De ideelle asylofrene

Massiv mediedekning fører til politiske adhoc-løsninger i innvandringssaker.

Publisert
Fra demonstrasjon i forbindelse med saken til Maria Amelie. (Foto: Rødt Nytt/Flickr Creative Commons)
Fra demonstrasjon i forbindelse med saken til Maria Amelie. (Foto: Rødt Nytt/Flickr Creative Commons)

I løpet av en to ukers periode i januar 2011 ble det skrevet 450 saker i norske medier om den da 25 år gamle Maria Amelie.

Hun var som tenåring kommet til Norge sammen med sine foreldre fra Russland. Familien fikk avslag på asylsøknaden, men valgte å bli i Norge likevel. I skjul.

Nå var Maria Amelie blitt pågrepet. Hun skulle sendes ut av landet.

Ifølge forskerne Øyvind Ihlen og Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo sto Maria Amelie alene for 42 prosent av sakene som ble skrevet om de 4744 personene som ble sendt ut fra Norge i 2011.

– Hvorfor får noen saker så enormt mye mer oppmerksomhet enn andre? Maria Amelie-saken vakte interessen vår for dette, sier Thorbjørnsrud.

Har studert tre saker

De to forskerne nærmere på tre saker om såkalte illegale innvandrere som har fått massiv mediedekning – og som også har ført til en endring i politiske vedtak: Maria Amelie-saken, den såkalte Nathan-saken og den såkalte Navrud-saken.

Nathan var seks år gammel og hadde bodd hele sitt liv i Norge da hans etiopiske foreldre fikk avslag på asylsøknaden. Navrud-saken dreide seg om Laila Butron Navrud, en ung mor fra Filippinene, som skulle kastes ut av Norge for å ha jobbet ulovlig.

– Trolig finnes det flere lignende historier. De er ikke unike, sier Thorbjørnsrud.

Vekker folks sympati

Hvorfor var det akkurat disse sakene som havnet på avisens forsider? Og som myndighetene i tillegg gjorde helomvending i, slik at personen som skulle utvises fikk bli?

– Felles for de tre historiene er at de dreier seg om personer som er godt integrerte. De snakker godt norsk, har en identitet som er sterkt knyttet til Norge. Vi kan identifisere oss med dem, sier Thorbjørnsrud.

Hun beskriver Maria Amelie, Nathan og Laila Navrud som «ideelle ofre».

– Det dreier seg om en liten gutt, en ung jente som kom hit i tenårene, en mor med en liten baby. Dette er personer det er vanskelig ikke å få sympati med, sier hun.

Et sterkt nettverk er avgjørende

Forskerne mener likevel at dette ikke er tilstrekkelig for å forklare hvorfor akkurat disse sakene ble frontet i media.

– Det finnes mange som nok kunne vært slike ideelle ofre. Et viktig fellestrekk ved de tre sakene vi har studert, er at det er etablert et sterkt nettverk av støttespillere rundt hovedpersonene.

Faksimile: Bergensavisen 20.02.2013 og Aftenposten 14.01.2011. (Foto: (Illustrasjon: Annica Thomsson))
Faksimile: Bergensavisen 20.02.2013 og Aftenposten 14.01.2011. (Foto: (Illustrasjon: Annica Thomsson))

– Disse støttespillerne er aktive overfor journalister, holder arrangementer og aksjoner, og tar kontakt med politikere, sier Thorbjørnsrud.

Støttespillerne kan ha bidratt til den massive mediedekningen – noe som gjorde at det ble umulig for politiske beslutningstakere å overse de tre sakene, mener hun.

– Vi har riktignok ikke kunnet undersøke alle de sakene som ikke fikk oppmerksomhet i media. Men det er tydelig at det ikke er nok å være et søtt barn eller en velintegrert ung kvinne, da er det jo veldig mange flere som ville fått oppmerksomhet.

– Slik sett må man kunne anta at det sterke nettverket rundt disse personene spilte en avgjørende rolle.

Har intervjuet byråkrater

Thorbjørnsrud og Ihlen har analysert innholdet i sakene som ble laget om Maria Amelie, Nathan og Laila Navrud. Men vel så viktig for forskningen har det vært at de har intervjuet en rekke journalister, politikere og byråkrater.

Dermed har forskerne fått god innsikt i hvilke beveggrunner disse gruppene har hatt for å vie sakene så mye oppmerksomhet.

– De vi har intervjuet som jobbet i UDI eller Justisdepartementet forteller at enkelte saker på grunn av medieoppmerksomheten tar opp svært mye tid, og at det blir uunngåelig ikke å forholde seg til dem, sier Thorbjørnsrud.

– Driver kampanjejournalistikk

Når det gjelder journalistene, er personlig engasjement av stor betydning for hvorfor enkelte saker får mer oppmerksomhet enn andre, mener Thorbjørnsrud.

– Grunnstoryen i alle disse fortellingene er det lille mennesket mot byråkratiet, et menneske i kamp mot systemet. Det er en historie som appellerer til det journalistiske instinktet. Journalistene får en mulighet til å kjempe de svakes sak, sier hun.

Når journalistene først blir gjort oppmerksom på sakene, kan derfor mediedekningen bli intens. Ikke minst fordi den idealistiske motivasjonen hos journalistene lar seg kombinere med det å selge aviser, mener Thorbjørnsrud.

– Interessant med disse sakene er også at journalistene i enkelte tilfeller synes å ha brutt prinsippet om journalistisk nøytralitet. I enkelte tilfeller ser vi at journalistene driver en form for kampanjejournalistikk, de hadde en klar agenda om at disse menneskene skulle få bli i Norge, sier Thorbjørnsrud.

Asylbarnas amnesti

Kjersti Thorbjørnsrud. (Foto: John Hughes)
Kjersti Thorbjørnsrud. (Foto: John Hughes)

Thorbjørnsrud mener funnene fra studien aktualiseresav samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene hvor enkelte asylbarn gis amnesti.

– Rollen asylbarna har fått i denne avtalen er interessant. Jeg ser dette delvis, kanskje til og med i hovedsak, som en effekt av mediedekningen disse barna har fått, sier hun.

Thorbjørnsrud mener avtalen først og fremst er av symbolsk betydning.

– Løsningen er vilkårlig, den vil gjelde noen og ikke andre. Og premissene for hvorfor det er slik, er uklare, sier hun.

Thorbjørnsrud mener dette, i likhet med de tre sakene hun og Ihlen har studert, er et eksempel på hvordan mediedekningen kan prege politikken.

– Vi ser at det fører til politiske ad hoc-løsninger, løsninger uten en helhet og som heller ikke er bygget på likebehandling og universelle prinsipper, sier hun.

Artikkelen av Ihlen og Thorbjørnsrud.

Referanse:

Ihlen & Thorbjørnsrud (in press): Making news and influencing decisions: Three threshold cases concerning forced return of immigrants, European Journal of Communication.

Studien inngår i et større forskningsprosjekt ved Insitutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, det såkalte Mediation of Migration-prosjektet. Hovedformålet ved dette prosjektet er å se på hvordan innvandring og innvandringspolitikk blir framstilt i mediene, og hvordan dette legger premissene for politiske beslutningsprosesser