Klokka har for lengst passert normalarbeidsdagens slutt, og jeg oppholder meg på en jernbanestasjon et sted i Norge.

Det er en av disse småstasjonene hvor NSB i all sin visdom har stengt det verneverdige stasjonsbygget. Ventetida må altså tilbringes utendørs i all slags vær. For øyeblikket regn.

Toget kommer ikke. Det er visst sommerinnstilt. Jeg vet ikke. Hodet mitt er alldeles fullstendig tomt. Noe som har forplantet seg til resten av legemet: ned i ryggraden, utover til fingertuppene og ned i beina. Jeg er sliten i knærne og kunne trengt en Kvikklunsj, alternativt en treretters middag.

Tilstanden er resultat av en lang dag med datainnsamling. Jeg har vært på to rådhus og en kafe, og gjort tre såkalte dybdeintervjuer. Med politikere. Det er gøy! Men jeg skjønner nå, her jeg sitter som en vissen bunt gulrøtter, at tre intervjuer på en dag, er i alle fall ett for mye. Hvorfor intervjuer jeg politikere?

Inspirert av Trygve Bratteli

DET er en lang historie. Kanskje begynner den med EF-kampen på 1970-tallet. Den gangen var jeg egentlig mest opptatt av pil og bue, mormor og de åtte ungene, og min første tohjulssykkel. Men jeg husker alvoret.

Trygve Brattelis litt gustne ansikt på svart-hvitt TV. Sterke meninger og uforsonlige stemmer. Dette var viktig. Her gjaldt det å skjerpe seg. Kanskje var det da jeg ble opptatt av politikk. Vanskelig å si, når det alltid har vært sånn. Og når mennesker som påstår at de ikke er interessert, og som ikke vet hvem som er landbruksminister eller at det nylig har vært valg i Sør-Afrika, framstår som litt… apatiske.

Uansett, samfunnsfag var yndlingsfaget på skolen. Så det ble statsvitenskap, sosiologi, journalistikk. Det ble politisk ungdomsorganisasjon og jobb med politikk.

Jeg var politiker. Helt til det ikke var gøy lenger. Nå er det forskning på politikk. Målet er ikke lenger å finne ut, forslå, selge og gjennomføre. Det er å analysere, forstå, sammenligne, se sammenhenger, linjer og utviklingstrekk.

Hva påvirker inkludering og ekskludering?

Og jeg er utrolig heldig. Jeg jobber med mitt eget selvdefinerte doktorgradsprosjekt. Spørsmålene jeg baler med er knyttet til inkludering og ekskludering, av de Statistisk Sentralbyrå lenge kalte ikke-vestlige innvandrere, i norsk politikk.

Nærmere bestemt i norsk lokalpolitikk, i de politiske partiene. I noen kommunestyrer er representanter med annen bakgrunn enn helnorsk svært tilstedværende, i andre er det langt mellom dem, og i de fleste – mangler de helt. Noe som opplagt har sammenheng med at den såkalte innvandrerbefolkningen ikke er bosatt i alle landets 430 kommuner, den er særlig konsentrert sentralt på Østlandet.

Men sånn ut over det, hva påvirker inkludering og ekskludering? I hvilken grad betyr det noe hvordan representanter med etnisk minoritetsbakgrunn forstås i partiene, og hvordan de forstår seg selv? Og hvordan virker andre kategorier, som kjønn, religion og klasse sammen med etnisitet? Hvordan bidrar det til å skille ut eller lukke inn?

Det er for å finne ut mer av dette jeg intervjuer politikere, nærmere bestemt representanter som selv har ikke-vestlig bakgrunn, gruppeledere, nominasjonskomiteledere, enkelte ordførere og parti/generalsekretærer.

Jeg leser partivedtekter- og programmer. Jeg leser og bruker teori om demokrati, medborgerskap, sosiale bevegelser, partier, multikulturalisme, kjønn, etnisitet og interseksjonalitet.

Ofte starter analysearbeidet i det tekster leses, i det intervjuer foretas, eller rett etterpå. I regnet på en jernbanestasjon. Hodet kjennes tomt. Men det foregår en del der likevel. Inntrykk og utsagn bearbeides.

En avhandling blir langsomt til. Når det nærmer seg jul neste år, vil jeg ha noen flere svar på hva som inkluderer og ekskluderer en del av den norske befolkningen fra det representative demokratiet, fra folkestyret.

Det er jo viktig. Det må da alle forstå. Hvis de ikke er helt apatiske.