Ingenting hadde vært bedre enn om Fleischmann og Pons hadde rett, skrev jeg i en kommentar i desember 2004 (se «Foregående artikkel»). For de uinnvidde: Vi snakker om kald fusjon.

Kald fusjon er drømmen om uendelige mengder, nærmest ufarlig kjernekraft produsert ved romtemperatur i små, lokale enheter. Lavenergiske kjernereaksjoner, kaller tilhengerne dem, og selger oss tanken om løsningen på menneskets energiproblem - for all fremtid.

Så langt har det imidlertid bare vært en drøm, og knapt nok det.

Noen husker og andre har vel kanskje hørt historien om hvordan fysikk- og energimiljøet sto på hodet noen hektiske uker våren 1989. De to amerikanske forskerne Martin Fleischmann og Stanley Pons gikk ut som løver da de lanserte sitt gjennombrudd innen kjernekraft. Men da høsten kom, var de forvist ut i kulden, og hadde de knapt en skinnfell igjen å varme seg på. Og ihvertfall ingen fusjonsdrevet varmeovn…

«Vår tids mest spektakulære selvbedrag», skrev jeg, da jeg 12 år senere hentet saken fram igjen her på forskning.no i 2002.

Men noen ga aldri opp, og et par drøye år senere måtte jeg begynne å revurdere mine meninger. Ting kunne begynne å tyde på at forskningen rundt den kalde fusjon hadde vært mer dårlig enn direkte feil.

På det 23. nasjonale møtet til the American Chemical Society legges det i dag fram flere studier som opphavsmennene hevder viser at feltet «lavenergisk kjernereaksjon» har utviklet seg og at det nå understøttes av grundige, repeterbare eksperimentelle data.

Et av spørsmålene folk innen dette feltet alltid må forholde seg til, er om effektene de observerer virkelig stammer fra kjernereaksjoner.

Pamela Mosier-Boss jobber med analytisk kjemi ved Space and Naval Warfare Systems Center i San Diego, California. Sammen med sine kolleger publiserer hun nå en artikkel der hun mener å kunne vise nettopp dette, at det virkelig dreier seg om kjernereaksjoner.

Teamet registrerte partikkelstråling ved katoden i celler som var bygd opp ikke helt ulik de Fleischmann og Pons i sin tid brukte. Selve katoden besto av gullbelagt nikkel. Mikroskopiske palladiumpartikler ble tilsatt tungtvannet i cellen.

Når forskerne deretter satte på strøm, la palladiumet seg som et tynt lag utenpå gullkatoden. Dette krystallgitteret av palladium ble deretter raskt mettet av deuterium (en tung hydrogenisotop), og etter bare en times tid kunne forskerne registrere at det ble sendt ut høyenergetiske, ladete partikler fra denne palladium/deuterium-elektroden.*

Forskerne mener det ikke er tvil om at det dreier seg om en kjernereaksjon.

Det er nok litt for tidlig å sprette sjampanjekorkene, men det verdt å merke seg at Mosier-Boss og andre LENR-entusiaster (LENR for Low energy Nuclear Reaction) er noe mindre marginalisert i dag enn de var for få år siden.

- Jeg føler at det er en sterkt fornyet interesse i kald fusjon, sier kald fusjonsentusiasten George Miley, fra the University of Illinois RSC, Royal Society of Chemistry på nett. Han betrakter det faktum at kald fusjon nå dukker opp som tema på årsmøtet til the American Chemical Society som enda et tegn på at feltet er i ferd med å gjenvinne sin tapte respektabilitet.

Kald fusjon lider nok fremdeles under den dårlige pressen den fikk etter Fleischmann/Pons-affæren. Men, som jeg skrev i kommentaren fra 2004, hvis det de den gang bedrev bare var dårlig forskning - og ikke rivende, ruskende gal forskning - da kan det fremdeles være håp i hengende snøre.

Artikkel i Naturwissenschaften

Artikkel i New Energy Times

* Fleiscmann og Pons jobbet i sin tid også med et slikt palladium/deutrium-system.