Juleribba godgjør seg hjemme på kjøkkenet, og spenningen stiger mens timene rusler mot julekvelden. For mange kommer minnet om de kjære som har gått bort ekstra nærme i julas obligatoriske familiehygge.

Derfor er tenningen av lys og fakler på gravene en av de mest høytidelige juletradisjonene. Kanskje går hele familien samlet til kirkegården for å minnes den døde - muligens også for å dele litt av julehyggen som bokstavelig talt renner over i hus og heim, med den som ligger to meter under frossen jord.

Memento mori

For undertegnede er det ingen av juletradisjonene som kan måle seg med ærefrykten som melder seg foran bestemors gravstein på kirkegården selve julaften - omgitt av stadig flere flakkende opplyste gravsteiner, og mennesker som stille legger ned kranser og tenner lys.

Det skjer som regel etter en pliktoppfyllende seanse på kirkebenken når presten endelig har messet fra seg, og vi kommer oss unna surret av mennesker som ønsker hverandre god jul.

Selv om det hadde vært en vilt fremmed kirkegård, tror jeg roen ville senket seg der ute, og gjort julens utrolige mas og fjas litt lettere å holde ut.

Gammel katolsk skikk

Lysene symboliserer både sorg og glede, og er kanskje den mest ekspansive av alle de nyere juleskikkene, skriver Ørnulf Hodne i sin bok “Jul i Norge”. Tradisjonen har overlevd på tross av kirkegårsmyndigheters iherdige forsøk på å få slutt på den såkalte forstyrringen av kirkegårdsfreden.

Å hedre og minnes de døde visse dager i året med messer, prosesjoner og lys på gravene, er gammel katolsk kirkeskikk. Her i landet ble vi som vi vet reformert, og det eneste som helt sikkert overlevde denne prosessen var allhelgensdag, som fra 1770 ble lagt til første søndag i november.

Flere kilder nevner at det var skikk å tenne lys på gravene til slektninger denne dagen, eller i jula. Det var også skikk og bruk at man gikk på kirkegården med en kristtornkrans julaften formiddag.

Etter 1. verdenskrig

I det protestantiske Nord-Europa ble lysskikken vanlig igjen i mellomkrigstida, etter at mange hadde tent lys for de som døde på slagmarkene under 1. verdenskrig. Til Norge kom den igjen rundt 1920, og spredte seg over hele landet i løpet av 1930-årene.

Dette var ikke populært blant landets alvorlige teologer. De avviste gravlysene som ukristelig katolisisme - helt uten appell til rasjonelle og bibeltro lutheranere.

Visstnok skal det ha vært mest misnøye med gravlysene på Vestlandet, men den åpne konflikten oppstod i Oslo i 1958, da de viktige herrer bestemte seg for å stenge kirkegårdenes porter så tidlig på julekvelden at de besøkende ikke slapp inn med sine kranser og lys. Man ville bevare kirkegårdsfreden, het det.

Debatt i avisene

Stengingen skapte sterke reaksjoner, og gravlundsjefen ved Oslo kirkevergekontor agiterte ivrig mot skikken i flere avisartikler. Et av argumentene var alt maset på trikkene og bussene når folk skulle fram og tilbake. I tillegg til alt rotet som ble liggende på kirkegårdene.

Gravlundsjefen mente også at gravlysene ikke stod “i harmoni med de klimatiske forhold vi lever under”.

Lys i snø og kulde

“Opprigtigt talt, er det ikke nokså tvilsomt å sette levende lys ut i en snøhaug midtvinters der de blir et let bytte for vinden eller kveles under kulden. Jeg har gått på kirkegårder julekvelden og sett hundreder av lys kjempe en håbløs kamp mot kulden og langsomt, men ubunnhørlig dukke under for den,” skriver han i en av artiklene.

“Det hele var så uendelig trist og vemodig, det blev mest av alt et symbol på hvor små og hjelpeløse vi mennesker tross alt er”, konkluderer gravlundsjefen.

Andre ville kanskje velge å se en annen symbolikk. Uansett er det lenge siden noen klarte å la seg opprøre i full offentlighet av gravlys på kirkegårdene julekvelden, og lysene er en familietradisjon og et viktig innslag i vår moderne julefeiring.