I popmusikk har kjønnsrollene lenge vært klart atskilte: Gutta spilte instrumenter og skrudde på lyden, damene sang og (etterhvert) skrev låter.

Dette har vært tendensen både mellom artister og produsenter, og i popduoer som for eksempel Eurythmics, Roxette og Bel Canto.

Et viktig skille kom rundt slutten av 1990-tallet da damene for alvor også begynte å produsere sin egen musikk, fremholder Anne H. Lorentzen i doktoravhandlingen ”Fra syngedame til musikkprodusent”.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Telemark og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Avhandlingen bygger på 30 dybdeintervjuer med 13 kvinnelige og 17 mannlige informanter.

Mer prestisje i sound

Lorentzen påpeker at musikkmiksing er blitt viktigere i popmusikk. Det er mer prestisje i å lage ny groove eller sound enn å skrive låter.

Stadig flere jenter har fulgt trenden. Artister som Anja Garbarek, Kari Rueslåtten, Anneli Drecker og Unni Wilhelmsen har i større eller mindre grad tatt hånd om musikkproduksjonen i tillegg til den tradisjonelle musikerrollen.

Pioneren blant norske kvinnelige artister var jazz-sangeren Karin Krog, som alt i 1970 eksperimenterte med produksjonsteknikker.

I 1992 kom J-Diva, alias Gry Jannicke Jarlum, med den første fullstendig selvproduserte plata av en norsk kvinnelig artist - tett fulgt av Anne Grete Preus.

Større kontroll over egen musikk

Men selve vendepunktet kom mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, ifølge Anne Lorentzen.

Det ble stadig vanligere for både mannlige og kvinnelige musikere å ta større kontroll over egen musikk ved å programmere og produsere musikken selv.

Hovedfunnet i Lorentzens avhandling er at dette skillet ble mulig ved at også jentene fikk tilgang til studioteknologi. En faktor var også ønsket om å distansere seg fra syngedame-stempelet.

Myten om syngedamen

Doktoravhandlingen tar en nærmere kikk på syngedame-myten, som har henvist kvinnelige og mannlige utøvere til bestemte arbeidsoppgaver, særlig i forhold til studioarbeid.

Denne kjønnsrollen dukker opp mer eller mindre automatisk for kvinnelige utøvere, uavhengig av om de skriver og produserer musikken sin selv, påpeker Lorentzen.

- Det er lett å falle for klisjeen om at alle jenter vil bli sangere og frontfigurer, skriver hun i en artikkel i MIC-magasinet Ballade.

- Jeg tror imidlertid at et bredere rollespekter ikke bare ville føre til at jenter som nå vurderer en sangerrolle i stedet vil vurdere andre typer musikerroller. Det vil også kunne tiltrekke seg andre og flere som godt kunne tenkt seg å jobbe med musikk, bare de slapp å være sangere eller artister, tror Anne H. Lorentzen.

Karl Marx mente det var kontrollen over produksjonsmidlene som var nøkkelen til frigjøring.

Når damene overtar styringen på musikkproduksjonen, er det kanskje duket for en aldri så liten kjønnsrevolusjon i bransjen.

Referanse:

Anne H. Lorentzen: Fra «syngedame» til produsent: Performativitet og musikalsk forfatterskap i det personlige prosjektstudioet (sammendrag).