Åsgårdsreien red over land og vann. Følget besto av folk som ikke kom til himmel eller helvete. Forfra ser du ikke noe galt, men bakfra er de hule som trau. Malt av Peter Nicolai Arbo.  Eid av Nasjonalgalleriet, Oslo.
Åsgårdsreien red over land og vann. Følget besto av folk som ikke kom til himmel eller helvete. Forfra ser du ikke noe galt, men bakfra er de hule som trau. Malt av Peter Nicolai Arbo. Eid av Nasjonalgalleriet, Oslo.

Bakgrunn: Den langsomme fortellingen limer folk sammen

Har du hørt om Åsgårdsreia og den onde Lussi? Her får du 11 tips til å fortelle gode, langsomme historier. 

Publisert

Mat og fortellinger hører sammen, nå som før, ifølge fortellerekspert Heidi Dahlsveen.

– Fortellingen har sin plass i dag under julebord og julemiddag, midt i all informasjonsflyt og tekniske dippedutter. Det kan være godt å ta litt pause fra Facebook og Instagram, og heller ha tid til å lytte til en god fortelling, sier hun.

Dahlsveen mener alle har sin historie. Og fortellinger kan være svært forskjellige – fra den store grunnfortellingen som juleevangeliet, til enkeltfortellinger med korte glimt fra dagliglivet eller fra folketro og myter.

Historiene kan være en blanding av gammel og nytt, og de fortelles forskjellig fra gang til gang.

– Fortellingene er viktige fordi de holder oss sammen, som familie eller gruppe og gir oss identitet. Derfor må vi slippe dem til, sier Dahlsveen.

Hun er forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og jobber med å lære bort muntlig formidling av fortellinger til studenter.

Dahlsveen er fagansvarlig for Fortellerkunst som er et studie i drama og teaterkommunikasjon. Hun kjenner spesielt godt de muntlige tradisjonene i forbindelse med julefeiringen.

Studentenes fortellinger

– Mat og fortellinger hører naturlig sammen, også i førjuls- og juletiden, sier førstelektor og fagansvarlig Heidi Dahlsveen ved fortellerkunststudiet ved HiOA. Hun er opptatt av å bevare og videreutvikle den gamle tradisjonen med å fortelle og mener vi har nytte av fortellingene i dag. (Foto: Anne-Mai W. Teigmo)
– Mat og fortellinger hører naturlig sammen, også i førjuls- og juletiden, sier førstelektor og fagansvarlig Heidi Dahlsveen ved fortellerkunststudiet ved HiOA. Hun er opptatt av å bevare og videreutvikle den gamle tradisjonen med å fortelle og mener vi har nytte av fortellingene i dag. (Foto: Anne-Mai W. Teigmo)

Dahlsveen er opptatt av fortellingene ikke er noe som hører fortiden til.

Vi forteller hele tiden gjennom sosiale medier, men her har vi ikke fysiske møter og alt går veldig fort.

Dahlsveen er stolt av innsatsen til studentene på HiOA i StorySLAM.

StorySLAM er en fortellerkonkurranse, som ble holdt på Kulturhuset og Rockefeller. Inspirasjonen kommer fra det New York-baserte fortellermiljøet The Moth.

– Når folk går mann av huset for å høre studenter fortelle sin historie og Rockefeller drar fulle hus, så forstår vi at det er rom og behov for fortellinger i fysisk møte mellom folk, ikke bare i det virtuelle rom, sier Dahlsveen. 

I StorySLAM får deltakerne åtte minutter til å fortelle en sann, selvopplevd historie. Historien skal fortelles, ikke leses opp – alt skjer uten notater. Så kåres det en vinner basert på fremføring og innhold.

En blanding av skremsel og moral

Hva er det som appellerer til oss med de gamle julefortellingene?

Ifølge fortellereksperten liker vi å la oss skremme litt av gamle sagn om tusser og troll, særlig når mørket senker seg. Det gjorde folk før i tiden også.

– Fortellingen var med å kontrollere frykten for mørket. Det var trygt å samles om en fortelling. Den kunne også ha et  moraliserende aspekt, som å holde seg inne når det var mørkt, eller ha hviletid og ikke jobbe for mye, sier hun.

I dag kan fortellingene, ifølge Dahlsveen, være med å gi oss ro i en komplisert informasjonsflyt. Fortellingen er enkel, oversiktlig og ment for å gjenfortelles.

Syndebukk-nissen

I førjulstiden var det i tidligere tider særlig noen tema som gikk igjen. Nissen, Lussi, den fryktede Åsgårdsreia, og den stygge julebukken. Dette er folketro og figurer som er knyttet til jul og den muntlige fortellertradisjonen.

Noen julefigurer, som nissen, er velkjent for oss alle, men Dahlsveen forteller om en helt annen nisse enn pakkenissen, den godlynte julenissen Santa Claus med det store hvite skjegget eller den katolske Sankt Nikolas.

– De aller fleste forbinder jul med nissen. Men jeg snakker om den lille karen som mine besteforeldre trodde på, eller som de brukte som syndebukk for alt som gikk galt på gården. Han er kalt Garvoren, tunkallen, godbonden og nissen, avhengig av hvor du bodde i Norge, forklarer hun.  

Ble danset i hjel av nissen

Hver gård hadde sin egen lille nisse. En liten kar med ustabilt humør. Om dagen snorksov han, men om kvelden og natten var han til stor nytte på gården.

Han var lodden med langt hvitt skjegg og tre fingre og tær. I noen sagn har han fire. Han var gråkledd med rød lue. Den lille herren var styggelig sterk, med krefter som kunne bety døden for den som ble utsatt for dem. 

– Flere sagn forteller om mennesker som ble danset i hjel av nissen, sier Dahlsveen.

Nissen kunne bli urimelig og måtte behandles pent. Til jul måtte han ha grøt og øl. Lå alt til rette, kunne nissen være nyttig og tok seg av dyrene på gården.

Lucias mørke motsvar

Hun trekker også frem en figur som ikke alle kjenner like godt, nemlig den mørke Lussi. Dette er en helt annen figur enn den gode Santa Lucia.

Lussi skulle passe på at julen ble gjort i tide. Tre dager før jul kom hun og var innom alle hus. Hun skal ha ledet et følge av alle slags underlige dyr, og sist i følget kom det en haltende høne. Lussi Langnatt var den lengste natten, og Vårherre selv hadde gitt ondskapen lov til å herje.

Denne natten var så lang at kua bet tre ganger i tauet av sult.

– Lussi er Lucias mørke motsvar og fungerte som arbeidstilsynet. Det var visse ting du skulle ha gjort, ellers kunne det gå deg ille, sier hun.

Julebukken – skummel og fæl

Julebukken er en annen velkjent figur, men den har ingenting med de søte barna som før i tiden gikk runden i nabolaget og sang julesanger for litt godteri.

Julebukken var som en mann nedentil, men som en bukk oventil, forteller Dahlsveen. Hver bygd hadde en bestemt plass der julebukken holdt til, og alltid kom han samme veien. Bare når det gikk mot jul kom han fram til hus.

Det gikk svært smått med han. Han brukte flere dager på å gå bare et lite stykke. Det første huset han tok inn i, var gjerne kvernhuset. Så dro han til badstua hvor han var i flere dager for å vaske seg ren, og julaften kom han helt hjem til der folk bodde.

Åsgårdsreia - et følge av drukkenbolter

Mange kjenner til Åsgårdsreia, et følge av drukkenbolter, nidvise kvedere, svikere og bedragere. Fortellingen om dette følget lyder:

Følget red over land og vann. Dette var mennesker som ikke kom til himmel eller helvete. Forfra ser man ikke noe galt, men bakfra er de hule som trau eller ospeskryte - som betyr hule ospetrær.

Fremst rir Guro (Gudrun) Åsgård. Hun er noen steder beskrevet som stor og fæl og andre steder meget vakker. Hesten hennes er svart og heter Skokse eller Skerting.

– Man kunne høre følget komme med skrik og skrammel. Kom følget farende, kunne du kaste deg ned. De ville alle spytte på deg, og da gjaldt det å spytte etter følget når de hadde reist forbi. Når du kastet deg ned, var det viktig å lage kors med kroppen, forklarer Dahlsveen.

11 tips for å fortelle en god historie

Her er Heidi Dahlsveen beste råd til alle dem som vil fortelle en god julehistorie i romjulen.

  1. Fortell det du brenner for.
  2. En fortelling har ikke nødvendigvis en begynnelse og en slutt – det kan være en liten snutt.
  3. Du skal kjenne historien, men ikke pugg hele manus.
  4. Skap gjerne din egen fortelling ut fra den sosiale rammen.
  5. Lag en struktur over de viktigste momentene – fortellingen blir til mens den fortelles, ikke nødvendigvis på samme måte hver gang – men den skal virke spontan.
  6. Bruk indre bilder for å bedre minneteknikken, tenk gjennom kroppsspråk og øv på gester.
  7. Ta deg god tid! Vi forteller «instant» gjennom sosiale medier, men dette er «slow»-varianten.
  8. Sjekk publikum og lodd stemningen. Skap kontakt mellom deg som forteller og lytterne.
  9. Begynn gjerne som en samtale.
  10. Lytterne er viktige for å forme fortellingen – ta dem med indirekte eller direkte.
  11. Dra gjerne nye momenter inn i gamle fortellinger, bruk gjerne bilder.