Nylig spurte NRK-programmet Folkeopplysningen tusen personer om hvilke skadelige stoffer og kjemikalier de var mest bekymret for. På toppen av lista tronet det litt ulne begrepet E-stoffer.

I programmet fikk seerne likevel forsikringer om at tilsetningsstoffene som skjuler seg bak E-numrene ikke er farlige.

E-stoffene er veldig godt studert og det er liten grunn til bekymring, sa Trine Husøy i programmet. Hun er leder for faggruppa for tilsettingsstoffer i Vitenskapskomiteen for mat og miljø og seniorforsker ved Folkehelseinstituttet.

Men hva betyr egentlig det? Hvor sikre er vi på at stoffene er trygge? Og hvordan kan et stoff som tidligere var tillatt, plutselig bli forbudt?

Grundig testing

– Før et stoff blir godkjent, må det legges fram grundig dokumentasjon på at det ikke har skadelige virkninger, forteller Husøy til forskning.no.

De som søker om å få stoffet godkjent, må levere dokumentasjonen til den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet (EFSA).

Der sitter grupper av uavhengige eksperter som vurderer risikoen ved hvert enkelt stoff. Denne risikovurderingen blir en viktig del av grunnlaget når EU-kommisjonen til slutt bestemmer om et tilsetningsstoff skal godkjennes.

Studiene som kreves for godkjenning gjøres hovedsakelig i dyr, men også i cellekulturer – altså i celler i en skål i et laboratoriom.

Disse undersøkelsene skal dokumentere hvordan stoffet omsettes og virker i kroppen. De skal også finne eventuelle skadelige virkninger. Kan stoffet for eksempel øker risikoen for kreft eller påvirke fosterutviklingen?

Også langtidsvirkninger

Forskerne ser etter tegn til at stoffet er akutt giftig, men også etter langtidsvirkninger.

– Man tester virkningen over et livsløp til mus eller rotte. Dette er et mål på langtidseffekter av tilsetningsstoffer, sier Husøy.

Slike dyreforsøk kan altså fange opp kroniske effekter som først vil dukke opp etter lang tid.

Det må også gjøres studier som viser hvordan stoffet virker i ulike doser, slik at EFSA kan vurdere hvilke grenser de skal sette for trygg bruk.

– Det er en langvarig prosess. Det kan ta opptil ti år før et stoff får godkjenning som tilsetningsstoff, sier Husøy.

Lite bekymringsverdige i forhold til andre stoffer

– Det er helt sikkert at stoffene er godt studert, sier Husøy.

– I tillegg er de generelt lite giftige, og vi får dem ofte i oss i mye lavere mengder enn det som er testet i dyreforsøkene.

Husøy mener at tilsetningsstoffene utgjør liten fare, særlig om man ser dem i opp mot andre stoffer vi utsettes for. For eksempel tungmetaller, som deltagerne i NRKs undersøkelse satte på tredjeplass over stoffer de fryktet.

– Tungmetaller kan føre til alvorlige helseeffekter og noen kan akkumuleres i kroppen. Tilsetningsstoffene burde ikke vært på lista over stoffer å bekymre seg for, mens for tungmetallene er det grunn til bekymring, sier Husøy.

Men vent litt.

Hvis tilsetningsstoffene er så uproblematiske, hvordan kan det da ha seg at titandioksid (E171) nylig ble forbudt, etter å ha vært tillatt i en årrekke?

Og hva med det omstridte stoffet karragenan?

Det er her vi kommer til det kompliserte.

Alltid usikkerhet

Kroppen er et uhyre komplekst system og det å få en fullstendig oversikt over alle potensielle virkninger av et stoff, er praktisk talt umulig.

– Alvorlige helseeffekter vil alltid bli studert grundig, men ingenting kan bli 100 prosent sikkert, sier Husøy.

Hun mener dette er viktig, men ofte vanskelig å formidle. Selv om vi vet mye, vil det stadig komme nye studier som kan forandre vurderingene av enkelte stoffer. I begge retninger.

Noen stoffer er kanskje trygge i enda høyere mengder enn vi trodde. Andre stoffer kan vise seg å være skadelige ved lavere mengder.

Titandioksid

Det var nettopp en ny vurdering av forskning som førte til at titandioksid nylig ble forbudt.

• Les også: Tilsetningsstoff som brukes i smågodt, iskrem og dressing er ikke lenger ansett som trygt

EFSA avdekket hull i kunnskapsgrunnlaget om stoffet og etterlyste da mer data. På bakgrunn av kunnskapen som ble samlet, bestemte altså EU-kommisjonen at stoffet skulle forbys i mat.

– Man kunne ikke utelukke at titandioksid kunne gi skader på DNA-et. Studiene ga ikke noe entydige svar, men denne helseeffekten er veldig alvorlig, sier Husøy.

Undersøkelsene sa altså ikke at stoffet gjorde skade, men de kunne heller ikke utelukke muligheten for det. Og siden DNA-skader er en alvorlig trussel mot helsa, ønsket man altså å være på den sikre siden.

Men når titandioksid gikk under radaren i årevis, kan ikke andre uheldige stoffer også skjule seg bak E-numrene?

Stoffene undersøkes på nytt

Selv om de fleste stoffene er helt uproblematiske, kan vi ikke utelukke at enkelte tilsetningsstoffer har negative virkninger i kroppen.

Mange av tilsetningsstoffene ble godkjent for lenge siden. Studiene som lå til grunn for disse godkjenningene, var ikke alltid helt etter dagens standard.

– Kravene til studiene og til rapporteringen av disse var annerledes før. Noen av de eldre studiene er dårligere enn i dag, mens andre har god kvalitet, sier Husøy.

– Dette er noe av grunnen til at alle stoffene nå undersøkes og vurderes på nytt av EFSA.

Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet har satt i gang et program for å gå igjennom dokumentasjonen som finnes om stoffene. Det er en lang prosess, siden det finnes mange hundre E-stoffer. For øyeblikket er det søtstoffene som ligger under lupen.

Tarmflora kan omdanne syklamat til uheldige stoffer

Nettopp søtstoffene illustrerer hvordan tidligere vurderingene kan endres i takt med framskritt i forskningen.

I de siste årene har forskere hatt mye større mulighet og interesse for å undersøke hvordan stoffene rundt oss påvirker tarmbakteriene.

• Les også : Søtstoffer påvirket tarmbakteriene og blodsukkeret

Undersøkelser har vist at bakterier i tarmfloraen kan bryte stoffet syklamat ned til forbindelser som er uheldige for oss. Og nye studier konkluderte med at flere enn ventet har en tarmflora som skaper giftige stoffer på denne måten.

– Dette førte til at grenseverdiene for hva man anser som et trygt inntak av syklamat ble justert ned, sier Husøy.

Men dette betyr ikke at alle søtstoffer er problematiske. Igjen er bildet komplisert.

Aspartam virker helt annerledes

Syklamat og aspartam er for eksempel begge syntetiske stoffer med søt smak. Men kjemisk sett er de helt ulike og omsettes på forskjellig måte i kroppen.

– Aspartam brytes raskt ned i tarmen, og blir til to aminosyrer og litt metanol. Alt dette får vi også i oss igjennom helt vanlige matvarer, sier Husøy.

Det gir altså mening – rent kjemisk – at vi tåler aspartam i ganske store mengder.

Enkelte studier har vist at også aspartam er knyttet til endringer i tarmfloraen. Men forandring i seg selv betyr ikke nødvendigvis noe negativt.

Studier har vist at bakteriesamfunnet i tarmfloraen ofte endrer seg når vi forandrer kostholdet, og at sammensetningen av bakterier varierer mye fra person til person. Men vi vet ikke så mye om hva alle de ulike variantene har å si for helsa.

– Det er vanskelig å vite hvilke endringer i tarmflora som er utenfor det normale og kan gi alvorlige helseeffekter, sier Husøy.

Syntetisk og naturlig har samme virkning

Det er også viktig å huske at det ikke går noe skarpt skille mellom syntetisk og naturlig.

Husøy understreker at et stoff med kjemisk lik struktur virker på samme måte i kroppen, uavhengig av om det er syntetisk framstilt eller finnes naturlig i en matvare.

– Benzosyre behandles likt i kroppen, uansett om det kommer fra tyttebær eller brus, sier hun.

I noen tilfeller bytter produsenter faktisk E-stoffer ut med naturlige ingredienser som inneholder samme stoff.

Studier har for eksempel knyttet konserveringsmidler med nitrat og nitritt til en økt risiko for kreft, og stoffene er bare tillatt i små mengder. Selleri inneholder imidlertid mye nitrat og derfor blir selleripulver brukt i noen kjøttprodukter.

Produsentene kan da reklamere med at produktet er uten tilsatt nitrat eller nitritt, selv om det inneholder nitrat fra selleripulveret.

Da virker det som om disse produktene er tryggere enn de andre, men det har vi ingen dokumentasjon for, skrev American Institute for Cancer Research i 2017.

Krangel om karragenan

På en måte kan vi se på reguleringen av tilsetningsstoffer som et evighetsprosjekt, hvor ny kunnskap med tida kan endre reglene rundt enkelte av stoffene.

Slike oppdateringer bidrar nettopp til at vi kan stole på at E-stoffene generelt er trygge.

Men i de konkrete tilfellene der ny forskning reiser spørsmål om tidligere vurderinger, kan det oppstå midlertidig usikkerhet og uenighet både blant forskere og folk flest.

Et eksempel er diskusjonen rundt stoffene karragenan (E407), karboksymetylcellulose (E466) og polysorbat-80 (E433).

Flere studier i de siste årene har vist at disse stoffene gir endringer i tarmfloraen og kan føre til tarmbetennelser, fedme, metabolsk syndrom og kreft hos dyr. De ser til og med ut til å påvirke dyras psyke via tarmfloraen.

• Les også: Dyrestudier skaper bekymring over tilsetningsstoffer

Nylig viste en studie også at tarmfloraen hos mennesker ble endret av slike stoffer.

Opprop om forsiktighet

I en ny vurdering etterlyste EFSA mer data, men ville ikke endre anbefalingene sine i mellomtiden.

Det stilte to norske fagfolk spørsmål ved, i en artikkel i Tidsskriftet for den norske legeforening i 2019.

Ernæringsbiolog Marit Kolby ved Oslo Nye Høyskole og ernæringsfysiologi Inge Lindseth ved Balderklinikken mente det er et paradoks at dyrestudier er nok til å få et stoff godkjent, men ikke til å iverksette tiltak når skadelige effekter dokumenteres.

– Den beste løsningen vil være å unngå produkter som inneholder de konsistensmidlene som har vist skadelig effekt hos forsøksdyr, skrev de.

Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer kom i 2020 med et opprop hvor de krevde at Mattilsynet skulle oppfordre til forsiktighet inntil vi har dokumentasjon for at stoffene er trygge.

Husøy, på sin side, sier dyrestudier av tarmflora ikke alltid er så relevante for mennesker.

– Tarmfloraen hos mus og rotter er forskjellig fra menneskenes, og det gjør at det er vanskelig å bruke dyr til å studere effekter i mennesker.

Ikke bare risiko som bestemmer

Det er altså ikke alltid enighet blant forskere om hvordan dataene skal tolkes og brukes.

En annen faktor som kan gjøre enkelte saker innfløkte, er at risikovurderingene ikke er de eneste hensynene som tas når EU-kommisjonen gjør sine beslutninger.

I saken om titandioksid er stoffet for eksempel bare forbudt i mat. Det er fortsatt tillatt i medisiner i tablettform.

Begrunnelsen er at tabletter inneholder mindre mengder titandioksid enn matvarer, men også at industrien ikke har noen gode alternativer til dette stoffet, sa Sigurd Hortemo i Statens legemiddelverk til NRK tidligere i år.

En omlegging vil være kostbar og tidkrevende, og brå beslutninger kan i verste fall føre til medisinmangel, som kan være et større helseproblem enn små mengder titandioksid.

– Bare i Norge har vi 684 godkjente legemidler som inneholder titandioksid, sa Steinar Madsen fra Legemiddelverket til Dagens Medisin i 2021.

Ikke alltid stor nytte for forbrukeren

Et siste spørsmål er så klart om vi virkelig trenger å bruke så mye tilsetningsstoffer som vi gjør.

Mange av E-stoffene er helt ufarlige, og noen er svært viktige for at maten vår skal være trygg. Men andre igjen brukes mest fordi de gjør maten penere, enklere å produsere eller bedre på konsistens.

Karragenan i sjokolademelk er et godt eksempel. Der brukes stoffet til å fordele sjokoladepartiklene i væsken, slik at de ikke synker ned til bunnen av kartongen.

Men dette problemet kan også løses ved å riste kartongen før bruk.

Når fordelene er så beskjedne for forbrukeren, samtidig som det finnes en mulighet for at stoffet er uheldig, er det kanskje ikke så rart at mange forbrukere har ønsket at stoffet skal fjernes fra sjokolademelken.

Saken er oppdatert 28/9-22 kl 11:30: Endret Bjørknes høgskole til Oslo Nye Høgskole

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Kjent tilsetningsstoff i mat påvirker tarm­bakteriene våre

Den nye kunnskapen bør tas med når myndighetene vurderer tilsetningsstoffene vi bruker i matvarer, mener forskere.