Om du er født i det ene eller andre europeiske landet, har store konsekvenser for hva slags vern og rettigheter du har som lesbisk, homofil, bifil eller transperson (LHBT).

Vest-Europa anses å være det beste stedet å leve for LHBT-folk. Situasjonen er radikalt annerledes i mange østeuropeiske land.

I nyere tid har krefter i flere av de «nye» EU-landene, blant annet Polen og Ungarn, gjort seksuelle minoriteter til skyteskive i antivestlig propaganda.

– Tidligere var homofili et ikke-tema i den polske offentligheten, litt som i Norge. Men etter at Polen ble medlem i EU, har mye endret seg. Rettigheter og politikk for likestilling, minoriteter og kvinners rettigheter måtte innføres automatisk.

Det forteller Knut Andreas Grimstad, professor i polsk litteratur og kultur ved Universitetet i Oslo. Han har fulgt utviklingen for LHBT-personers situasjon i Polen siden han selv bodde i landet på 1980-tallet.

Tilbakegang for rettigheter

Hvert år i forbindelse med den internasjonale dagen mot homofobi, IDAHOT 17. mai, lanserer organisasjonen ILGA-EUROPE sitt regnbuekart. Dette er en oversikt over levekår og juridiske rettigheter for LHBT-personer i 49 europeiske land.

I 2020 noterte de for andre år på rad at noen land går bakover og ikke fremover, på indikatorene som de bruker til å rangere landene på en prosentskala fra 1–100.

Gapet er stort, mellom Norge på femte plass, med en score på 67 prosent, og Polen på 42. plass med cirka 15 prosent, Russland på 46. plass med 10 prosent og Aserbajdsjan på siste plass med 2,3 prosent.

Homohets symbol på EU-motstand

Inntil nylig har ikke spørsmål om homofile, lesbiske, bifile og transpersoner vært høyt på agendaen i Polen. Men de seneste årene har «alle» fått en mening om kjønn og seksualitet.

– I Polen bruker man bare ordet gender. Det vet ikke folk hva betyr, men det har blitt et sekkebegrep for alt som er upolsk, antipolsk, og importert fra Vesten. Inkludert i det er minoriteters rettigheter, sier Grimstad.

I likhet med andre tidligere kommunistiske land som Ungarn og Latvia, ble Polen medlem i EU i 2004. Forholdet til EU er komplisert, og det ligger mye historie bak skepsisen mot Vesten, forklarer Grimstad.

– Mange ser Vesten som overlegen overfor de tidligere østblokklandene, og føler seg forurettede etter mange år uten en ordentlig anerkjennelse av Polens bidrag under andre verdenskrig, sier han.

Da Polen først gikk inn i EU, følte folket at de måtte stå med lua i hånda og be om penger. Senere har dette blitt til motstand.

– EU gir kanskje penger, men de vil ikke la EU bestemme over seg.

Det er disse følelsene nasjonalkonservative politikere, den katolske kirken og andre «patriotiske» krefter spiller på når de snakker om gender – hvor synet på seksualitet og seksuelle minoriteter står sentralt. I 2014 ble gender kåret til årets ord i Polen.

– Gender er blitt et symbol for kaos og uro. Det spiller på en frykt for nyliberalistiske normer og verdier.

LHBT-hets del av presidentvalgkamp

I slutten av juni gjennomfører Polen årets presidentvalg, som ble utsatt på grunn av koronapandemien. Sittende president Andrzej Duda, som er alliert med det styrende Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), stiller til gjenvalg. Duda og PiS bruker kampanjer mot den såkalte LHBT-ideologien aktivt i innspurten av valgkampen.

– For de fleste polakker er innholdet i retorikken om gender abstrakt, sier Grimstad.

Men når den kommer sammen med lovnader om bedre økonomi, er mange tilbøyelige til å støtte den. I politikernes kampanjer tvinges mange også til å ta stilling til ekstreme påstander.

– Homofile og lesbiske kalles en trussel mot familien, og det settes likhetstegn mellom homofili og pedofili. Du kan se propaganda om at homofile er for seksualundervisning i skolen for å påvirke barna og at de ønsker å adoptere for å skade dem. Ikke minst gjentas det at homofili er upolsk. Det er veldig ubehagelige slagord, sier Grimstad, og forteller at:

– Den polske kulturministeren, som er skeptisk til at seksualitet skal være en menneskerettighet, uttalte nylig at «Det vakre med polsk kultur er at seksualiteten er tabu.»

Kirken bruker LHBT-trussel for å holde grepet

Det samme foregår i både Ungarn og Russland, hvor skremselskampanjer om gender brukes for å skape et fiendebilde om skadelige verdier påført fra Vesten. Homofili kalles også regnbuepesten, og i kirkens propaganda sies det at hvis landet slipper pesten løs, går de en farlig fremtid i møte.

– Man sier at valget står mellom det røde og hvite Polen, som i det polske flagget, eller «regnbuepolen».

Den katolske kirken er en viktig alliert for autoritære politikere, og er sterke motstandere av LHBT-rettigheter. Rundt 90 prosent av det polske folket er katolikker, selv om tallet på polakker som går i kirken er sterkt fallende.

– Kirken uttaler seg derfor med langt mer fynd og klem enn i Norge, og med en gang kirken blandes inn, betyr det mer for polakkene. Kirken er redde for en liberalisering, slik som i Irland og Spania, og bruker LHBT-trusselen for å holde grepet.

Grimstad viser til undersøkelser blant det polske folket som viser at rundt 60 prosent tar avstand fra likekjønnede ekteskap fordi de anser homofili som en fornærmelse mot den katolske troen.

– Det er store skiller mellom by og land, og ser du på holdninger, er yngre og særlig kvinner langt mer tolerante i spørsmål om kjønn og seksualitet, sier han.

Opposisjonen mangler gjennomslagskraft

Siden 2001 har flere byer i Polen arrangert Pride – eller likhetsparader, som det heter i Polen.

– Ulike organisasjoner, aktivister, politikere, foreldre, pårørende, ja til og med enkelte representanter fra kirken kommer sammen for å manifestere likhet og toleranse – også når det gjelder kvinners rettigheter og feminisme, som er veldig negativt ladet, forteller Knut Andreas Grimstad.

Både når det gjelder kvinners rettigheter, som selvbestemt abort, og LHBT-rettigheter, har folket vist gjennom store demonstrasjoner at de vil ha fremgang, ikke innstramminger. Den politiske opposisjonen var imidlertid sent ute med å ta gender-strategien på alvor.

– Nå får de kritikk for at de ikke klarer samle seg. Men det er mange som er rystet over utviklingen. I år er likhetsparaden avlyst på grunn av koronaviruset, men årlig går mange polakker paradene for å vise sin solidaritet med LHBT-minoritetenes utfordringer.

LHBT-frie soner

Likhetsparaden har blitt en kamparena for antigender-bevegelsen. Den ble forsøkt forbudt første gang i 2004, av den daværende konservative Warszawa-ordføreren, Lech Kaczyński – broren til PiS-lederen Jarosław Kaczyński. Langs paradens faste rute gjennom hovedstaden pleier motstanderne stå klare med fakler og røykbomber. En stor regnbue som settes opp på Vår frelsers plass er stadig blitt satt fyr på og ødelagt.

– Det er bøller som står bak, men også mer eller mindre fundamentalistiske stemmer fra kirken, og mer skremmende: ultra-nasjonalistiske, fascistiske grupperinger, sier Grimstad.

De samme aktørene står bak de såkalte «LHBT-frie sonene» som dukket opp i 2019. I mer enn 100 byer og kommuner sørøst i Polen, som er kjent for å være mer konservativ og ha flere PiS-supportere enn i de mer liberale vestlige delene av landet, ble det hengt opp skilt og klistremerker om at LHBT-personer ikke var velkomne der.

– Dette er ikke noe som ble offentlig vedtatt, men noe enkelte politiske grupperinger begynte med. Det vekker oppsikt internasjonalt, og signaleffekten er stor. Det er alarmerende at det ikke blir sagt at det er forbudt, og at propagandaen bare blir hengende, sier Grimstad.

På kollisjonskurs med EU

Da Polen og Ungarn ble medlemmer i EU i 2004, forpliktet de seg til å rette seg etter EUs lovgivning på LHBT-feltet.

– Diskriminering av LHBT-personer og hatefulle ytringer om seksuelle minoriteter er brudd på Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (EU-charteret) og EU-direktiver, sier Finn Arnesen, professor ved Det juridiske fakultet.

Arnesen forsker på forholdet mellom nasjonal rett og EU/EØS-rett. Han påpeker at EUs lovgivning beskytter mot diskriminering av LHBT-personer, men at dette vernet håndheves av nasjonale myndigheter og domstoler.

– EU-direktiver forbyr forskjellsbehandling. Men hvordan dette tolkes, er opp til nasjonale domstoler. Enkelte nasjonale myndigheter som ikke anerkjenner LHBT-rettigheter, legger noe annet i forpliktelsene enn det blant annet EU-domstolen gjør.

For at noe skal løftes til EU, må nasjonale domstoler forelegge tolkningsspørsmål for EU-domstoler. Arnesen viser til enkeltsaker hvor stater har dratt inn EU-rett.

– Da en ungarsk statsborger, som hadde giftet seg med sin amerikanske kjæreste i Belgia, flyttet tilbake til Ungarn, ble spørsmålet om amerikaneren kunne få oppholdstillatelse som ektefelle. Ungarske myndigheter nektet dette fordi ungarsk rett ikke åpner for ekteskap mellom personer av samme kjønn.

– Vedtaket ble angrepet ved ungarske domstoler. De forela EU-domstolen spørsmål om statsborgere fra tredjeland kunne få opphold som ektefelle når ungarsk rett ikke anerkjenner ekteskapet. EU-domstolen fant at dette er i strid med den grunnleggende retten til fri bevegelighet for personer.

EU gir rettigheter overfor egen stat

EU kan være viktig for LHBT-rettigheter på flere nivåer.

– De vedtar direktiver som forbyr diskriminering. Problemet er at direktivene nok ikke gjennomføres like lojalt i alle land, sier Arnesen.

Der et land ikke oppfyller sine forpliktelser, kan dette gi grunnlag for traktatbruddssøksmål ved EU-domstolen. Det er i så fall EU-kommisjonen eller en annen medlemsstat som må ta ut søksmål.

– Det praktiske er at EU-kommisjonen tar ut søksmålet. En slik prosess tar en del år, og vil kunne ende opp med stevning til EU-domstolen. Hvis en stat blir dømt der, plikter den å gjøre det som skal til for å etterkomme dommen. Det kan også ilegges tvangsbøter som løper inntil oppfyllelse av dommen skjer.

– En siste mulighet er å suspendere rettighetene til et medlemsland. Dette kan være aktuelt der en stat ikke respekterer de grunnleggende verdiene EU bygger på, og har så vidt blitt satt i gang overfor Polen og Ungarn, med bakgrunn i domstolsreformene der.

Dette er omfattende og krever store ressurser. Ifølge Arnesen vil det derfor ofte være en avveining om det å starte en slik prosess er verdt omkostningene og hvilke virkninger det vil ha.

– I noen tilfeller kan nok en slik prosess være å helle bensin på EU-motstandsbålet, sier Arnesen.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Andelen kvinner i verden med makt i 2019 var den samme som i Frankrike på 1300-tallet

• 

  «Hans» var dyrare enn noko ekstremvêr før. Framtidige katastrofar kan bli meir forutseielege

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.