Hva gjør du når alt tyder på at modellen din er riktig, selv om flere forskere allerede har forkastet ideen, og internasjonale kollegaer bare peker mot tinningen og himler med øynene?

Stipendiat Gro Vang Amdam ved Norges landbrukshøgskole (NLH) spyttet i nevene og kastet seg ut i sju måneders blodslit for å finne ut hvem som hadde rett.

Ubrukelig stoff?

Inne i helt vanlige honningbier flyter proteinet vitellogenin. Stoffet har vært i omløp i dyreriket i tusen millioner år, og er viktig for alle som har tenkt å legge egg. Men i bikuben er det bare dronninga som driver med egglegging, så hvorfor bruker også arbeiderne massevis av energi på å lage vitellogenin?

Det har forskere verden over lurt fælt på i over 40 år, og det beste svaret hittil er noe slikt som “derfor”. Siden ingen har klart å finne ut hva biene bruker stoffet til, har man rett og slett konkludert med at det ikke brukes i det hele tatt, men henger igjen i arbeiderne som en slags evolusjonært hittegods.

Men Amdam var ikke overbevist. Sammen med veileder Stig Omholt bestemte hun seg for å oppsøke problemet på nytt. Denne gangen kom de ikke ubevæpnet.

Ny teknikk - matematikk

I løpet av de siste årene har nemlig matematikken gjort sitt inntog i biologien, og dette har betydd mer enn hodepine for regnehemmede biologistudenter. Matte er et redskap som kan floke opp gigantiske vaser av kaotiske data, slik at forskerne kan finne ny mening i forvirringa.

- Jeg satte opp ligninger for ulike forklaringer, forteller Amdam, og fikk ut kurver på den andre sida. Sammenligner man kurva for en forklaringsmodell med målinger som er gjort i virkeigheten, kan man nemlig se om teorien er på viddene.

Det viste seg snart at den gamle hypotesen om at proteinet er overflødig var temmelig langt utpå pottitåkeren. Derimot så det ut til at en av de andre mulige forklaringene kunne holde vann.

Larvemat

- Biene har kjertler som lager en slags gulhvit gugge som de mater larvene
med, forteller Amdam. Denne forsafta er full av proteiner, og jeg var sikker på at de bruker vitellogenin til å produsere den.

Og ideen er slett ikke ny. Flere forskere har forsøkt å finne igjen stoffet i larvene uten å lykkes. Men til nå har man lett etter spesielle deler vitellogeninet, og Amdam mente proteinet kunne ha blitt forandret så mye at testene ikke klarte å finne det igjen. Derfor bestemte hun seg for å gjøre stoffet radioaktivt.

Slit

- Det var en vanvittig jobb som varte dag og natt i hele fjor sommer, forteller hun.

- Jeg måtte få 40 bidronninger til å produsere radioaktivt vitellogenin med bakkroppene sine, og rense stoffet i over hundre geleer etterpå. Tilslutt måtte proteinet dulles med i en cocktail av kjemikalier slik at det gjenvant sin naturlige struktur.

- Etter måneder med blodslit hadde jeg et bitte lite glass med 200 mikrogram vitellogenin. Det sprøytet vi inn i blodet til en del bier som jobbet med larvegrøtlaging i noen utvalgte biekolonier. Så sendte vi inn prøver fra larvene deres til analyse. Hvis hypotesen stemte, skulle man finne igjen de radioaktive isotopene i larvekroppene.

Suksess eller fiasko?

- Da resultatet dukket opp på e-post, turte jeg ikke å lese det, forteller Amdam. Jeg skrev ut arket og stappet det i en konvolutt. Først dagen etterpå fikk jeg mannet meg opp til å kikke, og da viste det seg at det var masse radioaktivitet i prøvene.

Like etter fikk forskerne også bekreftet at bienes kjertler klarte å hente vitellogenin ut av blodet.

- I tillegg er dronninggeleen full av sink, og i biene er det bare vitelloginin som kan frakte dette mineralet, sier Amdam. Plutselig ser man altså hvordan et urgammelt stoff har fått nye, viktige oppgaver da det ble frigjort fra det gamle.

Og så, omsider, våknet de internasjonale miljøene med et smell. Rapporten ble nylig publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), et av verdens mest prestisjetunge tidsskrifter. Utenlandske forskere med interesse for hvordan arbeidsledige proteiner gjennom evolusjon gir grunnlag for nye, kreative løsninger vender nå forbausede øyne mot det lille miljøet på Ås.

Og Gro Vang Amdam gliser fra øre til øre inne i birøkterdrakten. Hun har fått en pangstart på forskerkarrieren, og det har ingenting med flaks å gjøre.