I den siste tiden har vi vært vitne til en overraskende konstellasjon: Siv Jensen og Kristin Halvorsen danner en felles front mot hijaben.

Det er selvsagt problematisk hvis svært unge jenter blir tvunget til å bære en hijab og slik bli trukket inn i mannens seksualisering av kvinner.

Men løses disse problemene ved at politikere forbyr hijab i skolen og i det offentlige rom?

Om de to politikerne bekymrer seg i kor, er begrunnelsene for bekymringen svært forskjellige. Der Halvorsens hellige ku er læringsmiljøet i skolen, er Jensen motivert av å verne om ”det vi står for”, eller ”norske verdier” som hun kaller det.

Integrering blir dermed å tvinge den andre til å mene det vi mener. Integrering blir synonymt med å overføre norske verdier.

Problematiske verdier

Hva en slik ”norsk verdi” skulle være er usikkert. Tanken om at en verdi skulle ha etniske eller nasjonale karakteristika er svært problematisk.

På Balkanhalvøya på midten av 90-tallet, ble det også argumentert for at verdier definerte nasjonal identitet. Jensen gjør seg derfor skyldig i den samme fascistiske feilslutning som hun selv anklager den radikale muslimske ideologien for: Å pretendere at en religiøs eller nasjonal verdi finnes, og at denne verdien definerer et utenfor eller et innenfor.

I et litt større perspektiv illustrerer turbulensen rundt både hijab og karikaturtegninger hvor urovekkende det kan være å møte en fremmed religion. Denne uroen er forståelig. Spørsmålet er hva vi gjør med den. Møtet med muslimene ser ut til å spre frykt, om man skal ta blogger og nettdiskusjoner på alvor. Og det skal man. 

Uroen i møte med det fremmede er et tema som særlig den jødiske filosofen Emmanuel Levinas (1906-1995) tematiserte. I hans filosofi er den annen (vår neste) det omdreiningspunktet som hele verden kretser rundt.

Hans tenkning fremhever den annens ukrenkelighet og annethet på en slik måte at jeg-et blir totalt desentrert. Den annen fremstilles som så hellig at det ikke er plass til Guds egen hellighet; gjennom den annens blikk blir jeg et subjekt.

Annerkjenne uroen

Levinas filosofi var et svar til en vestlig tenkning som etter hans syn hadde spilt fallitt og indirekte legitimert de mange overgrep mot den annen som verden ble vitne til i 1930- og 40-årene. Moralen hadde råtnet på rot, og den vestlige filosofien var gjennomsyret av en uetisk tenkning der den annens transcendens ikke hadde en naturlig førsteplass.

Hos Levinas får den annen bare lov til å være helt annerledes hvis den får møte meg og min bevissthet på sine egne premisser, og ikke mine. Den annen overgår og overrasker meg og mine forventninger, hver gang vi møtes. For Levinas handler dette om at jeg må oppgi min posisjon som subjekt i møte med den annen som et objekt som må reduseres til en for meg begripelig størrelse. Å behandle og tematisere alteriteten på en slik reduserende måte er uetisk.

Hva betyr dette ikke? Dette betyr ikke at jeg skal underordne meg den andre uansett. Dette handler ikke om å åpne seg opp for den annens overgrep. Det handler heller ikke om at vi ikke kan organisere et samfunn etter lover og regler, og bygge opp et demokrati der gjensidighet, likeverd, ytringsfrihet og religionsfrihet står sentralt.

Men det kan bety at jeg må anerkjenne den uroen jeg måtte føle i møte med det fremmede. Det kan bety at jeg må jeg må være permanent åpen for at frykten er ubegrunnet. Det kan bety å være varsom i møte med all politisk retorikk som opprettholder skarpe skiller mellom vi og dem, mellom ”våre norske verdier” her oppe på berget, og de andres verdier som stammer fra en annen (og etter Jensens overbevisning, lavere) samfunnsform enn vår.

Farlig retorikk

Det er denne forakten som pipler opp til overflaten hver gang Siv Jensen entrer en talestol og tema er integrering eller norske verdier. Hun spiller på uroen i møte med det fremmede.

Denne uroen er forståelig, men bør ikke utvikles til en politikk som opererer med begrepet ”våre grunnleggende norske verdier” som om det var en definert størrelse. Siv Jensens retorikk er farlig nettopp fordi hun, meget velregissert, tar rollen som forpakter av de norske verdiene.

Fremskrittspartiets retorikk er farlig fordi den spiller på en forståelig frykt i møte med det ukjente. Dette spillet må løftes frem og tematiseres som et politisk spill. Spillet er umoralsk fordi det ikke spilles med åpne kort og fordi det manipulerer våre irrasjonelle sider.

Slik skader Jensen diskusjonsklimaet for en viktig sak med en retorikk som ikke har rom for at møtet med det fremmede kan være annet enn svært farlig.

Ønsker nyanser

Jeg savner en prinsipiell etisk diskusjon om alteritet? Hvordan vurderes dette i debatten om religionsfrihet og ytringsfrihet? Hvordan vurderes fremmedhet i integreringspolitikken?

Hvordan skal vi møte ytringer og holdninger som er fremmede? Hvem skal integrere hvem? Kan Norge lære noe av den religiøse innvandreren? På hvilken måte skal vi kunne tale om verdier og moral når Jensen uten videre får hevde ytringer som moralfilosofisk sett står til stryk?

Først når frykten og det politiske spillet er blitt belyst kan vi kanskje drøfte religiøs begrunnet praksis og ytringer på en mer nyansert måte.