Annonse

Forhistorisk veps fanget byttet sitt akkurat som kjøttetende planter: – Aldri sett noe lignende 

En helt ny vepseart med spesiell bakkropp er oppdaget i en klump forhistorisk kvae. – Den ligner ikke noe vi overhodet har sett før, sier biolog.

Gyllenbrun veps med skjeformet bakparti.
Legg merke til bakparten på vepsen, som er foreviget i en ravklump. Det er bakparten som får forskerne til å måpe og kalle vepsen evolusjonært unik.
Publisert

I midten av kritt-tiden vandret store dinosaurer rundt på Jorden. Det søramerikanske kontinentet hadde akkurat sluppet Afrika. Og en flokk hunnvepser ble fanget i harpiks i området som i dag er Myanmar.

99 millioner år senere reiser to doktorgradsstudenter fra Capital Normal University i Kina til Danmark for å undersøke de 16 vepsene. Insektene ligger intakte i kvaen, som for lengst er blitt til rav.

Her finner de noe helt unikt som nå er blitt til en studie: Vepsen kunne ikke stikke, slik nåtidas vepser gjør. Den hadde derimot et slags gripeorgan som den kunne fange byttet sitt med.

Som en kjøttetende plante

– Jeg har aldri sett noe lignende, sier Lars Vilhelmsen til Videnskab.dk. 

Han er lektor ved Statens Naturhistoriske Museum i Danmark og medforfatter av den nye studien.

Forskerne sammenligner gripekloens funksjon med den kjøttetende planten venusfluefanger. 

– Dette apparatet og strukturen er så unikt at det er vanskelig å sammenligne med noe annet, sier Vilhelmsen.

Insekt fanget i en grønn planteklo, formet som to skjeer som ligger mot hverandre og med tagger som ligner tenner.
På omtrent samme måte som den kjøttetende planten Venusfluefanger, kunne vepsens bakpart fange byttet.

Var en snylteveps

Vepser finnes i mange tusen forskjellige arter. De kan deles inn i to kategorier: De stikkende og ikke-stikkende – med og uten brodd.

Den nyoppdagede vepsearten, Sirenobethylus charybdis, skiller seg allerede ut her: Den har en tynn brodd, men kan likevel ikke stikke. 

Den er trolig en snylteveps som fanger et bytte eller en vert som den kan legge egg på eller i. 

I dag bruker snyltevepser gjerne sommerfugllarver som vert. Men det gjorde neppe denne:

– Den ligner ikke noe vi overhodet har sett før. Derfor tror jeg heller ikke den har jaktet sommerfugllarver, sier Vilhelmsen.

Det merkelige organet til Sirenobethylus charybdis ser ut til å kunne bevege seg og gripe fatt i en vert. Evolusjonært er denne funksjonen overflødig hvis den har jaktet sommerfuglelarver, siden de er svært lite bevegelige og lette å fange.

I stedet gjetter vepseforskeren at den har ligget på lur og jaktet mer bevegelige insekter, som hoppet på planter.

Når den har fanget verten, har den lagt egg i stakkaren. Verten har trolig levd videre helt til egget er blitt en larve og har fortært verten, til den døde. Så har larven fått vinger og fløyet bort. Det gjør Sirenobethylus charybdis til en såkalt parasitt-veps.

Gripeapparatet består av tre klaffer. De nederste er åreformet og har en serie hårlignende børster. Det viser dette nærbildet av en av vepsene i ravklumpen.

Rav bevarer insekter

Alle de 16 vepsene fra fossilet er hunnvepser.

Lars Vilhelmsen forklarer at kvae har rent ned fra trærne og dekket vepsene. Med tiden har kvaen stivnet og blitt til rav. Dette er en av de beste måtene å bevare insekter på som fossiler.

– Kvaen sørger for at vepsen blir bevart raskt og i 3D, sier han og fortsetter:

– I Danmark har vi for eksempel moler (hvitaktige jordarter, red.anm.) rundt Mors og Fur, hvor det også finnes insektfossiler, men de er ofte veldig sammentrykte.

Den gode oppbevaringen i rav hjelper biologene med å kartlegge vepsenes slektskap og biologi. Til det bruker de blant annet mikro-CT-skanninger.

Evolusjonen gikk andre veier 

I dag er Sirenobethylus charybdis utdødd. Vi har ikke engang vepser som minner om den, med dette gripeorganet, ifølge Vilhelmsen.

Det er Jakob Vinther, lektor i evolusjon ved University of Bristol i England, enig i. Han mener at studien gir et lite innblikk i hvilke veier evolusjonen sendte vepsene.

– Det vi finner i dette ravet fra denne perioden, er virkelig spennende. Vi ser at maur utviklet seg fra sine vepse-forfedre, og de første vepsene som kunne stikke, oppsto også i denne perioden, skriver Vinther til Videnskab.dk på e-post.

Han forklarer at det på denne tiden skjedde mye med utviklingen av de vepsene, maurene og biene vi kjenner til i dag. Men i motsetning til dagens vepser, gikk Sirenobethylus charybdis sin helt egen evolusjonære vei.

Den er så fjern fra moderne vepser at vi bare kan gjette på hvordan den har levd i naturen, fortsetter han.

– Dessverre døde disse vepsene ut uten å etterlate noen etterkommere med denne merkelige anatomien. Det ville gjort det litt lettere å forstå funksjonen av anatomien hvis vi kunne gått ut i skogen og observere det med våre egne øyne.

Kilder:

«A cretaceous fy trap? remarkable abdominal modifcation in a fossil wasp», BMC Biology (2025). DOI: 10.1186/s12915-025-02190-2

© Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

Powered by Labrador CMS