En nyfelt osp ligger på bakken. Allerede kryr det av ivrige biller som borer seg inn i treet for å finne fram til vedens bortgjemte godbiter. Året er 2002. Det billene ikke vet, er at nysgjerrige forskere fra Ås har satt ut feller for dem – i vitenskapens navn.

Hvorfor er forskerne interessert i å fange billene midt i et deilig festmåltid? For å forstå det må vi spole 11 år fram i tid.

Nå ser ospen litt annerledes ut. Barken har falt bort og veden er dekket av ulike sopparter som sakte, men sikkert bryter treet ned. Men hvilken type sopp som vokser der, og hvor mye av den som finnes akkurat der, er neppe tilfeldig.

Det mener i alle fall Rannveig Jacobsen.

Hun har nemlig undersøkt hvordan insektene som trampet rundt på treet i 2002, har ført til hvilken type sopp som vokser på veden i dag. Og i forlengelse kan Jacobsen kanskje si noe om hvor effektivt veden brytes ned.

Ekspert på død ved

Jacobsen er entomolog og doktorgradsstipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Hun og kollegene undersøker det mangfoldige livet som oppstår i død ved.

Det er ikke ukjent at død ved er livsviktig for utallige arter, deriblant insekt, sopp, mose og lav. I tillegg vet vi at det krever et helt samfunn for å ta hånd om et dødt tre, slik at næringsstoffene fra veden blir videreført til de gjenlevende artene i området.  

forskning.no har tidligere skrevet om Jacobsens teorier om hvordan soppen «haiker» med insektene slik at den får spredt seg fra tre til tre.

Nå kan det se ut til at årsaken til at noen sopparter dukker opp oftere på et tre er forårsaket av insekt som besøkte veden flere år tilbake i tid. 

Naturens ingeniører

Denne gangen har Jacobsen blant annet sett på sopparten gult dvergbeger og hvordan den ofte har vokst fram der hvor det har vært mange vedborende insekter. Typiske vedborende insekt er for eksempel trebukker, barkbiller og snutebiller.

Etter at treet blir hogd ned, begynner nedbrytingen. Jacobsen forklarer hvordan det i nyfelte trær dukker opp gjærsopp i sevjen som igjen bryter ned sukker og lager etanol. Mange av billene kan lukte denne spriten og kan derfor snuse seg fram til trærne som er nylig felt. De borer seg inn under barken og spiser de beste næringsstoffene.

Larvene til disse billene spiser som regel det grønne laget som ligger mellom den ytterste barken og veden. Som følge vil barken på treet etter hvert falle av. Og det setter gult dvergbeger stor pris på. Den foretrekker nettopp å vokse på død ved uten bark. Effekten var tydelig i Jacobsens undersøkelser av 55 ulike ospetrær.

Trærne som hadde flest besøk av vedborere, hadde mye mindre bark og mer av gult dvergbeger enn de trærne som ikke hadde blitt besøkt like ofte.

Burde ikke forsvinne

Ifølge Jacobsen er dette et eksempel på at billene kan fungere som økologiske ingeniører. Det vil si at de aktivt endrer sitt eget miljø, noe som påvirker både dem selv og artene rundt.

– Jeg håper at dette kan hjelpe oss å forstå hvordan disse artssamfunnene henger sammen så vi skjønner hvor stor avhengighet det er mellom artene, forteller Jacobsen.

– Da blir det enklere å gi gode råd til hvordan vi kan bevare dem og forklare hvorfor noen av artene har forsvunnet, fortsetter hun.

Hvis mange av artene forsvinner, ville det effektive samarbeidet mellom soppen og billene forsvinne og skogbunnen ville sannsynligvis blitt betraktelig mer rotete.

Ikke helt sikker

Forskeren påpeker selv at hun ikke kan være helt sikker på akkurat hva som skaper sammenhengen mellom billene i 2002 og soppen i 2013.Men hun tror det er stor sannsynlighet for at det finnes et viktig samspill mellom artene.

I tillegg til å ha sett på gult dvergbeger har hun også sett på soppartene ospelidkjuke og flatkjuke. Den førstnevnte ble ikke påvirket av insektene, men dette hadde Jacobsen forventet.

Ospeildkjuke kan nemlig innta levende trær og leve som en parasitt i treets kjerneved. Dermed kan det som har skjedd med trærne før de dør være viktigere for denne soppen. For eksempel om treet har fått skader i barken der soppen kunne komme seg inn i veden.

Den sistnevnte, derimot, dukket oftere opp dersom antallet av soppspisende biller hadde vært innom treet først. Selv om Jacobsen ikke kan være helt sikker på hvorfor dette er tilfellet, tror hun at de har tatt med seg soppsporer fra en annen flatkjuke. Dermed har billen landet på ospen og lagt igjen sporene. Slik kan det altså se ut til at soppen har fått hjelp fra billene til å spre seg til de nye ospestokkene.

Referanse: 

Jacobsen, R.M. (et al.) Priority effects of early successional insects influence late successional fungi in dead wood. Ecology and Evolution (2015)