Forskjellige arter i fruktfluefamilien – deriblant den velkjente bananflua – sier ifra til hverandre når det er fare på ferde.

Ifølge en studie gjort av forskeren Balint Z. Kacsoh fra Geisel School of Medicine i USA, er det lettere for fluene å kommunisere dersom de har hatt kontakt tidligere, og lært hverandres dialekter.

At fluene overkommer språkbarrieren og kan kommunisere er svært viktig, ettersom de stadig møter på farer. Parasittveps, som legger egne egg i fluenes egg og larver, er en så stor trussel at bare synet av vepsen vil gjøre at hunnfruktfluene legger færre egg.

Tidligere eksperimenter fra forskergruppen, viste at hunnfluene brukte vingebevegelser for å advare andre hunnfluer mot parasittveps, selv når de ikke hadde sett den selv.

Kommunikasjon på tvers

I den nye studien ville forskerne altså finne ut om forskjellige arter i fruktfluefamilien var i stand til å kommunisere og advare hverandre om en parasittveps var i nærheten.

De fant ut at fluer med fjerntliggende slektskap kommuniserte mindre effektivt enn fluer med tettere slektskap. De fant også ut at kommunikasjonen ble forbedret dersom de ulike fruktflueartene tilbrakte tid med hverandre. Ved å bli plassert sammen, ble de også flinkere til å forstå hverandres dialekter, bestående av både visuelle signaler og luktsignaler.

Videre genetiske eksperimenter viste at dialektlæringen tok i bruk et senter i fluehjernen som forskerne kaller mushroom body. Her finner vi senteret for læring og hukommelse hos insekter.

Studien viser at fruktfluer er istand til å mestre kompleks kommunikasjon som er nødvendig for samhandling. Forskerne mener at fruktfluene kan fungere som genetiske modeller for videre studier av dialekter, og hvordan disse utvikles. Videre studier kan kanskje gi svar på hvilke andre beskjeder fruktfluer gir og får av hverandre, i tillegg til advarsler om parasittveps.

Kan si noe om andre insekter også

Tone Birkemoe er professor ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning ved NMBU. Hun sier at dialektfunnene er spennende, og mener at de kan ha overføringsverdi til andre insektarter.

– Bananflua brukes jo som modelldyr, og er kanskje det insektet vi vet mest om. Den har fått hele seks nobelpriser. De er fine å forske på, ettersom de blir veldig mange veldig fort. Og det koster lite å fôre dem.

Birkemoe forteller at insektenes kommunikasjonssystemer kan utnyttes, og at andre arter kan overhøre informasjonen.

– Når for eksempel bladlus sender ut faresignaler til hverandre, kan marihønene som er på jakt etter en bladlusmiddag oppfatte signalene og spise dem. Da får jo egentlig faresignalene motsatt effekt.

Kanskje kan de forskjellige fluedialektene gjøre livet vanskeligere for parasittvepsen. At fluene varsler hverandre er i hvert fall smart. Parasittveps forsøker nemlig å legge eggene sine i fruktfluenes larver.

– De legger eggene sine her, slik at de siden kan spise dem opp. Fluelarvene blir matpakka deres.

Her er vepsene gjerne kyniske.

– Mange veps dreper ikke dyret de bor i, men ligger og forsyner seg imens dyret vokser. Det er ikke før helt på slutten når de er ferdig utvokst selv, at de dreper vertsdyret.

En generasjon varer i ti dager

Birkemoe sier at det kan være mulig å bruke fruktfluene som modeller når forskerne vil undersøke evolusjon av dialekter.

– De kan se på masse arter, og se hvor nære eller fjerne slektningene er, om de har lik eller ulik «talemåte». Og de kan se hvordan dialekter endrer seg over tid og i ulikt miljø. Endringer skjer nemlig fort hos fruktfluer, blant annet fordi de formerer seg raskt. En generasjon varer i rundt ti dager, avslutter Birkemoe.

Referanse:

Kacsoh BZ mfl: Drosophila species learn dialects through communal living. PLOS Genetics, november 2018, doi: https://doi.org/10.1371/journal.pgen.1007825 View correction