Studien er gjennomført i et samarbeid mellom forskere fra Nordlandsforskning, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Politihøgskolen i Bodø og NTNU Samfunnsforskning.
Forskerteamet er sammensatt av forskere med bakgrunn fra samfunnsvitenskap, juss, filosofi og tolkevitenskap.
Studien er basert på intervjuer med rutinerte døvetolker, politietterforskere, politijurister, statsadvokater og dommere – alle med erfaring fra saker der hørselshemmede har vært involvert i straffesaker som fornærmet, vitne eller mistenkt/tiltalt.
Det er også gjort en systematisk gjennomgang av dommer i straffesaker i de siste ti år der hørselshemmede har vært involvert.
Studien har i liten grad omfattet døves egne erfaringer fra strafferettspleien hittil, men dette vil følges opp videre i neste fase av studien.
Denne studien er starten på en systematisk kunnskapsbygging på et felt som er lite forsket på i norsk sammenheng.
Denne studien er gjennomført med midler fra Fritz Moens forskningsfond, som ble etablert etter erstatningsoppgjøret i forbindelse med frifinnelsen av den døve Fritz Moen (1941 – 2006).
Moen sonet drøyt 18 år i fengsel for to drap som det senere ble erkjent at han ikke hadde begått. Hans sak er i dag det eneste kjente tilfellet av dobbelt justismord i europeisk historie.
Nylig vedtok Stortinget endringer i straffeprosessloven for å forebygge at noe liknende skal kunne skje på nytt.
– Samtidig ser vi at rettssikkerheten er betydelig forbedret siden justismordet på Fritz Moen, sier seniorforsker Terje Olsen fra Nordlandsforskning.
Nylig ble straffeprosessloven endret for å hindre at noe lignende kan skje igjen.
– Ett eksempel på svekket rettssikkerhet er en døv mann som ble forsøkt avhørt uten tolk. Han ble ikke trodd på at han var døv, og satt på politistasjonen i timevis før han fikk en lapp å skrive på, forteller Olsen.
Mannen var blitt utsatt for blind vold i en drosjekø og hadde brudd i hånda, som han ikke fikk behandling for.
– Eksempelet viser at mannen ikke ble tatt på alvor, skriver Olsen og hans medforskere i rapporten “Tegn, tillit og troverdighet – om rettssikkerhet for døve og hørselshemmede”.
– Det norske rettsapparatet er i stor grad basert på at deltakerne behersker norsk talespråk. Når rettsapparatet involverer borgere som har utfordringer med talespråk, som det er for døve og hørselshemmede, er det ikke bare døve og hørselshemmede som har utfordringen, men også rettsapparatet selv.
Godt system for tolker
Studien viser at den norske Tolketjenesten er svært viktig for å trygge rettssikkerheten for døve. Resultatet er at man i de aller fleste tilfeller stiller med to tegnspråktolker i rettslige sammenhenger.
Under avhør eller vitneforklaringer vil tolkene avløse hverandre og kontinuerlig følge med på den andres oversettelser. Tolketjenesten forlanger at tolkene får saksdokumenter i forkant og forberedelsestid i forbindelse med rettssaker.
Dette oppfattes av aktørene i rettspleien som uttrykk for at tolkene har stor integritet og profesjonalitet.
– Sett under ett tyder materialet på at hørselshemmede i mindre grad enn befolkningen generelt er involvert i straffesaker, enten det er som fornærmet, tiltalt eller vitne. Det kan være flere grunner til dette.
– Eksempelvis kan det være at slike opplysninger ikke kommer fram i dommen, eller kan det handle om at språk og kommunikasjon faktisk gjør at man velger å la være å anmelde eller anke, forklarer Olsen.
Tegnspråk uten jussbegreper
Terje Olsen, Nordlandsforskning.
Kommunikasjonsproblemene døve og tunghørte møter i samhandling med politi og retten påvirker også den troverdighet som deres anmeldelser, politiforklaringer og vitneutsagn møtes med.
Særlig for døve som har tegnspråk som førstespråk, utgjør dette en utfordring. Når hørende og døve aktører forhandler er de avhengige av tolk som mellomledd. Retten stiller krav til presise og entydige forklaringer på en helt annen måte enn på de fleste andre samfunnsarenaer.
Rettens språk er dessuten et svært spesifikt språk der språklige nyanser kan ha avgjørende betydning for forståelsen av det som sies. De tegnspråktolker som i dag tolker i norsk rett har vanligvis ikke en spesielt stor kunnskap om rettsapparatets oppbygning eller jussens fagterminologi.
Aktørene innen strafferettspleien uttrykker stor tiltro til de nylig innførte retningslinjene for bruk av lyd- og bildeopptak i de tilfeller der det brukes tolk.
– Selv om retningslinjene kun har virket kort tid, tilsier informantenes erfaringer at dette innebærer bedre rettssikkerhet for de som avhøres på denne måten.
Annonse
– Men den store tiltroen til at teknologien med bruk av lyd-/bildeopptak skal løse en rekke usikkerhetsmomenter knyttet til avhør av personer som politiet ikke kan kommunisere direkte med, kan også innebære en fare for at man undervurderer muligheten for misforståelser, språklige nyansers betydning og manglede ferdigheter i norsk talespråk, understreker Olsen.
For ytterligere forbedring av døve og hørselshemmedes rettssikkerhet anbefaler forskerne kurs i rettens oppbygging og virkemåte for døvetolker, utvikling av tegnspråkbegrep for de grunnleggende juridiske begrepene og egen del i grunnutdanningen av politi om hva det vil si å leve med funksjonshemming.
