Ikke nok med makskvoter

En øvre grense for hvor mye som kan jaktes eller fiskes holder ikke til god regulering av bestander. Innsatsen til jegerne og fiskerne må også styres.

Publisert

- De norske hjortedyrbestandene er blant de best regulerte høstede bestandene på hele kloden. Selv her ser vi tegn til at forvaltningstiltak kan bidra til større variasjon enn det som ville vært tilfelle uten høsting.

Det forklarer professor Bernt-Erik Sæther ved Institutt for biologi ved NTNU.

Dermed er det god grunn til å tro at de samme mekanismene er tilstede hos andre arter som ikke er like sterkt regulert.

Data fra i fjor

Forklaringen er at forvaltningsbeslutninger ofte tas på bakgrunn av fjorårets høsting og bestandstilstand. Dette er et problem, fordi det kan være mye naturlig variasjon innen en enkelt bestand.

Vi kan for eksempel se for oss en elgbestand som øker av naturlige årsaker et år. Forvaltningen svarer med å øke jaktkvotene året etter, siden det er et ønske å holde bestanden i sjakk.

Sildestim. (Foto: Havforskningsinstituttet/Leif Nøttestad)
Sildestim. (Foto: Havforskningsinstituttet/Leif Nøttestad)

I mellomtiden har elgen hatt et dårlig år, og resultatet blir et uttak som er alt for stort i forhold til den faktiske bestanden.

Modell

Sammen med seniorforsker Erling Johan Solberg og kollegaer fra USA og Canada, har Sæther laget en modell som viser nettopp hvor problemene ligger med denne typen forvaltningsstrategi. Studien er publisert i tidsskriftet Science i dag.

Tidsforsinkelsen i forvaltningen innebærer altså at man ikke nødvendigvis vet hva slags tilstand bestanden er i når kvotene settes og jakta eller fangsten går i gang.

Når maksvoter er den eneste reguleringen, betyr dette at vi ofte skaper større variasjon i bestandene enn vi ville hatt i utgangspunktet kun som en følge av naturlige variasjoner i miljøet.

Begrense innsatsen

"Elgen - en miljøversting?"
"Elgen - en miljøversting?"

- Man må være veldig forsiktig med å tro at man klarer å regulere en viltbestand eller fiskebestand ved å styre kvotene, uten at man også lærer seg dynamikken hos de som høster, og dynamikken i hele forvaltningsapparatet, sier Solberg.

Bedre og ferskere data om bestandenes tilstand kan selvfølgelig hjelpe. Det vil redusere tidsforsinkelsen, men en helt oppdatert oversikt til enhver tid er ikke realistisk. Da må det andre mekanismer til for å hindre at høstingen blir for stor eller for liten i forhold til størrelsen på bestanden.

- Man bør bruke forholdet mellom jegernes effektivitet og bestansstørrelsen, for eksempel ved å sette begrensninger på hvor stor høstingsinnsats man kan ha på bestanden, sier Solberg.

- Vil regulere seg selv

Med det mener han at i tillegg til makskvotene, bør det også være begrensninger på hvor lenge og hvor intenst høstingen får pågå.

- For eksempel kan fiskeriene sette en kvote på hvor mye du kan ta ut, men ikke på hvor stor innsats du kan utøve. Det betyr at du kan kompensere med økt antall dager med fiske for å fylle kvoten din.

- Dersom bestanden er mye mindre enn man trodde, er det da ikke noe som hindrer deg i å ta ut alt for mye. Er det derimot bare lov å høste et begrenset antall dager, medfører det at du ikke klarer å ta ut så mye når det er mindre av ressursen. Dermed vil systemet regulere seg selv i større grad, forklarer Solberg.

Justerer

Han legger til at fiske- og viltforvaltningen faktisk ofte gjør mye av det den nye studien anbefaler, for eksempel ved at høstingssesongen stenges eller begrenses på et bestemt tidspunkt som følge av ny informasjon om bestanden.

På denne måten brukes informasjon fra første delen av høstingsperioden til å oppdatere kunnskapen om bestandstilstanden. Med slike data tilgjengelig kan man øke eller senke trykket i siste fase av høstingsperioden.

På andre felter kan man for eksempel legge begrensninger på hvor mye innsats man kan ha i et bestemt område.

- I skandinavisk rypeforvaltning blir det mer og mer vanlig å legge et tak på hvor mange jegerdøgn en ønsker i et bestemt fjellområde. Antallet jegerdøgn et gitt år bestemmes på forhånd basert på takseringer som gjennomføres rett før jakta, sier Solberg.

- Svært viktig

- Det er svært viktig å gå vekk fra å bare bruke makskvoter som forvaltningstiltak. Man må få inn data om høstingseffektiviteten, og samtidig ha en oppfølging over større områder. Og man må utvikle forvaltningsapparatet slik at beslutninger fattes på bakgrunn av oppdatert bestandsinformasjon, sier Sæther.

Det nye med modellen til Sæther, Solberg og de utenlandske kollegene er at den ikke bare ser på bestandens størrelse og høstingsuttaket.

Modellen inkluderer også kvotene og innsatsen, pluss at den trekker inn hastigheten til responsen i forvaltningsapparatet.

- I tillegg til å lære oss dynamikken i bestandene i forhold til biologiske kriterier, må vi også lære oss dynamikken hos høsterne. Vi må vite hva som får fiskerne og jegerne til å øke eller redusere innsatsen, sier Solberg.

- Når det gjelder forvalterne må vi vite hva som ligger til grunn for at de endrer kvotene, og hva det er som forsinker prosessene, sier han.

Underhøsting

Å passe på at uttaket i jakta eller fisket ikke blir for lavt, altså underhøsting, kan være like viktig som å passe på at uttaket ikke blir for stort.

Noen arter er veldig produktive, og kan øke kraftig fra det ene året til det andre. Noen arter har høy fruktbarhet, men også høy og varierende dødelighet, som skaper svingninger i bestanden.

- Spesielt i et miljø som i Norge, er det store naturlige svingninger i miljøet, sier Sæther.

Elgbestanden er et eksempel på en bestand som ikke bør få vokse ukontrollert. Kontroll over bestandstilveksten er altså et mål i seg selv.

- I Skandinavia har vi ikke så mange store rovdyr, så her er det spesielt viktig å holde bestandstilveksten under kontroll, sier Sæther.

Han forklarer at en elgbestand som får formere seg uten kontroll, raskt vil beite seg ut og få en bestandskollaps. Deretter vil det ta mange år før bestanden klarer å komme seg opp igjen på det tidligere nivået.

Gode data

Modellen til de norske, amerikanske og canadiske forskerne er testet opp mot populasjoner av canadisk hvit-halehjort og norsk elg. Disse bestandene ble benyttet fordi forskerne har minst 20 års kontinuerlige data om bestandstetthet, høstingsuttak, høstingsinnsats og kvoter for dem.

- Vi så altså på norske elgbestander, ikke fordi de er spesielt sårbare, men fordi vi har gode data på de nødvendige parameterne, sier Solberg.

- Det vi forventet ut fra vår modell, så vi også i bestandene. Derfor har vi tro på at modellen kan benyttes til å forutsi en del ting om høsta bestander. Også bestander som vi ikke har like god oversikt over som bestandene vi sjekket i studien, sier han.

Referanse:

John M. Fryxell, Craig Packer, Kevin McCann, Erling J. Solberg, Bernt-Erik Saether; Resource Management Cycles and the Sustainability of Harvested Wildlife Populations; Science; 13. mai 2010; doi: 10.1126/science.1185802.

Lenker:

Bernt-Erik Sæther, NINA

Erling Johan Solberg, NTNU