Danske regjeringer har gjort det stadig vanskeligere å få dansk statsborgerskap. Å gå fra å være dansk innvandrer til å bli dansk statsborger, tar nå i gjennomsnitt ni år.

Den forrige sosialdemokratisk-ledede regjeringen myket opp reglene noe. Men den nåværende borgerlige regjeringen i Danmark har strammet enda mer til, og får nå støtte av sosialdemokratene.

Du skal yte før du kan nyte. Dette er kort oppsummert Danmarks innvandringspolitikk.

Like – og likevel forskjellige

Danmark, Sverige og Norge er tre like land. Men disse tre landene har ført en svært ulik politikk overfor innvandrere. Danskene har vært strenge, svenske har vært snille, Norge har stått midt i mellom.

Disse forskjellene er interessante for samfunnsforskere.

• Les også: Forskes mye mer på innvandrere enn på samer

Flere forskere er godt i gang med å studere dette og nylig presenterte Per Mouritsen, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Aarhus, sin nye bok «En plads i verden – Det moderne medborgerskabet».

Boka blir neppe folkelesning, men i forrige uke engasjerte den flere forskerkolleger under et åpent møte hos Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

Verden endres dramatisk

Per Mouritsen formulerer dilemmaet vi står overfor slik:

Skal vi først og fremst tenke på oss selv som et norsk eller et dansk fellesskap som vi bør beskytte mot andre? Eller bør vi innta en liberal holdning og tenke på oss selv som verdensborgere, og de andre som mennesker med samme rett til goder – også våre goder – som oss?

Vi lever i en tid hvor mange opplever at verden rundt dem endres dramatisk.

• Les også: Innvandrere lever lenge til tross for lav utdanning

Flyktningkrisen har satt mye på spill. Vi vet ikke hva som skjer framover.

Samtidig endres det som ofte kalles tidsånden raskt. Både opinionen, media og politikere har hurtig beveget seg fra å være positive til flyktninger og innvandrere, til ikke lenger å vise dem den samme imøtekommenheten.

I Norden arbeider vi hardt

De tre skandinaviske landene Danmark, Sverige og Norge deler mye av innholdet i det verden i dag kjenner som den nordiske velferdsstaten.

Prisen for å få være med i disse nordiske velferdsstatenes fellesskap, er en sterk norm som sier at alle skal yte gjennom arbeid. Denne normen har vi som bor her stort sett under huden. Men hva med våre nye landsmenn?

Professor Per Mouritsen ser det slik:

En stor og kostbar offentlig sektor forutsetter at vi har en stor og velutdannet arbeidsstyrke med høy evne til å jobbe. Den nordiske velferdsstaten må altså ha dyktige medarbeidere, på samme måte som en bedrift må ha det for å overleve.

Samfunnssolidariteten kan svikte

– Problemet vi nå står overfor er ikke at det blir dyrt å dele ut medborgerskap til flere innvandrere. Velferdsstatene våre er nemlig mer økonomisk bærekraftige enn sitt rykte, også de av dem som er uten oljefond, hevder Mouritsen.

– Problemet for velferdsstatene våre er heller at vi kan få et stort antall nye medborgere som ikke tror på en velferdsstat.

• Les mer: Diskriminering kan gå i arv

– Eller problemet kan bli at de som allerede er borgere i de nordiske velferdsfellesskapene, mister troen på det. En ganske stor del av dagens innbyggere er nemlig kun villige til å være solidariske, om de tror at andre også bidrar.

Professoren i statsvitenskap ved Aarhus universitet advarer om at dersom tilstrekkelig mange ikke lenger tror på eller ønsker å støtte opp om idealet i den nordiske velferdsstaten, ja så får vi et alvorlig problem.

Viljen til omfordeling kan forsvinne

Viljen til omfattende omfordeling av penger gjennom velferdsstaten kan forsvinne om tilstrekkelig mange av oss som bor her fra før, tror at et stort antall av våre nye landsmenn ikke bidrar, advarer Mouritsen og viser til spørreundersøkelser som bekrefter nettopp dette.

De nordiske velferdsstatene er kjennetegnet av at vi alle har rett til universelle ytelser – sykepenger, uføretrygd og alderspensjon. Dette står i klar kontrast til flere andre vestlige land og ikke minst verden utenfor Vesten, der slike ytelser enten er knyttet til jobben du har eller ikke finnes i det hele tatt.

– Vi kan også få se at middelklassen ikke lenger vil være med på å støtte opp om underklassen i samfunnet, dersom underklassen blir større og fattigere enn den er i dag. Får ikke middelklassen selv tilstrekkelig mye ut av velferdsstatens institusjoner, ja så blir den mindre villig til å betale skatt.

Det konservative Danmark

Danmark er et mer konservativt land enn mange nordmenn antakelig har fått meg seg.

Dette Danmark befinner seg langt fra reisereklamen som hver vår skal lokke nordmenn til å legge sommerferien innom de hyggelige restaurantene i Nyhavn i det liberale København.

– Mange dansker mener at innvandrere må ta opp i seg høyst tradisjonelle danske verdier for å få lov til å bli danske statsborgere, forteller Mouritsen. De må ikke nødvendigvis bli kristne, men de bør bli det danskene kaller kulturkristne.

• Les også: Innvandrere er usikre på maten i Norge

Dette handler ikke om nasjonalisme, mener professoren i statsvitenskap. Det handler mer om alt som rommes i det gamle danske begrepet fædrelandskjærlighet. Det er snakk om kjærlighet til et fellesskap som sikrer ens egen rett til velferd og frihet.

Statsborgerskapet en belønning

– I land som Sverige, Storbritannia og trolig også Norge, så forventer man at nye statsborgere blir velintegrerte når det har gått en stund. I Danmark er statsborgerskapet i stedet en belønning du først får når du har bevist at du er fullt integrert i landet.

– Du må bevise at du er en medborger i klasse A før du får et dansk pass.

Med dagens krav er det mange innvandrere i Danmark som aldri kommer til å bli statsborgere.

– Med åpne øyene forhindrer vi syv prosent av befolkningen i å bli politiske medborgere.

– Når det blir nærmest umulig for disse å bli helt danske, kan vi se for oss at det for mange sin del kan føre til en tilbaketrekning fra det danske samfunnet. Vi kan risikere å gjøre noen av disse innvandrerne til noe vi alle frykter, spesielt om vi snakker om unge menn med opprinnelse i Midtøsten.

Store forskjeller i ventetid på statsborgerskap

Pieter Bevelander er professor i migrasjonsforskning ved Høyskolen i Malmø i Sverige. Han er også opptatt av hva som kreves av innvandrere som ønsker å bli statsborgere i Danmark, Sverige og Norge.

Bevelander mener at statistikken som viser oss hvor lenge du gjennomsnittlig må ha vært bosatt i et land, før du får statsborgerskap, gir en indikasjon på hva de ulike landene krever.

Forskjellene er nemlig store.

– I den ene enden finner vi Sveits der innvandrere bor gjennomsnittlig 13 år før de får bli statsborgere. I den andre enden finner vi Belgia der de gjennomsnittlig bor 3 år før statsborgerskap.

I Skandinavia er fordelingen sånn: Sverige 5 år, Norge 7 år, Danmark 9 år.

– Hvorfor er Danmark så mye mer en hardliner i innvandringspolitikken, spør Bevelander? Selv peker han på påvirkningen fra det store høyrepopulistiske Dansk Folkeparti som en viktig faktor.

Samtidig spør han: Hvorfor blir Danmark stadig tøffere overfor innvandrere, når andelen innvandrere som kommer til Danmark ikke har økt, slik den har gjort til Sverige og Norge?

Konflikter i det flerkulturelle samfunnet

Her i Norge er professor Grete Brochmann en av våre fremste forskere på innvandring.

– I Norge har vi lagd 23 handlingsplaner og satt i verk 672 offentlige tiltak for bedre integrering av innvandrere, oppsummerer forskeren ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo.

Likevel er det stadig mange konflikter i det flerkulturelle samfunnet vårt.

– Velferdsstatens oppdragerrolle er blitt veldig mye vanskeligere enn den var før vi fikk det flerkulturelle samfunnet, påpeker professoren.

Brochmann spør seg hvordan vi skal kunne lykkes med integreringen, uten å bli for paternalistiske eller autoritære overfor våre nye landsmenn?

– Hva er balansen mellom på den ene siden å presse folk og på den annen side å få dem til selv å gjøre det vi forventer av folk i det arbeidselskende Norden? Hvor langt er det riktig av oss å gå i å forme andre menneskers liv?

Også ta hensyn til majoritetsbefolkningen

Grete Brockhmann mener det er viktig at vi nå også anstrenger oss mer for å forstå hvordan majoritetsbefolkningen i land som Norge og Danmark tenker.

– Vi må forstå folks frykt for endring, om vi skal bli i stand til å fatte kraften i folkelige reaksjoner.

– Vi kan like disse reaksjonene eller ikke. Uansett må vi prøve å forstå dem.

Oppfatter majoritetsbefolkningen det som at landets grenser blir for åpne, så kan vi forstyrre forutsetningene for medborgerlig ansvar, advarer Brochmann på samme vis som Per Mouritsen.

Brochmann frykter altså at samfunnssolidariteten skal forvitre, om majoriteten opplever at den ikke blir hørt. Hun er redd stadig flere kan komme til å si med den kjente tyske tenkeren og forfatteren Hans Magnus Enzensberger: «Jeg er ikke en av oss.»

– Elefanten i rommet er om vi har kapasitet til å ønske mange nye borgere velkommen. Vi kan diskutere mangt og mye, men til sist handler det om hvor mange mennesker med lav utdannelse og andre livsanskuelser, som våre små land i Norden har mulighet til å ta imot.

– Uten denne diskusjonen kan vi få politiske reaksjoner de færreste av oss ønsker, advarer Brochmann.