Kronikk: Jakten på seismisk signatur fra flystyrten i Kebnekaise

Flykrasj og eksplosjoner kan etterlate seg seismiske spor, som kan lokalisere ulykkesstedene og gi bedre innsikt i hendelsesforløpet, skriver Eystein Husebye i denne kronikken.

Herculesulykken på Kebnekaise-fjellet 15. mars har gjort et dypt inntrykk og de fleste av oss har fulgt med spenning på leteaksjonen som foreløpig er avsluttet.

Som kjent brukes seismiske bølger til å kartlegge jordens indre. Slik lokaliseres også jordskjelv, det vil si vi finner deres epicentre og styrke.

Spørsmålet er om flykrasjet på Kebenekaise etterlot seg seimiske spor i form av bølgeregistreringer på nærliggende stasjoner i Norge, Finland og Sverige.

Flystyrten kan ha gitt et massivt anslag mot fjellet – med en vekt på cirka 60 tonn og en fart rundt 500 km/t. 

Med basis i tidligere analyser forventet vi intuitivt at flyet Hercules Siv ville generere seismiske bølger som så ble registrert i alle fall på de nærmeste seismiske stasjonene i Kiruna-området.

At slikt forekommer er kjent fra flyulykker i for eksempel Finland og USA. Mindre kjent er at såkalt infralydbølger, det vil si med frekvenser mindre enn 20 Hz også genereres av naturfenomener som jordskjelv, eksplosjoner og snøskred.

Kebnekaise-området med lokale seismiske stasjoner. Norske, svenske og finske stasjoner er markert med henholdsvis rødt, gult og blått. Krasjstedet er også markert og ligger kun 24 km fra den nærmeste seismiske stasjonen.
Kebnekaise-området med lokale seismiske stasjoner. Norske, svenske og finske stasjoner er markert med henholdsvis rødt, gult og blått. Krasjstedet er også markert og ligger kun 24 km fra den nærmeste seismiske stasjonen.

Smalt ikke inn i veggen

Fra radio og TV ble tidlig klart at flyet forsvant cirka kl 14.58, så vårt søk startet umiddelbart, det vil si cirka kl 15.30. Vi så på de seismiske registreringene for tidsrommet kl 14.30 til 15.30.

Dessverre, intet seismisk signal ble funnet med kilde i områder nordvest for Kiruna og langs den ruten som Hercules-flyet formodentlig hadde fulgt.

I nevnte tidsrom fant vi imidlertid mange mindre gruveeksplosjoner mellom Kiruna og Svappavaara, som er et område med stor gruveaktivitet. Det er også flere infralyd-installasjoner i Fennoskandia og en i Kiruna. Heller ikke her var det registrert akustiske signaler som kunne knyttes i tid og rom til Hercules-ulykken.

Resultatet var altså negativt, men på den annen side informativt. Mangel på seismisk signatur betyr at flyet sannsynligvis ikke smalt inn i en fjellvegg, men må ha glidd langs bakken noen hundre meter. Dette støttes også ved at vrakrestene er strødd over et stort område.

De som har foretatt feltundersøkelser på styrtstedet mener imidlertid at flyet smalt inn i fjellveggen, men endelig svar kommer først til våren når undersøkelsene på stedet gjenopptas.

Et annet viktig poeng er at om vi hadde fått inn seismiske signaler fra styrten, ville vraket kunne blitt lokalisert til nærmest 1 – 2 km allerede en halvtime etter selve flystyrten.

Målinger ved andre ulykker

Det finske flyet F-18D Hornet styrtet 21. januar 2010. Under øvelse fikk flyet problemer og krasjet sydvest i Finland. De lokale stasjonene registrerte seismiske signaler som oppsto da flyet traff bakken i avstander ut til 160 km.

I figuren under ser vi den seismiske registreringen fra Keuruu i en avstand av 49 km fra impact-stedet. Dette medført en nesten umiddelbar lokalisering av flyet, i tillegg til et estimat av flyets hastighet da det traff bakken. Signalstyrken tilsvarte et Richter-tall på 0.4 for denne flystyrten.

Seismisk registrering fra stasjonen Keuruu (KEF) i sentrale Finland i en avstand på 49 km fra stedet hvor den finske K-18 H Hornet jagerbomberen styrtet.
Seismisk registrering fra stasjonen Keuruu (KEF) i sentrale Finland i en avstand på 49 km fra stedet hvor den finske K-18 H Hornet jagerbomberen styrtet.

Terrorangrepene i USA 11. september 2001, da World Trade Center, Pentagon og Shanksville, PA ble truffet av fly, ble også seismisk registrert.

Det samme gjelder Topolev 154M-flyet som styrtet ved Longyearbyen på Svalbard 29. august 1996. Denne styrten ble i tillegg registrert av den lokale infrasound-arrayen på cirka 6 km avstand.

M/S Rocknes forliset ved Bergen 19. januar 2004. Skipet kom ut av kurs og fikk revet opp bunnen, noe som medførte kantring. 18 mennesker omkom. En lokal seismisk stasjon registrerte bunnberøringen slik at denne kunne tidfestes til nærmeste sekund. Dette igjen muliggjorde en nøyaktig rekonstruksjon av båtens seilingsforløp.

Det samme gjelder for terroreksplosjonen i Oslo 22. juli, 2011.

Atomubåten Kursk forliste i Barentshavet 12. august 2000. Signalene fra denne ulykken ble registrert av stasjoner i Nord-Europa. Analysene viste at det faktisk skjedde to eksplosjoner med to minutters mellomrom. Den siste eksplosjonen må ha funnet sted da ubåten lå på havbunnen.

Seismiske registreringer gir mer informasjon

Nå forventer en ikke at media eller redningsaktører konsulterer seismologer og geofysikere umiddelbart når en større ulykke skjer. Men som vist her kan seismiske registreringer og signalsignaturer av slike hendelser være meget instruktive og bidra vesentlig til kartleggingen av ulykkesfaktorer. Noen ganger kan det bidra til å få hjelpeapparatet raskt av gårde til ulykkesstedet.

Fallgruber som signaler fra andre kilder som gruveeksplosjonene i Finland gjør at det kreves stor nøyaktighet og omtanke i analysene.

Vesentlig i denne sammenhengen er at det foregår en kontinuerlig overvåkning av den globale jordskjelvsaktiviteten. Det samme gjelder for infralyd-aktiviteter. Registreringene er tilgjengelig via noen tastetrykk på PCer.

––––––––-

Arbeidet er utført i samarbeid med dr. Bjørn Lund; Uppsala Universitet og dr. Matti Tarvainen, Helsinki Universitet.

Powered by Labrador CMS