskis.

- Giverlandene bør sette i gang evalueringer av tiltakene. Det er så og si fraværende i dag.

- Ofte er det hjelpeorganisasjonene selv som avgjør om tjenestene de leverer er bra nok. Men de er avhengig av videre finansiering, og da kan det være vanskelig å ta opp problemer.

- Noen hjelpeorganisasjoner er blottet for selvkritikk og gir lite informasjon om hva de gjør, mens andre er bedre. Noen organisasjoner uttrykker bekymring for mangel på oppfølging og at det er liten kontakt med andre på feltet.

- Det er også viktig å huske at det ikke er noen sterk tradisjon for sosialt arbeid i disse landene, sier Brunovskis.

Mange reiser ut igjen

"Anette Brunovskis (Foto: FAFO)"
"Anette Brunovskis (Foto: FAFO)"

- Men hva er egentlig realistisk å forvente av hjelpetiltakene, spør Brunovskis.
Mange kvinner er vanskelige å fange opp. Det finnes mange ulike historier, alt fra barn som er kidnappet og tvunget inn i prostitusjon, til kvinner som velger prostitusjon selv.

Politiet i Albania anslår at omtrent 80 prosent av kvinnene de identifiserer som ofre for menneskehandel, reiser ut igjen for å tjene penger på samme måte.

Også Brunovskis mener at det er mange gjengangere, både kvinner som utsettes for forskjellige menneskehandlere og kvinner som reiser ut for å tjene penger til seg selv.

Mange kvinner er ikke motivert for å reise hjem. Hvis hjemreisen skyldes at de er tatt av politiet, enten med falske papirer eller i en politiaksjon, er terskelen lavere for å reise ut igjen.

Brunovskis forteller om en ukrainsk kvinne som ble lurt inn i prostitusjon og utnyttet på det groveste, med vold og gruppevoldtekter.

Hun fortalte hvordan hun fortsatte å prostituere seg på egen hånd da hun rømte fra bakmennene, for å skaffe seg pengene hun i utgangspunktet hadde reist ut for å tjene. I en slik situasjon er det imidlertid stor fare for å bli utnyttet av andre igjen.

Også tiltak her til lands

Brunovskis tror ikke hjemsending alene vil være en god løsning.

- Norge har en
forpliktelse som mottakerland for menneskehandel. Det er bra at man finansierer hjelpetiltak i hjemlandet, men vi må også se på hva som er innholdet i dette hjelpeapparatet.

Passer det for alle eller bare for enkelte grupper? Norge må ta en større del av ansvaret, stille flere krav som finansieringskilde.

Men det handler ikke bare om hjelpetiltak i hjemlandet.

- Norge bør også vurdere hjelpetiltak her. I dag finnes det utvidede muligheter for at kvinnene kan bli i Norge i opptil et år. Det har ikke vært så attraktivt, de blir sittende på krisesentre og aner ikke hva som skjer.

- Det er vanskelig å tjene penger, vanskelig med helsetjenester og helt grunnleggende ting. Dette er sørgelig, mener Brunovskis.

- Her gjenstår det mange utfordringer.

Referanse:

Annette Brunovskis: Hjemme best? Situasjonen for hjemvendte ofre for menneskehandel på Balkan og i Øst-Europa, Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 1.2007.