forskning.no skrev nylig om en britisk studie av menn som dreper sin familie, såkalte familieutslettere eller family annihilators.

Britene har undersøkt mediedekningen av slike drap, og blant annet funnet at slike drap har økt de siste årene. Av de 71 tilfellene av familieutsletting forskerne har identifisert fra 1980 til 2012, skjedde mer enn halvparten av dem etter årtusenskiftet.

• Les saken her: Menn dreper familien

Vibeke Ottesen, norsk ekspert på partner- og barnedrap, er svært skeptisk til britenes studie. Hun mener blant annet det ikke går an å si at drapstallene er på vei opp, basert på mediedekningen av dem.

David Wilson, en av forfatterne bak den britiske studien, holder imidlertid på sitt:

– Vi tror ikke hva som er regnet som en nyhet har endret seg så dramatisk mellom 1980 og 2012. En familiedrapssak kom i nyhetene på 1980-tallet også, sier han til forskning.no.

Færre drap, flere familiedrap

– Vi fant bare seks tilfeller av familieutsletting på 80-tallet, mens de fleste skjedde etter pr 2000. Vi tror dette er et fenomen som er i økning, sier Wilson.

I Norge ble det mer fokus på partner- og barnedrap etter at VG satte søkelys på slike i 2007. Før den tid, og særlig på 1980-tallet, ble mord-selvmord ofte omtalt kjapt som ”familietragedier”, uten videre oppfølging. Nå får slike saker gjerne mer oppmerksomhet.

– Kan det tenkes at noe lignende har skjedd i Storbritannia?

– Nei, vi tror ikke det. Vi søkte etter nyhetsartikler i Nexus (britisk database over nyhetssaker, lik den norske Retriever, journ.anm.), men vi brukte ikke bare familieutsletting som søkeord. Vi søkte også på andre termer som ville ha avslørt disse ”familietragediene”, blant annet fadermord, familiedrap og så videre. Og vi fikk fortsatt mange flere treff etter årtusenskiftet, sier han.

– Hvordan kan det ha seg at mordstatistikken for Storbritannia viser det motsatte av den trenden dere påpeker?

– Offisiell statistikk deler ikke opp drapene på denne måten, familieutsletting er ikke en egen kategori. Dermed kan statistikken som helhet ha gått ned, mens familieutsletting utgjør en større andel av tallene nå enn tidligere, sier Wilson.

Mål om å starte debatt

Ottesen kritiserte også britenes bruk av personlighetskategorier for å klassifisere morderne. Wilson og kollegene har delt familiedrapsmennene inn i kategoriene selvrettferdige, anomiske, skuffede og paranoide.

Å lage en slik klassifisering basert på pårørendes uttalelser til media er uholdbart, mener den norske forskeren.

Wilson innrømmer at det godt kan stilles spørsmål ved en slik metodikk.

– Det er et fair poeng. Vi forsøkte å finne motivet ikke bare se på hva som ble sagt til mediene, men også ved å se på den rettsmedisinske rapporten. Mediene fokuserer ofte på at gjerningsmannen har ”klikket”, at han var en kjærlig ektemann og far og at mordet var helt uventet. Den typen rapportering viser ikke kompleksiteten bak slike mord, og det er det vi forsøker å dekke med kategoriene, sier han.

– Studien er åpen for kritikk, men vi har også sagt at den er utforskende. Vi ville få i gang samtalen om denne typen mord, og det tror vi den har bidratt til, avslutter briten.