Nigerianske kvinner vender hjem til et stort ansvar etter at de har solgt sex i Europa. I Nigeria blir de betraktet som ressurssterke individer. Slektningene forventer at de har tjent godt og fått kontakter som kan hjelpe dem ut av fattigdommen.

– De hjemvendte kvinnene får ekstra forsørgerforpliktelser. Men det er vanskelig å få arbeid. Noen prøver å selge brød de har bakt. Andre forsøker å starte små butikker hvor de selger vann eller telefonkort, forteller Sine Plambech, doktorgradsstudent ved Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS).

Fryktelige opplevelser

Europeiske land er mye rikere enn Nigeria. Det kan til dels forklare hvorfor synet på kvinner som selger sex er så forskjellig i de to landene.

– Noen av kvinnene har hatt virkelig forferdelige opplevelser i Europa. Men de tjente samtidig penger som de kunne forsørge familier og barn med. Det kompenserer ofte for de forferdelige opplevelsene, forteller Plambech.

Noen tjener godt

Plambech har reist til Nigeria på feltarbeid to ganger. Hun har vært i Benin City, hvor cirka 90 prosent av alle nigerianske sexarbeidere kommer fra.

Hun fulgte 20 kvinner i alderen 19–35 år. Alle var sendt hjem fra et europeisk land: Italia, Spania, England, Russland eller Danmark.

De ble møtt av positive forventninger fra slektningene sine. I Benin City er det ofte respekt for folk som har vært i Vesten.

Gjennom de siste 200 årene har det vært mye kontakt med Europa. Europeiske firmaer har kjøpt kobber, gummi, skulpturer og olje fra området. Noen har reist til Europa – og kommet tilbake med mye penger.

Lokker fattige kvinner

Solskinnshistoriene inspirerer mange unge kvinner til å reise utenlands. Jentene blir imidlertid som regel skuffet når de kommer til Vesten. I Europa er livet langt hardere enn de hadde forestilt seg. Men det holder de for seg selv.

– De verste historiene blir ikke fortalt fordi de blir forbundet med skam. Så man forventer at kvinnene kommer tilbake med ressurser. Derfor må de ta seg av de svakeste i familien – det kan for eksempel være en ressurssvak kusine. En av dem jeg har fulgt, måtte ta seg av ni familiemedlemmer da hun kom hjem, forteller Plambech.

Det er imidlertid vanskelig å leve opp til de store forventningene. I første omgang dro kvinnene til Vesten på grunn av den høye arbeidsløsheten hjemme. Noen forsøker å tjene litt penger ved for eksempel å bake brød. Men det er langt fra noe fulltidsarbeid.

– De blir sittende og se på på tv-kanalen «Africa magic» dagen lang. Mye tid går med på å vente og håpe at det skjer noe godt. Det blir lett en passiv tilstand, sier Plambech.

Brukte utradisjonelle metoder

Plambechs innsikt i de hjemvendte kvinnenes hverdag er helt ny. Den unge antropologen har klart å komme tett inn på hverdagen deres fordi kvinnenes sikkerhet var i høysetet.

Hverdagen i Benin City er preget av vold, ran og kidnappinger, særlig i de fattige områdene hvor de 20 kvinnene bor. Blir en lokal kvinne sett sammen med en hvit kvinne, er det fare for den lokale kvinnen blir ranet. Derfor holdt Plambech seg på avstand.

I stedet innkvarterte hun seg i en hotelleilighet. Dermed kunne kvinnene komme til henne.

For å få de små detaljene fra hverdagen utstyrte hun kvinnene med engangskamera og dagbok. De kunne ta bilder fra livet sitt på de stedene hvor hun ikke kunne ferdes. Og de kunne skrive ned tankene sine når de hadde dem.

– Det er en utradisjonell måte å være antropolog på. Normalt lever man sammen med de menneskene man følger. Men denne metoden ga meg adgang til ny kunnskap, forteller forskeren.

– Forskere er ofte kommet i forbindelse med disse kvinner via sosialarbeiderne til humanitære organisasjoner. Men det kan bety at kvinnene gir forskeren de samme svarene som de ga når de ville ha hjelp, sier hun.

– Derfor ville jeg arbeide uavhengig av organisasjonene. Det innebar at jeg også kom tett på de menneskene som betyr noe for kvinnene: heksedoktorer, prester og mødre. Og jeg fikk innblikk i hva kvinnene snakker om i mer private situasjoner, for eksempel under matlagning.

Snakker lite om det vonde

Når kvinnene snakket med mødrene sine, handlet det mest om hverdagsting. De fortalte lite om opplevelsene sine i Europa.

– De prøver å legge dette bak seg. Man skulle tro at mødrene ville hindre kvinnene i å reise til Europa igjen, men det gjør de ikke. De mener snarere at døtrene gikk glipp av en mulighet da de ble sendt tilbake. Flere mødre spurte meg faktisk om jeg kunne hjelpe døtrene til Europa – til tross for at de hadde hatt voldsomme opplevelser, sier Plambech.

Vil tilbake til Europa

Det er enormt vanskelig for kvinnene å takle det store ansvaret familiene deres pålegger dem. Derfor forsøker mange å komme tilbake til Europa, hvor det er penger å tjene.

– De håper at erfaringene fra det første oppholdet kan holde dem ute av prostitusjon. Men er de først over 30 år, vil de typisk ikke reise tilbake. Da føler de at de har gitt drømmen sin en sjanse. De forsøker i stedet å etablere seg i Nigeria, forteller Plambech.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.