Julebrevets fantastiske verden

En av våre vanlige juleforberedelser involverer årets største folkelige tekstproduksjon, nemlig julebrevet. Som i en sosial selvangivelse oppsummeres året som gikk, kopieres i en stor bunke, og distribueres til alle du klarer å komme på.

Det kan godt ligge mye arbeid bak brevet som ender opp i postkassa hos familie, venner, kjente og mindre kjente - men de julebrevforfatterne som mener å ha produsert noe personlig og intimt må nok tro om igjen. Julebrev er nemlig forbløffende like.

I tillegg representerer de en sjanger som har en slags magisk effekt på skribentene. Til og med de mest velformulerte tilpasser seg malen, og resultatet blir like konformt som julepynt. Brevene bærer også et sterkt rosenrødt preg - det er nesten så du skulle tro brevskriverne sender sine julehilsener fra en annen planet.

Moret seg som barn

- De fleste venter seg ikke overraskelser i et masseprodusert julebrev. Dessuten vet du at brevet ikke er skrevet spesielt til deg, men til deg og 30 andre. Masseproduksjon gjør noe med en sjanger; tekstene blir veldig like. Brevene inneholder også en del lattervekkende trekk, som vi må få lov til å more oss over i all uskyldighet, sier Mette Elisabeth Nergård.

Hun har hatt en viss fascinasjon av julebrevene helt siden hun var liten.

- Det var kjempemorsomt da vi var barn, og leste om andre barn som ble veldig idyllisk omtalt. Da vi møtte dem, stemte de ikke med barna i julebrevet i det hele tatt, forteller hun. Barn er et av de desidert mest populære temaene i brevene.

Retorisk analyse

Nå er Nergård førstelelektor ved Norskseksjonen ved Høyskolen i Oslo, og med et stort glimt i øyet har hun gjennomført en retorisk analyse av 100 masseproduserte julebrev.

I utgangspunktet trodde hun at hun hadde å gjøre med et nisjefenomen, men ble overrasket over den faktiske utbredelsen.

- For det meste er det etablerte par mellom 40 og 50 som sender av gårde fyldige praktbrev til slekt og venner, men også de eldre synes å være tro mot tradisjonen. Forfatterne har det til felles at de har minimum tre års utdanning etter videregående eller gymnas, og kjønnsfordelingen på skribentene er 50:50, forklarer hun.

Samlebåndsbrev

Julebrevet er egentlig en amerikansk skikk som kom til Norge like etter krigen, sammen med muligheten for å masseprodusere brev.

- I samlebåndsbrevenes barndom brukte skribentene spritduplikator, som etter hvert ble avløst av kopimaskin. Men nå har jo alle datamaskin og printer, så produksjonen har økt veldig. Det typiske brevet for år 2002 er en fargeglad folder med foto fra feriereiser, pyntet med objekter fra Microsofts klippgalleri; for eksempel stjerner, nisser, julekurver eller fugler på nek, sier Nergård.

- Baller ofte på seg

Det bør vel ringe en bjelle hos flertallet her. Et typisk julebrev blir kopiert opp i minst 20 eksemplarer. Dermed burde de fleste ha - om ikke skrevet et, så i alle fall holdt et i hånda.

- Ofte baller det på seg. Når du har lagt ned en del arbeid i å lage brevet, er det lett å falle for fristelsen til å dele det ut til både den ene og den andre; naboer og så videre. Mottakerne blir fort litt perifere, sier førstelektoren.

Utgangspunktet er at du ønsker å hilse noen til jul, og at du så begynner å fortelle om deg selv. Du forteller det positive; om barna, reiser, jobb og karriere.

- Massekommunikasjon gjør noe med teksten

- Vi har vel alle skrevet brev, men dette er noe helt annet. Når samme tekst skal sendes ut til mange mottakere, skjer det noe med innholdet, forklarer Nergård.

Julebrevet gir en tilstandsrapport om senderen og hans eller hennes familie, kombinert med en påminnelse om julas religiøse eller verdslige innhold. Tekstene har mye de samme temaene, og nokså entydige budskap.

- Julebrevskriverne skriver om barna sine, og om deres skolegang og aktiviteter. De skriver også om egen jobb og karriere, om reiser og naturopplevelser, oppussing og kjøp av forskjellige ting. Begivenheter i familie og slekt er selvfølgelig også med, sier Nergård.

Ikke-tema

Like sikkert som du vil finne igjen noen av disse temaene i nesten et hvilket som helst julebrev, kan du være trygg på at det er temaer du ikke vil finne. Problemer og konflikter forbigås.

- Du kan i visse tilfeller skrive om alvorlig sykdom eller sørgelige hendelser, men du skriver ikke om psykiske problemer, samlivskriser, barnløshet, oppsigelser, rusavhengighet eller økonomiske vanskeligheter. Tematikken i julebrevene tjener til å bygge opp et harmonisk univers, sier Nergård.

Barna er favoritten

Hos forfattere som har barn - 90 prosent av julebrevene Nergård har gjennomgått kommer fra barnefamilier - er som regel disse hovedtema. De forteller hvor de befinner seg i utdanningsløpet, og hva de driver med på fritiden. Som regel roses de opp i skyene.

- Ikke så mye for prestasjoner, men forelsdrene forteller gjerne om aktiviteter og fellesskap. På sekstitallet dominerte prektighet og ferdigheter, men i dag ser det ikke ut til å være god tone å skrive om skoleflinke barn, forteller Nergård.

Senderne skildrer derimot barna sine som sosialt aktive og utøvere av en lang rekke ferdigheter.

Markerte personligheter

- De spiller i korps, eller de spiller andre instrumenter - piano og fiolin går igjen, og de trener minst en idrett. Du finner sjelden et barn som er innemus, hjemmesitter eller lesehest. I dagens julebrev er barna utadvendte og selvstendige; de tar seg til rette. Innadvendte eller ensomme barn blir ikke omtalt. Ingen av julebrevbarna har problemer med å finne venner eller tilpasse seg på skolen. De er markante personligheter som krever å bli regnet med, forklarer Nergård.

Floraen av sportslige aktiviteter er også imponerende: Barna driver med ski, skøyter, fotball, basket, tennis, håndball, innebandy, friidrett, riding og ulike kampsporter.

- Detaljrikdom er et karakteristisk trekk ved julebrevene, og til tider blir beskrivelsene så utførlige at det bare er treningstidene som er utelatt. Men vi aner dem i bakgrunnen, sier Nergård.

Reiser, slektsstevner og opppussing

Detaljrikdommen gjør seg også gjeldende når skribentene beveger seg over på andre tema. For eksempel inneholder noen av julebrevene heseblesende gjennomganger, fra a til å, av reisene familien har vært ute på.

Ved omtale av familiebegivenheter (som slektsstevner) navngis både den ene og den andre - og sannsynligheten for at mottakeren kjenner til alle er heller liten. Det refereres gjerne også omhyggelig fra oppussingsprosjekter og andre huslige utbedringer.

- Jeg snakket med noen som fikk et brev som omtalte byggingen av en skiferterasse utenfor kjøkkenet. De var venner av familien og hadde sett prosjektet, men kjente seg ikke igjen i den storslagne fremstillingen i brevet. De skjønte rett og slett ikke hvorfor brevet ble sendt til dem, forteller Nergård.

Problemene

De vanskelige tingene blir utelatt fordi brevet blir sent ut til så mange mottakere; da sensurerer sensurerer du gjerne automatisk.

- Dersom du skulle ta opp problemer ville du gå i dybden og problematisere. Dette er vanlig i brev som blir sendt til én mottaker, og formålet er gjerne at mottakeren skal engasjere seg. Du innbyr til respons. Dette er ikke tilfelle med julebrevene. Her blir det listet opp momenter i et harmonisk liv, sier Nergård.

Hun tror ikke julebrevskrivingen er en bevisst form for tekstproduksjon, og karakteriserer det hele som en sosial begivenhet - et ritual.

Brevskrivingsritual

- Det stiller på en måte i samme kategori som julekalenderen og juleverkstedet, og er egentlig bare en utvidelse av julehilsenen god jul og godt nytt år. For en vanlig mottaker - gjerne noen som kjenner avsenderen godt - oppleves kanskje idyllen som komisk. Han eller hun registrerer at problematiske episoder omtales på en eufemistisk måte, og sliter med å kjenne seg igjen, sier Nergård.

- Hvilken funksjon har dette ritualet?

- Det er kjempeviktig å sette ord på tilværelsen, og det er viktig å se ting i et positivt lys. Det er karakteristisk for julebrevene at forfatterne har mye å være takknemlige for. Samtidig er det en bekreftelse av identitet, og det er viktig for julebrevskribentene å fremstå med meningsfulle liv. I tillegg nærmer årsskiftet seg, og mennesker har et behov for å oppsummere, mener Nergård.

Det går alltid bra til slutt

I et av brevene hun har analysert, gjør en kvinne noe så vågalt som å skrive om mannens oppsigelse. Leseren får vite at han er lenge på søkermarkedet, men at det ikke er lett for en senior å få jobb.

Alt ordner seg likevel til slutt, og mannen kommer inn i det mest spennende arbeidsmiljøet han noen gang har opplevd, der de ansatte går på skateboard i gangene. Når de skal ut sammen, kjører de gokart eller skyter på hverandre med lasergevær i mørke labyrinter. Det er sikkert ti år siden sist det var så morsomt å jobbe, skriver hun.

- Jeg syns sjangeren er kostelig. Julebrevene er kjempemorsomme; jeg ler så forferdelig - ikke for å latterliggjøre, men vi er alle latterlige i stort format, avslutter Nergård.

Hun publiserer et essay om julebrevsforskningen i desemberutgaven av fagtidsskriftet Norsklæreren.

Powered by Labrador CMS