Verden er et optisk bedrag. Ja, det kan høres ut som en kynisk og dårlig vits, men det er sant. Ingen av oss ser verden slik den virkelig er. Det vi ser, er den kjemiske effekten av lyspartikler som slår inn i netthinnen vår.

Eller - nei, det blir også feil. Det vi ser, er nerveimpulsene som denne kjemiske effekten avstedkommer.

Eller - nei, det blir også feil. Det vi ser, er den avanserte signalbehandlingen som hjernens synssenter gjør på disse nerveimpulsene.

Det skjer i hjernen

Takk hjernen din for at du i det hele tatt får noe overblikk! Øyet er nemlig en elendig linse, laget av organisk gele full av svømmende døde celler. Mys mot påskesola, så ser du hva jeg mener.

Øyet viser også bare skarpt i et ørlite punkt, Fovea centralis, men vi flytter blikket for å kompensere, og lurer oss selv til å tro at vi ser det store skarpe bildet på en gang.

Og det øyet ikke får med seg, fyller hjernen ut med. Rorschach-tester viser at vi lager mønstere selv der det bare finnes kaos. En talentfull maler kan klatte noen få penselstrøk, og vi synes vi ser bladverk i solvind. Vindunderlige optiske bedrag!

Hjernen lager bevegelse

Teknologene har visst å utnytte en annen form for optisk bedrag i tusenvis av år: Vi slår sammen enkeltbilder til sammenhengende bevegelse.

Som en artikkel her i forskning.no nylig beskrev, var helleristninger fra steinalderen de reneste actionfilmer om bjørnejakt hogget i berget for 5000 år siden nord i Russland.

Og når de første levende bildene flimret på kinesiske zoetroper rundt år 180, roterende tromler med spalter der øyet bare så ett og ett bilde i rask rekkefølge på innsiden, var i praksis det levende bilde skapt.

Praxinoskopet fulgte opp med speilprojeksjoner på veggen i 1877, og så flyttet brødrene Lumiére bildet over på filmstripa i 1895.

Rett i øyet

Resten er teknologisk raffinement. Flere bilder i sekundet, større bilder. Men først i vårt århundre har teknologien kommet så langt at vi kan flytte bildeviseren nærmere det organet der synsinntrykkene vitterlig oppstår: Øyet selv.

Videobrillen er en god idé, men hvorfor blir det med idéen? Hvorfor sitter vi ikke alle med video-walkman på nesa, slik vi pumper lyd rett i øret med hodetelefoner?

Svaret er enkelt: Vi er ikke der ennå, teknologisk. Men vi har nærmet oss de siste årene.

Følger hodebevegelsene

For fem år siden skrev jeg om videobrillen 3DVisor. Den viser stereobilder i relativt lav oppløsning, men har en tilleggsfinesse: Den følger hodebevegelsene og flytter bildet tilsvarende.

Du kan vri hodet og se deg rundt i en virtuell 3D-verden i et dataspill.

3DVisor finnes fortsatt til salgs. Men prisen er høy, rundt 10 000 kroner, og det ser ikke ut til at firmaet har utviklet produktet videre siden den gang. 

Nyere briller av samme type finnes. En av dem er Vuzix Wrap 1200VR, som får blandete anmeldelser (se også her) og koster rundt 3000 norske kroner, hvis du kan oppdrive den.

Men små firmaer som Vuzix og 3dVisor får nå konkurranse fra elektronikkgigantene. Det er et tegn på at noe er i ferd med å skje.

Bedre bilde

Ifjor høst besøkte jeg den store lyd- og bildemessa IFA i Berlin. (Se video fra forskning.no!) Der viste Sony fram oppfølgeren til sin fordums Glasstron-videobrille - HMZ-T1.

Du tar den på halvveis som en hjelm, og den er ikke noe å gå ut på gata med. Men den viser deg 3D-bilder i HD-ready oppløsning (720x1280), både filmer og dataspill.

Det er bedre enn hva småprodusentene Vuzix og 3DVisor kan levere, selv om Sonys modell ikke kan følge hodebevegelsene. Prisen er rundt 4600 kroner.

Rødmerke i panna

Anmeldelser i norske Game Reactor og amerikanske Gizmodo viser tydelig hvorfor teknologien ennå ikke har brutt gjennom for fullt: Anmelderne fikk rødt merke i panna.

Saken veier over et halvt kilo, og gir deg trykksår og nakkesmerter ved lengre tids bruk.

Med andre ord: Miniatyriseringen har ikke kommet langt nok. Batterier, elektronikk og skjermer veier for mye til annet en spesialisert profesjonell bruk, for eksempel i hjelmene til jagerpiloter.

Nett rett på netthinnen

Men nylig kom meldingen om at Epson har lansert videobrillen Moverio BT-100. Den koster tilsvarende rundt 4000 kroner i USA, og støtter Android-operativsystemet som mange kjenner fra mobiltelefoner.

Med mikro-SD minnekort og trådløs nettforbindelse kan brillene vise video lokalt eller strømmet over internett.

Brillene følger ikke hodebevegelsene dine i dataspill, men de har en annen og viktig egenskap som peker framover mot nye bruksområder: De lar deg se gjennom det projiserte bildet og ut på verden bak.

Dermed kan de ikke bare brukes til å se video. Du kan gå med dem på gata, og se et ekstra lag informasjon om verden rundt deg. Dette kalles Augumented Reality. Også Google satser på denne teknologien.

Google Glass

Sist uke kom nemlig meldingen om Google Glass. Dette er ikke et ferdig produkt, men et konsept som Googles forsøksavdeling GoogleX nå går ut med for å få forslag og reaksjoner fra publikum.

Google Glass ser ut til å bli noe du klipser fast på din vanlige brille. En video viser mulighetene Google ser for seg. Og disse mulighetene peker mot noe mye mer enn en videobrille.

Denne brillen kan du ikke bare se med. Du kan også ta bilder med den, og kommunisere det du ser til andre. Brillen viser deg veien, og viser andre veien til deg med enkle symboler og bokstaver. Dette er en smartmobil, rett i fleisen.

Idéene bak Google Glass letter dessuten det teknologiske trykket, og dermed det fysiske trykket mot neserota. En brille som bare skal vise enkle symboler trenger ikke all den regnekraften som en høyoppløselig videobrille må ha.

Etter hvert som datateknologien gjør det mulig å putte mer og mer regnekraft inn i brillestanga, vil nettbrillen ikke bare kunne vise deg utvidede aspekter av her og nå-situasjonen.

Se sammenhenger

Den vil også huske, la deg se sammenhenger i det du tidligere har opplevd, rett på netthinnen.

Hva med en brille som viser deg sannsynligheten for å møte kjente, basert på tidligere loggede posisjoner?

Som viser deg utesteder der folk som liker din musikk pleier å møtes? Som advarer deg mot fortauskanter andre har snublet i? Skumle smug?

En brille som kan vise deg destillert sosial erfaring vil også kunne bli et kraftig demokratisk instrument.

Hvorfor er dette krysset ikke bygget om, når brillen viser tett i tett av røde flekker etter påkjørsler de siste årene?

Hvorfor bygges det ikke en ny trikkelinje her, når en sendero luminoso av fotavtrykk mellom holdeplassene viser hvordan folk må skifte fra trikk til buss til trikk igjen?

Vi lever i vanskelige tider, med miljøproblemer og global urettferdighet. Men du store globale verden, for en fantastisk spennende tid å leve i også!

Snart kan vi se historiens strie elv kaste seg mot og sprenge sosiale og teknologiske demninger og finne nye løp - projisert rett på netthinnen.