En ung kvinne voldtas på en fest. Kvinnen anmelder, og en mistenkt pågripes og siktes. Tingretten dømmer mannen, men lagretten frikjenner ham uten begrunnelse. Kvinnen får aldri vite hvorfor.

Juryordningen er i de senere år kritisert. Den sterkeste innsigelsen har vært at lagretten ikke begrunner sine avgjørelser, og man vet derfor ikke hva som ligger bak svaret som lagretten gir.

Dette betyr at vi ikke kan kontrollere om lagretten har lagt en riktig forståelse av rettsreglene eller bevisene til grunn. Vi kan heller ikke vite om det enkelte medlem av juryen har vurdert bevisene uten usaklige hensyn.

I den pensjonerte lagdommeren Lars-Jonas Nygards nye bok Juryordningen for fall, problematiserer forskeren juryordningen som garanti for rettsikkerhet og demokrati.

Han mener vi heller bør gå over til en meddomsrettsordning med Danmark som modell.

Samarbeid mellom lek og lærd

I en meddomsrett består retten av lekdommere i tillegg til en eller flere fagdommere, i lagmannsretten tre.

Lekdommerne sitter under rettsforhandlingene sammen med fagdommerne, og de er sammen om avgjørelsen av skyld- og straffespørsmålet på den etterfølgende domskonferansen.

En jury er en gruppe av ikke-jurister som avgjør skyldspørsmålet i en del straffesaker som ankes inn for lagmannsretten. Lagrette er den norske betegnelsen på juryen.

En lagrette består av ti lekmenn, fem kvinner og fem menn. Juryens hovedoppgave er å bedømme bevisene i straffesaken.

Lagmannsretten blir satt med lagrette i straffesaker hvor en person er tiltalt for handlinger som kan medføre mer enn seks års fengselsstraff etter norsk lov.

Det vil i praksis si drap, grove ran, alvorlige seksualforbrytelser og narkotikaforbrytelser.

Truer rettssikkerheten

Nygards bok bygger på hans doktoravhandling fra 2009, som var et rettssosiologisk nybrottsverk.

Nygard intervjuet over 100 lagrettemedlemmer for å få et innblikk i beslutningsprosessene som fører frem til kjennelsen.

På bakgrunn av disse intervjuene hevder han at rettssikkerheten både for tiltalte og ofre trues av selve systemet: lagrettemedlemmene får for lite veiledning om bevisdømmelse og lite anledning til å foreta en grundig tvilsvurdering.

Den skumle magefølelsen

Bevisvurderingen som skal gjøres av ofte utrente jurymedlemmer er krevende, og fallgruvene er mange, noe som åpner for uriktige avgjørelser. Noen typiske problem som skisseres i boken er:

• Jurymedlemmene binder seg til bevisvurdering og konkluderer i skyldspørsmålet for tidlig i prosessen.

• Vurderingen av vitner og vitneutsagn er krevende, vitnepsykologi er komplisert.

• Vurderingen av sakkyndiges uttalelser er krevende, og faglige spørsmål og begreper kan være så kompliserte at juryen i verste fall ikke forstår.

• Vekting av bevis er komplisert.

• “Magefølelsen” kan dominere når jurymedlemmer konkluderer i skyldspørsmålet.

- Jeg frykter at mange lagrettemedlemmer bygger opp en bevisvurdering før rettsbelæringen, noen også før bevisførselen er avsluttet, og at grunnlaget for en slik tidlig bevisvurdering er utilstrekkelig.

En rettsbelæring er en gjennomgang som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak.

- Det er grunn til å spørre om lagmannens rettsbelæring gir lagrettemedlemmene nødvendig støtte for bevisvektingen. Rettsbelæringen ser ikke ut til å være egnet til å formidle den riktige forståelsen av beviskravet klart nok.

- Ut fra det empiriske materialet mener jeg å kunne hevde at dette er sider ved lagretteordningen som skaper risiko for feil ved bevisbedømmelsen, sier Nygard.

Manglende faglig støtte

Forskeren foreslår flere grep for å avhjelpe disse problemene og styrke bevisvurderingen.

Samtidig anbefaler han at rettsbelæringen bygges ut og brukes aktivt til å gi juryen generell veiledning om bevisvurdering og veiledning i hvordan rådslagningen bør legges opp.

- Det viktigste problemet ligger i kommunikasjonsformen mellom retten og lagretten. Bortsett fra formaningen er det bare rettsbelæringen som gir rom for faglig støtte. Denne kommer sent i saksforløpet og krever mye av avgiver og mottaker.

Demokratisk kontroll

Nygard mener likevel at dette ikke er tilstrekkelig for å løse problemene knyttet til juryordningen.

Han anbefaler at vi tar i bruk en meddomsrett etter modell av Danmark, men lar den være sammensatt av to fagdommere og fem lekdommere i tråd med tidligere justisminister Grete Faremos tanker fra 1993.

Prinsippet om demokratisk kontroll med fagdommerne er vesentlig når sammensetningen av en meddomsrett diskuteres.

- I Norge er det spørsmål om det trengs ni lekdommere for å oppveie tre fagdommere. Det mener ikke jeg. Poenget må være ut i fra lovgivers hensyn til demokratiet å få et tilstrekkelig flertall av lekdommere.

Viktig samspill

- Hva vil en ordning med en meddomsrett løse?

- Den vil sørge for et samspill mellom lekdommere og fagdommere under sakens gang, slik at lekdommerne kan forhøre seg hos fagdommerne om de juridiske poengene i saken og dermed skjerpe oppmerksomheten mot det vesentlige under bevisførselen.

- Så vil lekdommerne under rådslagningen kunne få veiledning av fagdommerne om generell bevisvurderingslære, slik at de for eksempel ikke tror at øyenvitner alltid må tas på ordet.

- Sammen vil de kunne utforme en begrunnelse som gjør at partene i saken, offentligheten og lovgiveren, får kjennskap til kryssende vurderinger både faktisk og rettlig.

- Endelig vil fagdommerne kunne utelukke eventuelle usaklige hensyn.

- Sitter folk feildømt i norske fengsler i dag på grunn av problemene med juryordningen?

- Ja.

Avgjøres neste år

Høyesterett har drøftet om den norske juryordningen er forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon, og mener ordningen kan beholdes dersom kjennelsene kan kreves begrunnet.

Et lovutvalg er nå i arbeid med frist til juni neste år. Utvalget skal sikre at lekdommerne gis tilstrekkelig innflytelse. Utvalget skal ta stilling til om vi fortsatt skal ha en lagretteordning eller om denne bør erstattes av en meddomsrett.

– Jeg tror utvalget må komme til at vi bare kan få kunnskap om domstolens bevisbedømmelse gjennom en meddomsrettsdom, sier Nygard.