Det blir stadig trangere om plassen på norske gravplasser, og flere må utvides. Forskere undersøker om jordforholdene på nye areal ligger til rette for at en naturlig nedbryting av innholdet i kistegraver faktisk kan finne sted. Det er nemlig slett ikke tilfellet overalt.

– Av jord er du kommet, til jord skal du bli, sier presten og kaster jord på kisten etter den er blitt senket i graven. En velkjent del av det kristne begravelsesritualet, men om det faktisk stemmer at du blir til jord er ikke alltid sikkert.

På flere norske gravplasser er nemlig jordmassene av en slik kvalitet at tilstrekkelig nedbryting av kister og det som er i dem ikke skjer. Manglende nedbryting, i tillegg til befolkningsvekst og dertil større pågang, fører til at stadig flere opplever plassmangel og må utvide.

Hans Jakob Nes er kirkeverge i Molde kommune. Han forteller at det er såpass få tilgjengelige sentrumsnære gravplasser i kommunen i forhold til befolkning at de har sett seg nødt til å gå til innkjøp av nye areal.

– For vår del skyldes utvidelsen hovedsakelig økt pågang, ikke nødvendigvis manglende nedbrytning i eksisterende områder. Det er rett og slett for få ledige graver, som gjør at vi må anlegge et nytt område for å ha tilstrekkelig plass for Molde sentrum, sier han.

I 2018 engasjerte Kirkelig fellesråd derfor landskapsarkitektfirmaet Grindaker AS for å utvikle det nye området og tegne forslag til gravplass tilknyttet Røbekk kirkegård.

NIBIO fikk oppdraget om å undersøke jordmassene på de nye arealene for å finne ut om de egner seg som gravjord. Det fant forskerne ut at de gjør, men bare ned til en drøy halvmeters dybde. Under dette fant de kompakt og klebrig leirjord med intakte planterøtter og annet organisk materiale – en tydelig indikasjon på at naturlige nedbrytningsprosesser i liten grad finner sted.

God drenering og vannlagringsevne gir best gravjord

– Det er stadig flere som begraves. Derfor er det kjempeviktig at arealene som brukes til gravlegging fungerer som de skal med dertil egnede jordmasser der gravinnholdet blir brutt ned.

Det sier NIBIO-forsker Inghild Økland, utdannet paleontolog og jordekspert. Sammen med kolleger er det hun som utførte grunnundersøkelsene i Molde.

– Har jorden god nok drenering, men klarer samtidig å holde tilbake noe vann, er det vel og bra. Problemet oppstår først når jorden er av en slik kvalitet at den holder tilbake såpass mye vann at oksygen ikke slipper til, sier hun.

Uten oksygen vil det nemlig ikke være bakterieliv i jorden som sørger for nedbrytning av det organiske materialet som ligger der. For god drenering, altså at jorden ikke klarer å holde på vann i det hele tatt, er ifølge forskeren heller ikke optimalt ettersom gravinnholdet helst skal forsvinne i løpet av relativt kort tid.

– For tørr jord betyr lite bakterieliv, og kan i verste fall føre til mumifisering av det organiske materialet som ligger i den. Dette er jo også er en form for bevaring og ikke akkurat ønskelig på en gravplass, som ifølge Gravferdsloven skal bidra til at det til enhver tid er ledig kapasitet til minst tre prosent av kommunens befolkning, forklarer hun.

Gravinnholdet skal helst forsvinne i løpet av 20 år

Ingrid Klingberg ved landskapsarkitektfirmaet Grindaker jobber blant annet med gravplassutvidelsen i Molde. Hun forteller at det er et forskriftskrav at det gjøres grunnundersøkelser i de nye arealene før gravplassen anlegges. Dette er blant annet for å forsikre at jordforholdene i kistegraver er av en slik karakter at innholdet vil bli brutt ned innenfor fredningstiden.

Per i dag er denne fredningstiden på 20 år, noe som betyr at en grav ikke kan gjenbrukes i denne perioden. Hvis innholdet mot formodning ikke er tilstrekkelig nedbrutt etter dette, kan ikke graven tas i bruk da heller.

– Derfor er det viktig at det gjøres grundige undersøkelser av massene på stedet og at kistegravfeltene blir bygget opp på riktig måte. Dette med hensyn til den avdøde, men også med hensyn til pårørende og de som arbeider på gravplassen, sier Klingberg og understreker at dette også har en praktisk og økonomisk side ved seg.

Inghild Økland fra NIBIO er enig. Hun forteller at det finnes retningslinjer for hvor godt nedbrutt gravinnholdet skal være før plassen kan gjenbrukes.

– Knokler skal blant annet være grove og ikke artikulerte, altså de skal ikke henge sammen slik de gjorde da de var i kroppen. Er det virkelig gode nedbrytingsforhold i jorden skal man helst ikke finne noe som helst etter fredningstiden er passert, sier hun.

– En grav i jord der nedbrytning av organisk materiale ikke skjer kan potensielt føre til at gravinnholdet blir liggende uendret i svært lang tid, mye lengre enn det fredningstiden tilsier, legger hun til.

Viktig for gravfreden

Kirkeverge Hans Jakob Nes sier at selv om de som jobber med graver som regel opplever at gravinnholdet er nedbrutt i løpet av fredningstiden, hender det at de enkelte ganger møter på syn de helst skulle vært foruten.

– Å oppdage at tilstrekkelig nedbrytning av gravinnholdet ikke har skjedd er noe som går særlig utover de ansatte på gravplassen. Vi klarer som regel å løse problemene på et vis, men dette er absolutt ikke en situasjon vi ønsker oss. Det har rett og slett noe med gravfreden å gjøre – det føles ikke godt å komme til en grav der visse prosesser som skulle skje, ikke har skjedd, sier han.

Inghild Økland forteller at det er store etiske, økonomiske og arealmessige grunner til at det er viktig at gravplassjord faktisk egner seg for nedbryting.

– Å skulle gravlegge sin kjære og oppdage at graven er full av vann på grunn av dårlig drenering, kanskje allerede før senkning av kisten, er ikke bra. Heller ikke det å åpne en grav for gjenbruk der lite har skjedd på 20 år og mye av innholdet fortsatt er intakt, sier hun.

– Dessuten er det dyrt å måtte anlegge nye areal for slike formål. Det er definitivt i alles interesse å undersøke jordsmonnet på arealene der kister skal begraves, og sette i gang tiltak hvis det viser seg at jorden ikke egner seg så godt til akkurat dette formålet, legger hun til.

Graver ut jordprofiler

Når Økland og kollegene hennes skal undersøke om jord er egnet som gravjord eller ikke, graver de ut jordprofiler i områdene som skal undersøkes. Deretter beskriver de alle sjiktene i jordprofilet og ser på ulike egenskaper knyttet til bevaring eller nedbrytning sett i forhold til hvordan vannet mest sannsynlig går gjennom jorden.

Jordprofilene gir forskerne informasjon om jorden egner seg som gravjord eller ikke.

– Finner vi skikkelig stiv og tett leirjord med rester av planterøtter og annet organisk materiale, er det et sikkert tegn på at nedbrytning ikke forekommer i særlig stor grad og at jorden derfor er uegnet som gravjord. Tilsvarende hvis jordprofilet er veldig vått etter nedbør, da dette kan tyde på at dreneringsforholdene ikke er så gode, forklarer Økland.

Etter jordsjikt er undersøkt og jordprofiler analysert, gjenstår det for forskerne å anbefale mulige tiltak.

– Det kan være alt fra å blande sand i den kompakte jorden for å øke dreneringsevnen, eller eventuelt løfte opp terrenget slik at man lar den uegnede jorden som er der ligge og heller legger nytt jordsmonn over, forteller Økland.

Ifølge forskeren går det også an å skifte ut den uegnede jorden med jordblandinger som egner seg bedre. Dette kan imidlertid være en kostbar affære ettersom det i tillegg til å være en stor prosess i seg selv, involverer deponering av massene som ikke egner seg.

Vet for lite om gravjord

Inghild Økland og kollegene baserer seg mye på teori når de foreslår løsninger for å øke jordens nedbrytningsevner. Det er fordi det per i dag ikke finnes særlig mye forskning på gravjord. På grunn av lite kunnskap på området, og gravens fredningstid, vil det nødvendigvis ta minst 20 år før Økland og kollegene vet om tiltakene faktisk fungerer slik de er tenkt.

– Vi prøver ut fra erfaring og teori å finne gode løsninger, men per i dag mangler det helt klart en god forskningstradisjon på området og tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap om hva som er god gravjord og vil fortsette å være det over tid, sier Økland.

Det betyr at hver gang en gravplass blir utvidet, eller hver gang en gravplass skal forbedres, så er det en risiko for at løsningene som velges ikke fungerer i praksis.

– Det vi gjør nå, må vi nesten vente i flere titalls år med å finne ut om faktisk hadde noe for seg, sier Økland.

– Forhåpentligvis blir det igangsatt flere forskningsprosjekter på dette fagområdet veldig snart, for slik situasjonen er nå, føler vi av og til at vi jobber litt i blinde, legger hun til.

Skal blande til god gravjord

På gravplassutvidelsen i Molde, der lagene lenger ned enn 60 centimeter har vist seg å være uegnet som gravjord, er planen fremover å blande ut den øverste jorden med nye masser og bygge opp arealet på nytt over jorden som ikke egner seg.

– I og med at NIBIO oppdaget at mye av jorden på det nye arealet ikke kan brukes som vi egentlig hadde tenkt, er vi er nødt til å tenke nytt. Planen nå er å blant annet fjerne det øverste laget som er bra og blande det med ytterligere masser før vi legger det tilbake. Slik oppnår vi forhåpentligvis et godt jordsmonn i hele gravedybden, sier kirkeverge Hans Jakob Nes.

Dette tiltaket er ett av flere som forsker Inghild Økland med kolleger har foreslått, og noe de tror kan fungere godt.

– Hvis den øverste jorden blandes med sandmasser kan det nye gravarealet i Molde få en fin kistegravjord som forhåpentligvis selvdrenerer og også har vannlagringsevne. I teorien en jord der nedbrytningsprosessene skal kunne gå som de skal, sier Økland.

Det forskeren håper entreprenørene oppnår med å blande sand i jorden, er et jordsmonn med porer som er store nok til å drenere bra, men som likevel er små nok til at ikke finstoff setter seg fast og tetter dem helt.

– Så gjenstår det å se da, om det kirkegården, entreprenørene og landskapsarkitektene involvert planlegger å gjøre nå, faktisk fungerer i praksis. Det vet vi forhåpentligvis mer om etter 20 år, avslutter hun.

Les mer om gravplasser, kremasjon og gravferd i Gravferdsloven