I 2016 satt Marit Grøtta, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, i en jury for NRK som skulle kåre Norges hundre beste dikt. Hun bladde seg gjennom mengder med diktsamlinger og antologier, og fant etter hvert ut at antologiene hadde et gap når det gjaldt kvinnerepresentasjon.

Mellom Dorothe Engelbretsdatter på 1600-tallet og Halldis Moren Vesaas i på på 1930-tallet, var det flere hundre år hvor kvinnelige lyrikere så ut til å ikke eksistere i litteraturhistorien. Da hun begynte å lete etter kvinner i dette tidsrommet, kom hun over diktsamlingen til Agnes Mathilde Wergeland, en kvinne hun ikke hadde hørt om før.

– Jeg ble overrasket over hvor mye jeg ikke visste om norsk kvinnelitteraturhistorie da jeg oppdaget Agnes Mathilde Wergeland. Hele fortellingen rundt henne forbløffet meg, sier Grøtta.

Nå har hun skrevet en artikkel om livet til Wergeland og diktsamlinga hennes Amerika og andre digte, som kom ut i 1912, to år før hun døde.

Det som først og fremst er kjent om Wergeland, er at hun var den første norske kvinnen som tok doktorgrad. Hun hadde en strevsom vei mot akademia: Hun reiste til München for å studere, til Zürich for å ta doktorgraden sin, og så til Amerika, der hun fikk jobb som professor i historie og fransk. Selv om hun skrev på norsk, levde hun i USA og publiserte diktsamlingen sin der etter å ha emigrert fra Norge i 1890.

– Jeg tror hun må ha vært svært vitebegjærlig og modig, som kjempet for livsmuligheter kvinner normalt ikke fikk på den tida. Det sier sitt at kjente skikkelser i kvinnebevegelsen, som Gina Krogh og Aasta Hansteen, har hyllet hennes «helteliv», sier Grøtta.

En hyllest til Amerika

Da Wergeland emigrerte i 1890, hadde man i Kristiania diskutert kvinnespørsmålet i flere tiår. Amerika hadde blitt løftet frem som kvinnesakens hjemland, skriver Grøtta i artikkelen. Der holdt man likhetsidealene høyt, og kvinnesaksbevegelsen var kommet lengre enn i Norge. I et brev til Wergeland skrev Hansteen om Christiania slik: «et dræbende sted, en slags iskjælder, hvor aandslivet maa forkrøbles.»

Diktsamlinga Amerika og andre digte er en idealistisk beretning om landet Wergeland emigrerte til. Her tar hun for seg immigrantens håp knyttet til det å flytte til et nytt land med flere muligheter. Hun skildrer amerikanske frihetsidealer, reisen over havet, menneskemengden i Chicago, urmenneskenes liv, heten på prærien og arbeidet.

– Leser man diktene hennes løsrevet fra historiske sammenhengen, vil man kanskje se dem som idealistiske, nostalgiske og litt uinteressante. Men om man leser dem i en historisk og biografisk sammenheng, kan man bedre se hva slags livserfaring de gir uttrykk for og forstå den brytningstiden hun levde i, sier Grøtta.

– Wergeland uttrykker en tro på Amerika som et land som hyller like rettigheter og gir immigranten muligheter. Samtidig har diktene en ambivalens ved seg; håpet og troen kolliderer med erkjennelsen om at livet i Amerika ikke ble så enkelt og at livsvalget hun tok, kostet.

Den implisitte kvinnekampen

Jeg har hørt saamegen snak

om tobak –

om at damer ei skal smøke,

og det synes jeg er rart:

Hvorfor skulde de ei røke?

Verselinjene over er begynnelsen på diktet «Erfaring», det eneste diktet i samlingen som har et eksplisitt feministisk budskap. Her blir røykinga et symbol på en erfaring kvinner ikke hadde tilgang til på den tiden Wergeland levde.

– Retten til å røyke blir her et bilde på retten til å gjøre seg erfaringer. Det står i diktet at konger og statsministre røyker, så det er et mannlig maktsymbol. Men man kan også tenke at det er et fallossymbol, at det er en måte å ta makt og forfatterrollen på. Med dette diktet skriver Wergeland kvinnen inn i den amerikanske tradisjonen etter poeten Ralph Waldo Emerson, som la vekt på den personlige livserfaringen, sier Grøtta.

– Selv om diktsamlinga ikke tar opp kvinnesaken eksplisitt, sier du at du likevel har grunnlag for å lese den i et feministisk lys. Hvorfor har du det?

– Wergeland skriver om immigrantens rolle, og hvordan Amerika gir dem muligheter. Men hun fremhever gjentatte ganger at Amerika er landet for like rettigheter. I det ligger også kvinners rettigheter, og det skjønner man bedre når man kjenner hennes livshistorie. Enkeltdiktet «Erfaring» viser også at hun var opptatt av kvinnesaken i denne diktsamlinga. Og i et erindringsdikt refererer hun faktisk til Camilla Collett og Aasta Hansteen.

Samtidig innrømmer Grøtta at hun hadde forventet et tydeligere kvinnelig perspektiv i diktene da hun begynte å lese.

– Men jeg tror jeg skjønner hvorfor det ikke er der. Wergeland er opptatt av det allmenne, hun ønsker ikke å skyve fram sin egen livserfaring. Dette var også konvensjonen innenfor lyrikk på den tida. Men diktsamlinga viser også at hun har skrevet flere personlige og nære dikt. Det ser ut som om det har vært en utvikling der, at hun kom tettere på sitt eget liv etter hvert.

Et uoppdaget felt

Etter arbeidet med Wergeland har Grøtta blitt bevisst på at det er stort felt som gjenstår å undersøke i norsk lyrikkhistorie. Hun ønsker derfor å oppfordre andre litteraturvitere til å undersøke dette «sorte hullet» i større grad.

– Det finnes fortsatt et stort antall ukjente kvinnelige diktere i Norge, og særlig perioden 1830-1930 er interessant. Det hadde vært strålende om man kunne lage en ny lyrikkhistorie som nyleste både kvinnelige og mannlige forfattere og dessuten satte diktene inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Akkurat det har vært mangelvare med lyrikken, dens betydning har ikke alltid vært synliggjort.

Grøtta mener at diktene skrevet av kvinner i denne perioden kan oppleves «ufullkomne» om man kun leser dem med tanke på litterær kvalitet. Men leser man de i lys av samfunnshistorie og kjønnshistorie, er det mye som likevel kan bli interessant.

– Hva kan litteraturen fortelle oss om kvinnehistorien som samfunnsvitenskapen ikke kan?

– Skjønnlitteraturen kan formidle livserfaringer på en måte som sakprosaen ikke kan. Den kan selvsagt sette problemer under debatt, men den kan også skildre følelser, håp og livsperspektiver i ulike historiske situasjoner. Det er det jeg tenker at Wergelands dikt gjør.

Den usømmelige lyrikken

Per Esben Myren-Svelstad er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved NTNU. Han sier han heller ikke hadde hørt om Wergeland, og det til tross for at han som akademiker har brukt tid på å undersøke både kvinnelige og skeive lyrikere.

– Det sier noe om at det er lite litteraturhistorisk oppmerksomhet omkring kvinner i tidsrommet Grøtta nevner. Jeg tenker umiddelbart det kan ha å gjøre med at kvinner i stor grad har vært ekskludert fra det litterære miljøet, sier han.

Den moderne romanen ble i stor grad utviklet av kvinner på 1700- og 1800-tallet. At kvinnelige lyrikere ikke er like kjente, og at det nok var færre av dem, kan ha å gjøre med hvordan vi assosierer lyrikk med personen som skriver den, mener Myren-Svelstad.

– Lyrikk har blitt sett på som et uttrykk for personlig erfaring, noe kvinner helst ikke skulle prate om og offentliggjøre på den tida. Det tror jeg er en stor grunn til at vi ser en slik skjevhet i sjangeren.

Kjønnsperspektivet utvikler seg

Myren-Svelstad mener lyrikere som Halldis Moren Vesaas vakte stor oppsikt nettopp fordi hun skrev om den personlige erfaringen ved å være ung kvinne.

– Fra mellomkrigstida ble det nok gradvis mer åpenhet om det kvinnelige livet og kvinnelige erfaringer. Jeg tror kvinners plass i lyrikken sånn sett henger tett sammen med historiske holdninger til hva som har vært sømmelig og ikke.

Samtidig tror Myren-Svelstad at litteraturvitere er mindre opptatt av å løfte fram glemte kvinnelige forfatterskap nå enn for noen tiår sida.

– Kjønnsforskningen og kjønnsteorien har utvikla seg de siste tiårene, og man har etter hvert blitt mer interessert i å undersøke homofili og transidentiteter i litteraturen. Det var kanskje en tydeligere kvinneorientert feminisme i litteraturvitenskapen på nittitallet, som nå har ebbet litt ut.

Denne saken ble først publisert på Kilden kjønnsforskning.no.

Les også denne artikkelen fra UiT - Norges arktiske universitet:

Blodig kvinneopprør i Kina i 1926 var inspirert av Ibsen