Presten Lee Rayfield i Berkshire i England har skapt furore ved å fortelle en kirkefull med småbarn at Julenisssen ikke finnes. Presten hadde surfet på nettet og funnet et regnestykke som alltid sirkulerer når julestria nærmer seg. Noen har simpelthen regnet ut hvor mange barn det er i verden og delt antallet på hvor kort julaften er, og dermed kommet fram til at sleden må bevege seg så fort at luftmotstanden ville få både Rudolf og Nissefar til å brenne opp. Ergo var både den rødnesede og rødkledde allerede døde, hvis de da noensinne hadde eksistert.

Klart det ble bråk. De fortvilte foreldrene måtte forklare smårollingene at Nissen kom til å komme susende ned pipa med gaver likevel. Presten måtte krype til korset og ba ydmykt om unnskyldning.

Regnestykket om Nissens hastighet kontra luftmotstanden beviser selvfølgelig ikke så mye mer enn at visse folk har tilgang på en kalkulator - og kanskje litt for mye fritid. Dessuten er det et nesten for opplagt poeng å påpeke dobbeltmoralen i at mennesker, hvis stillingsbeskrivelse innbefatter spredning av tro på jomfrufødsler, vandring på vann og deling av Rødehavet, skal vifte med vitenskapen. Men tydeligvis har det vært viktig for den engelske prest å motvirke barnlig tro på nissen.

Man kan selvsagt velge å tro at det hele dreier seg om en pliktskyldig geistlig som har forsøkt på å fokusere på “julas egentlige innhold”, slik kristne med kulturhistorisk korttidsminne gjerne vil. Det er jo påfallende hvor lite kristent innhold som er igjen i jul (og påske for den saks skyld), mens de førkristne symbolene lever i beste velgående. Den korsfestede Jesus er på vei ut, men påskeharen, vårgudinnen Ostaras hellige dyr er større enn noenissen. Likeens i jula: Julekrybben blir passé mens de romerske pepperkakemennene spises som aldri før.

Kanskje det er dette som bekymrer den gode prest?

Men jeg vet bedre. Dette dreier seg om dramatisk åndskamp mellom to forskjellige former for barnetro. En åndskamp som den engelske presten aner at han taper.

Som barn blir man jo lett litt forvirret når det gjelder hva man skal tro på. Det finnes jo to påfallende like fyrer, hver med flommende hvitt skjegg og myndig, men mild mine, som begge har mirakuløse evner og som det snakkes mye om i jula.

Likhetene stopper ikke ved det ytre. La oss se på andre sentrale trekk ved Julenissens virksomhet. Han ser alt du gjør, og veier dine handlinger på gullvekt. Nissen bor på et sted ingen har sett, selv om mennesker faktisk har besøkt adressen hans, men der det etter sigende er mye flottere enn i ballbassenget på IKEA. Nissen har også en hel stab med hjelpere med mildest talt overnaturlige evner.

Og hvis du tror at Nissen står for en uforpliktende godtkjøpstro, glemmer du hvilke teologiske spekulasjoner som kan ta utgangspunkt i hans virke. Tenk bare på det godes problem: Hvis alle barn er snille, hvorfor får ikke alle like fine gaver? Og i motsetning til Nissens langskjeggede rival finnes det intet ondt motstykke Nissen kan legge skylda på.

Det er nemlig når vi begynner å se på forskjellene i lære at det virker klart hvor overlegen Nissen er. ikke minst dette at han ikke har noen slags Anti-nisse som forsøker å friste deg til å gjøre onde handlinger. Dette kan sammenlignes med en notorisk lærerveiledning for kristendomsfaget i den norske grunnskolen (som riktignok ble trukket tilbake etter protester), der barna skulle lære et manglende vilje til husarbeid kunne stamme fra Djevelen.

Nissen har overtaket i andre sammenhenger også. I stedet for en dom som må vente til på den ytterste dag, kommer Julenissens dom en gang i året. Den verste straffen man kan vente seg hvis man har vært skikkelig slem er en julestrømpe full av kull, eventuelt en overvekt av tante Tuttas hjemmestrikkede raggsokker, noe man bør ta som et klart signal om at man bør rydde rommet sitt oftere neste år. Men det finnes ingen evig fortapelse i Julenissens glade budskap.

Mens Gud gjerne sender engler eller junior for å ordne opp, lar ikke Julenissen alvene eller kona ta seg av kundekontakten, men tar saken i egne hender. Det er ikke tvil om at Julenissen glatt ville slått Gud i enhver forbrukertest.

For ikke å snakke om hvilke varer det er som leveres. Enhver normalt utrustet småsneip vil jo ha en klar formening om hva som er mest prekært av frelse etter døden eller Playstation under juletreet.

Hvis vi begynner å lete etter impulser fra ikke-kristne religioner i Nissens stil, trenger vi strengt tatt ikke å trekke fram dem som har pekt på påfallende likheter mellom Nissen og Bacchus. Vi trenger ikke en gang snakke om den norske fjøsnissen. Vi trenger bare å se på de flygende reinsdyrene. Muhammed ble nemlig hentet til himmels av en hvit hest, og jeg skulle likt å se en prest fortelle muslimer at firfotinger ikke kan fly.

Julenissen er ikke bare uskyldig moro for barn, han er en seriøs utfordrer til Gud. Og med handelsstanden i ryggen kan han ikke tape.