Hvor mye vann finnes det egentlig i Himalaya? Norske forskere setter ut på en reise igjennom midtens rike for å komme nærmere svaret på både dette og andre spørsmål. Og du kan følge dem hele veien.
Men både Kina og Tibet har lenge vært relativt lukket for omverden og forskere fra resten av verden har verken gode kart eller geofysiske data fra området. Det vil imidlertid norske geodeter gjerne være med på å endre.
Med tog fra Beijing til Lhasa
Ekspertteamet fra Statens Kartverk starter reisa i Beijing og ender i Lhasa og Shanghai. Turen går med tog, først igjennom regionen kalt “Mother of China”, så langs Silkeveien mot Lhasa og Tibet.
Forskerne skal blant annet reise med verdens høyestliggende jernbane fra Quinghai til Tibet, med høyeste punkt på 5073 meter over havet. De skal besøk på Base Camp ved Mount Everest og Yarlung Tsangpo Canyon - verdens dypeste og kanskje lengste elvekløft.
Reisemålene er plukket ut fordi de er av geofysisk og naturhistorisk interesse.
Forskerteamet fra Norge vil bidra til moderne global forskning og brobygging mellom Norge, Kina og Tibet. Ett av hovedmålene med reisa er å legge grunnlag for og starte prosjektutvikling innen temaene klimaforskning og landmålings- og karthistorie.
- Geodesi er rett og slett vitenskapen om jordas form og størrelse og dens tyngdefelt, forteller Bente Lilja Bye fra Statens kartverk.
I de siste åra har rombaserte teknikker innen geodesien blitt så presise at man for eksempel kan måle jordas omkrets på millimeteren, eller få fram nøyaktige mål på hvordan vannet flytter seg rundt på kloden.
Nå legger Bye og andre geodeter fra Statens Kartverk ut på en reise igjennom både Kina og Tibet, med planer om å starte både samarbeidsprosjekter med kinesiske geodeter og å utforske muligheten til å bygge et kartmuseum i Tibet.
- Og alle som vil kan følge oss på veien, sier Bye.
- Vi skal reise igjennom hele Kina med tog, og besøke både vakre og vitenskapelig interessante steder på veien. Vi kommer til å legge ut daglige videorapporter på nettsidene våre.
Historiske Kina
Det er mange grunner til at teamet valgte Kina og Tibet som reisemål.
Dette er en reise i tid og rom, med nettopp den gamle kartleggingskunsten som tema, forteller Bye.
- Kina har en lang historie innenfor både geodesi og annen vitenskap. De var svært tidlig ute med landmålinger og kart. Vi skal besøke steder som har vært viktige i denne historien, for eksempel verdens første faste referansepunkt for kartlegging, som ligger nær Xi’an.
Dessuten er det litt av noen fortellinger som dukker opp når en går landmålingens historie litt etter i sømmene.
- En av favorittene mine er historien om landmålere i pilegrimsforkledning, ler Bye.
Inntil slutten av 1800-tallet eksisterte det bare svært unyanserte kart av Tibet, men på det tidspunktet innså britene hvor viktig slik informasjon var. De ville gjøre skikkelige målinger av områdene.
Annonse
Men Tibet var helt lukket for europeere.
Snikmålinger
I beste James Bond-stil trente britene opp lokale fjellfolk slik at de kunne gjøre skjulte landmålinger forkledd som pilegrimer eller handelsfolk. Til og med måleutstyret måtte forkles.
- En av måleteknikkene var rett og slett å telle skritt, og fjellfolkene i forkledning trente seg opp til å klare å gå med like lange skritt uansett terreng. Så skrittet de altså opp områdene på kryss og tvers med stor presisjon, forteller Bye.
- For å holde styr på tellinga, hadde snikmålerne med seg modifiserte bønnekjeder. I stedet for de 108 perlene som skal sitte i et vanlig bønnekjede, inneholdt disse bare 100. En runde på kjedet var altså 100 skritt.
Høyden over havet fant de ved å måle temperaturen på kokende vann på ulike steder. Så gjemte de notatene og beregningene sine i bønnehjul.
I dag er det heldigvis duket for mer synlige og moderne måleteknikker, og forhåpentligvis mer kontakt og samarbeid mellom geodeter i ulike land, tror forskerne.
En av de viktigste utfordringene er å få alle til å bruke det samme referansesystemet når de gjør målinger i landene sine.
Må ha samme system
- Det går an å få en ganske god oversikt over hvordan vann beveger seg i grunnen og jordsmonnet, sier Bye.
- Dette gjøres ved å bruke gravitasjonsmålinger fra satellitter og bakkebaserte instrumenter og å sammenligne disse dataene med det som er definert som normaltilstanden i området.
- En forstyrrende faktor i dette er at ulike land benytter forskjellige referansesystem slik at dataene ikke er direkte sammenlignbare. Av den grunn jobber vi for at alle skal bruke en felles standard, sier Bye.
Annonse
- Dette er et av målene ved reisa. Slik kan vi sammen få en bedre forståelse av forholdene, for eksempel i Himalaya.
