Klager, kritiske bemerkninger og himling med øynene kan rett og slett hindre barnefedre i å involvere seg i det daglige stellet av ungene, antyder ny amerikansk forskning.

- Mødrene sitter i førersetet. De kan være veldig oppmuntrende og åpne for at fedrene involverer seg, eller de kan være svært kritiske og stenge dem ute, sier Sarah Schoppe-Sullivan fra Ohio State University.

- Dette er det første virkelige beviset for at på at mødre, igjennom sin oppførsel, fungerer som en portvakt, ved enten å utvide eller å innskrenke farens del i omsorgen for babyen.

Knut Oftung fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo mener dette også kan gjelde for norske foreldre.

- Forholdene i USA er nok annerledes enn i Norge, men det er klart at samspillet i hjemmet er viktig her også.

- Tall for tidsbruk viser at fedre jobber mer i lønnsarbeid mens mange mødre jobber deltid. Undersøkelser fra Norge viser også at det ofte er mor som har hovedoppsyn med barna og at hun er sentral i hjemmet.

Studerte nybakte foreldre

Schoppe-Sullivan og kollegaer fra University of Illinois fulgte 97 par fra Midtvesten i tida før fødselen og i månedene etter. Før babyen ble født svarte de vordende foreldrene på spørsmål om hvilken rolle far burde ha.

Omtrent tre og en halv måned etter fødselen dukket forskerne opp hjemme hos parene, for å vurdere hvordan rollefordelinga fungerte. De gjorde også videoopptak mens foreldrene skiftet på barnet sammen.

I tillegg svarte foreldrene på spørsmål. Noen handlet om hvor mye faren var involvert i barnestellet og hvor godt foreldrene samarbeidet.

Andre dreide seg om moras oppførsel, for eksempel hvor ofte hun oppmuntret faren med kommentarer som ”du gjør barnet så glad”, og hvor ofte mora kritiserte faren direkte eller med irriterte blikk og himling med øynene.

Oppmuntring er viktig

Det viste seg altså at mammaenes holdninger hadde stor innvirkning på hvor mye pappaene involverte seg. Dette så ut til å være en viktig faktor, uavhengig av foreldrenes oppfatning av hvordan farsrollen bør være og hvor mye mora jobbet utenfor hjemmet.

Og forskerne mente at det slett ikke bare var kritikk som påvirket fedrenes oppførsel. Studien antydet at oppmuntring fra mammaen kan være like viktig, om ikke viktigere.

Men det er vanskelig å si hva som fører til hva, innrømmer Schoppe-Sullivan og kollegaene. Fører mødrenes oppmuntring alltid til at fedrene involverer seg mer, eller kan det være slik at fedrenes innsats påvirker hvor oppmuntrende mødrene er?

- Antageligvis går det begge veier, sier forskeren i ei pressemelding.

Knut Oftung, på sin side, mener resultatene er spennende rent politisk.

- På den ene siden kan jo resultatene brukes for å skylde på kvinnen og si at hun har for mye makt i hjemmet.

- På den annen side kan resultatet tolkes som at mødrene får en ekstrabyrde med å skulle oppmuntre og ordne det slik at samværet mellom far og barn går greit.

Referanse:

Resultatene publiseres i Journal of Family Psychology, juni 2008.