- Det begynte med en interesse for det som på engelsk kalles “charismatic megafauna”, slik som hvaler, elefanter og krokodiller. Disse dyrene har det felles at de blir høyt verdsatt av noen, men det er ulike motiver eller hensyn som ligger bak, sier forsker Cassandra Bergstrøm ved Norges landbrukshøgskole (NLH).

- Andre grupper av mennesker, særlig de som bor der hvor det finnes ville dyr, kan oppleve dyrene som en trussel både mot eiendom, og ofte også mot trygghet og livskvaliteten.

Ulike krav, ulike interesser

- Forskjellige grupper framsetter krav på dyrene ut fra ulike interesser. Noen hevder at de har rett til å jakte på dem, andre mener de har rett til å utrydde dem eller til å bevare dem. Men hvem er det egentlig som eier de ville dyrene, spør Bergstrøm.

Kan en stat kreve retten til å forvalte de ville dyrene innenfor sine grenser, eller tilhører de ville dyrene vår felles arv? Eller er det lokal- og urbefolkningen som har rettigheter i forhold til de ville dyrene ?

Virkeligheten er kompleks

Cassandra Bergstrøm har gått tverrfaglig til verks i sitt prosjekt om eiendomsrettigheter til dyr. Med en utdanning som omfatter økologi, økonomi og antropologi, var det naturlig for henne å angripe problemstillingen tverrfaglig.

- Virkeligheten er sammensatt og vi kan få et riktigere bilde av et fenomen dersom vi ser på saken ut fra problemstillingen selv, istedet for fra ett eller to faglige ståsteder. På den måten kan kompleksiteten bli ivaretatt. Ulempen er selvsagt at antallet faglig relevante bøker stiger faretruende når du jobber tverrfaglig. Kunsten er å begrense seg, sier hun.

Reinsdyr som eksempel

- For å kunne studere dette fenomenet måtte jeg velge ett dyr i en bestemt sammenheng, og valget falt på ville og tamme reinsdyr i Norge. Ett av poengene med prosjektet er å se på hvordan ulike grupper eller interesser i samfunnet “definerer” rein og reinsdyrdrift. De som klarer å definere situasjonen, har også makt til å påvirke hvordan virkeligheten blir, sier Bergstrøm.

For å spørre enkelt: Er det viktigste med reinsdyra at de er en vare, at reinsdyr utgjør basisen for en bestemt næring?

- Dersom dette synet er herskende, vil samfunnet trolig fortsette med å utvikle regler som legger til rette for intensiv kjøttproduksjon. Dette vil i så fall komme fjellsamene til gode, for det er i hovedsak de som har drevet - og driver - intensiv reindrift. De siste årene har fjellsamene hatt forholdsvis gode avtaler med staten, om for eksempel næringsstøtte.

Kulturbærer

Samtidig er det andre grupper som definerer reinsdyr som kulturbærer. Disse to måtene å definere reinsdyr på, har splittet samene helt siden slutten av det 17. århundret. Skogsamene ønsket å fortsette med reindrift, men ikke nødvendigvis intensivt. Rein ble sett på som en av flere tilgjengelige ressurser.

Senere har disse gruppene krevd retten til å drive med rein for å opprettholde de samiske tradisjonene, blant annet et levende språk. Dette synet er i overensstemmelse med andre urbefolkningsgrupper verden over, som hevder sin rett til bestemte biologiske ressurser ut fra hensynet til tradisjon og opprettholdelse av en levende kultur.

- I følge denne tankegangen er reinsdyr selve grunnlaget for det å være same, derfor bør det legges til rette for reindrift også i liten skala. Dersom samfunnet anerkjenner rettigheter i forhold til reinsdyr basert på et urbefolkningshensyn, vil det kunne bety at samene ønsker å legge til rette for at flere kan eie og drive med rein. Dette kan imidlertid føre mindre støtte til dem som driver intensivt, sier Bergstrøm.

Vår felles arv

Vi har også miljøinteresser som definerer reinsdyr som et vilt dyr, og dermed som vår felles arv. Ut fra dette hensynet har vi alle til en viss grad eiendomsrettigheter til rein. Utifra dette synet krever miljøinteressene at det må opprettholdes ville reinsdyrflokker, det vil si at samfunnet må legge til rette for at det skal kunne være mulig.

Andre gjør krav på reinsdyr ut fra jakthensyn. Det kan være grunneiere som eier utmark med jaktrettigheter. Retten kan blant annet benyttes i forbindelse med turisme, og den økende interessen for jakt som fritidssyssel. Grunneierne kan tjene penger på sine jaktrettigheter, eller jakte selv, og mener derfor at disse hensynene bør bli ivaretatt.

Hvem har “rett på” reinsdyra?

Når ulike grupper med ulike interesser hevder sine rettigheter, blir det som regel konflikter. Hvilke hensyn skal veie tyngst, hvem er som egentlig har mest “rett på” reinsdyra?

- Noe av poenget med dette prosjektet er nettopp å klargjøre at de ulike interessene har ulikt “eiendomsforhold” til rein. Jeg er interessert i hvorfor det er blitt slik det er, hvorfor det over tid har oppstått variasjoner i eiendomsforholdene til reinsdyr.

Kunnskapen kan overføres

Resultatene av forskningen er interessant i dette spesielle tilfellet, det vil si hvordan eiendomsretten virker når det gjelder reinsdyr i Norge. Men forhåpentligvis kan denne kunnskapen også overføres til andre forhold, for eksempel hvordan rettighetsforholdene er når det gjelder andre ville dyr. Et godt eksempel kan være dyr vi definerer som “truet”, slik som ulven.

Hvem er det som gjør krav på disse dyrene og hvorfor? Og hvilke konsekvenser har dette for utformingen av regler om bruk og vern av ville dyr?

- Jeg håper mitt bidrag til utvikling av teorien om dette temaet også kan benyttes når man ser på eiendomsforhold og rettigheter til andre litt “uvanlige” typer av eiendom. I så fall kan det øke forståelsen for hvorfor rettighetssystemene varierer så mye, og hvordan eiendomsrettigheter utvikles og endres over tid, sier Cassandra Bergstrøm.