Rapporten fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som kom ut tidligere denne uken, har fått navnet Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv.

I et intervju med Journalisten legger ikke IMDi-direktør Osmund Kaldheim skjul på at direktoratet har en agenda.

- Vår store ambisjon og vårt lille forsøk med denne rapporten var å få journalistenes øyne opp for hvordan mediene påvirker forholdene for integrering, sier han.

En gjennomlesning av rapporten byr derimot på et inntrykk av at norske mediers dekning av minoritets- og innvandrerstoff er mer nyansert, bredere og bedre enn noensinne.

Få eksempler

Rapportens presentasjon, kapitteltitler og direktoratets pressemeldinger i forbindelse med lanseringen gir et inntrykk av at medienes dekning av minoriteter og innvandrere gjør integreringsarbeidet her i landet vanskeligere, men det blir gitt få håndfaste eksempler.

En av metodene som er brukt for å forsøke å gi svar på dette, i kapittelet Hva sier innvandrerne?, er dybdeintervjuer med ti innvandrere, men ifølge Torill Aalberg ved NTNU fungerer slike intervjuer ofte dårlig til å finne ut effekten av mediedekning.

Hun er også kritisk til den store kvantitative undersøkelsen som i rapporten brukes til å vise at islam og innvandring dominerer det norske mediebildet. 

- Vanskelig forskningsfelt

Elisabeth Eide er førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo. Sammen med Anne Hege Simonsen har hun skrevet kapittelet De vanskelige journalistiske valgene i IMDi-rapporten.

Eide sier medienes fremstilling av innvandrere farger majoritetens syn på minoritetsgrupper, og minoritetenes syn på seg selv, men forklarer at dette er et vanskelig felt som det er gjort lite forskning på.

- En av grunnene til at det ikke er gjort forskning på effekten av denne dekningen er blant annet fordi medieeffekter er vanskelige å måle.

- Det man kan anta, ut fra intervjuer, er at en langvarig negativ fremstilling i mediene kan ha innvirkning på folks selvbilde, sier hun til forskning.no.

- Forskjellstenkning

I et forskningsprosjekt som er i gang, men enda ikke publisert, har Eide intervjuet mennesker med innvandrerbakgrunn som har vært mye eksponert i mediene.

Flere erfaringer fra dette prosjektet nevnes i IMDi-rapporten, og det kommer frem at mange av intervjuobjektene føler at innvandrerbakgrunnen gjør at de behandles annerledes.

For samtidig som det både blir flere journalister og kilder med innvandrerbakgrunn, føler mange at de må overspille innvandrerbakgrunnen sin for å få synspunktene sine på trykk.

- Noen føler de må etnifisere seg selv for å komme til orde. Jeg mener det er forskjellstenkning når man i liten grad bruker individer med minoritetsbakgrunn som kilde uten å fokusere på denne bakgrunnen, sier Eide til forskning.no.

- Fokus på konflikter og problemer

Merete Lindstad er journalist og forfatter, og har selv undersøkt hvordan innvandrere blir fremstilt i mediene i bøkene Av utenlandsk opprinnelse: nye nordmenn i avisspaltene fra 2005 og Pressen og de fremmede fra 1999. Begge bøkene ble skrevet i samarbeid med Øivind Fjeldstad.

De to har også bidratt med kapittelet Pressen som norskhetens vokter i IMDi-rapporten.

Lindstad sier saker om spesifikke innvandrerspørsmål ofte handler om konflikter og problemer, men at dette har å gjøre med konkurransen mellom mediene, og at fenomenet dessuten ikke er særegent for innvandringsstoff.

- Dette henger sammen med at mediene slåss om oppmerksomheten hos publikum, og konflikt- og krisevinklingen gjelder for alle stoffområder, sier hun til forskning.no.

- Konsekvenser for majoritetens holdninger

Hun mener redaksjoner og journalister stort sett vil fortsette å jobbe på denne måten, og at den offentlige innvandringsdebatten vil fortsette å være preget av et samspill mellom politikere og journalister.

- Så lenge vi har politikere og andre som ”kan” mediene og som ser at de har mye å vinne ved å gå ut med utspill mot innvandrere, vil journalister stadig bli foret med konfliktfylte saker om minoritets- og innvandringsspørsmål.

Hun sier også at denne fremstillingen får konsekvenser både for hvilket syn innvandrerne har på seg selv og hvordan majoriteten ser på dem.

- Måten journalister framstiller minoritetene på har store konsekvenser for hvilke holdninger majoriteten vil få, fordi de vi snakker om er så lett identifiserbare„ med blant annet hudfarge og navn.

- Håpet er at mediebrukerne har med seg en ballast som gjør at de greier å plassere medienes virkelighets- og elendighetsbeskrivelse inn i en større og ikke så konfliktfylt sammenheng.

- Veldig grove tall

Torill Aalberg, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, har forsket mye på mediene og hvordan folk blir påvirket av dem.

Hun er ikke særlig overrasket over funnene som presenteres i IMDi-rapporten, men har flere innvendinger til metodene som er brukt, spesielt i den store kvantitative analysen som Retriever AS har gjort på oppdrag for IMDi.

Ifølge Retrievers undersøkelse av egne mediearkiver har ordene islam/muslim fått 77 670 oppslag i norske medier i 2009, mens Jens Stoltenberg ble nevnt rundt 80 000 ganger.

Retrievers arkiver (også kalt Atekst) inneholder rundt 80 ulike riks-, nisje-, region- og lokalaviser i tillegg til forskjellige magasiner og tidsskrift.

- Dette er nok veldig grove tall, fordi alle typer artikler blir gitt like mye vekt, sier hun til forskning.no.

Det gjør at en forsidesak fra VG, eller en stor featureartikkel i A-magasinet blir tillagt like stor vekt som en notis i en lokalavis, selv om forskjellene i påvirkningskraft er åpenbare.

- Jeg pleier å anbefale studenter å gjøre strategiske utvalg av medier i stedet for å søke på ord og uttrykk i Atekst-databasen, fordi mitt inntrykk er at hva som blir lagt inn der er litt ymse.

- I tillegg er det veldig mange som ikke leser aviser, men som ser på TV eller leser på nettet i stedet. Tallene fra Retriever-analysen er helt sikkert riktige, men vektingen er spesiell.

Til en viss grad kompliserer det forskningsarbeidet å skulle vekte forskjellige publikasjoner på ulike måter, men Aalberg sier det går fint å differensiere i forhold til for eksempel opplag eller seere.

Retriever presiserer

Kristina Nilsen, analysesjef i Retriever AS, sier til forskning.no at den kvantitative delen av analysen bare er en innledning, og kun en bitteliten del av den totale analysen.

- Vi gjør dette for å vise at mediebildet domineres av saker om innvandrere og minoriteter.

På Aalbergs innvendinger om at vektingen i analysen er spesiell svarer Nilsen at Retriever ikke har gjort noen vekting, og at de selv skriver dette i rapporten.

- Poenget er at vi ikke har trukket noen konklusjoner på disse tallene, avslutter Nilsen.

- Folk blir påvirket

Når det gjelder effekten av minoritetsdekningen er Aalberg enig med Eide i at det kan være komplisert å gjøre studier på dette.

- I beste fall må man kombinere innholdsdata med opinionsdata og
se om ting samsvarer med hverandre.

Det er ikke slik at man kan spørre folk rett ut om de føler seg påvirket av hva mediene skriver om et tema. 

- Kvalitative intervjuer om dette fungerer ofte dårlig fordi folk tror at alle andre utenom dem selv blir påvirket av medier.

Likevel er hun ikke i tvil om at folk lar seg påvirke av mediene, og nevner Fremskrittspartiets oppslutningsøkninger i perioder med en spent innvandringsdebatt som eksempel.

(saken er oppdatert kl. 11:00)

Referanse: 

Rapport fra IMDi: Innvandrere i norske medier: medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv, februar 2010