Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.
– Minoritetsnorske elever blir framstilt som de som skaper mangfold, mens de majoritetsnorske elevene er de som opplever mangfold, sier forsker Ingvill Bjørnstad Åberg.
(Foto: Bjørnar Olav Leknes)
Lærere kvier seg for å snakke med elevene om kulturforskjeller
Hvorfor kjenner lærerne ubehag for dette?
Forsker Ingvill Bjørnstad Åberg ved Nord universitet ble overraska da hun fant at lærere i ungdomsskolen fortalte at de kjente på ubehag og tvil om hvordan de skulle håndtere kulturforskjeller blant elevene.
I doktoravhandlingen sin undersøker hun hvordan ungdomsskolelærere snakker om og håndterer kulturforskjeller og spørsmål om forskjellsbehandling og diskriminering i klasserommet.
Kulturelt mangfold
Forskeren ville forstå hvordan «norskhet» og «kulturell annerledeshet» blir framstilt i norsk skole. Dette undersøker Åberg gjennom to studier.
Den ene er basert på intervjuer med samfunnsfaglærere i ungdomsskolen. Den andre er en analyse av hvordan «kulturelt mangfold» blir framstilt i to utdanningspolitiske dokumenter.
- Jeg ønsket å finne ut hvordan kulturforskjeller blir framstilt, oppfattet og behandlet i den norske skolen. Dette skriver seg inn i en global, offentlig samtale, der spørsmål om diskriminering og rasisme har kommet veldig i fokus de siste årene, forklarer hun.
Lærere er usikre på hva de skal gjøre
Samfunnsfaglærerne fortalte i intervju med forskeren at de var usikre på om det var bra å trekke fram elevene sine ulike bakgrunner i undervisninga og om det var lurt å legge vekt på elevers minoritetsbakgrunner.
– Noen sa at dette var tema de måtte unngå å snakke om i klassen, for at alle skulle føle seg inkludert. Det var ikke entydig. Andre sa at kulturforskjeller i klassen tvert imot kunne brukes til noe aktivt i undervisninga.
– Konsekvensene av denne berøringsangsten mot å vektlegge at elevene har ulike bakgrunner, kan føre til at elever med minoritetsbakgrunn blir lite synlige i klassen, mener Ingvill Bjørnstad Åberg.
I denne studien har forskeren intervjuet et begrenset utvalg av lærere, og det er derfor ikke riktig å si at dette er situasjonen overalt i skolen.
Hun mener funnene hennes likevel viser at dette er en problematikk som eksisterer. Å ikke snakke om kulturforskjeller har også konsekvenser
Hvis man ser bort fra at elevene har ulike bakgrunner, ser man også bort fra at elever kan ha opplevelser med forskjellsbehandling, diskriminering, eller til og med rasisme på grunn av bakgrunnen sin, går det fram av studien.
– Selv om målsettingen kan være inkludering og likebehandling, kan resultatet av en sånn fargeblind tilnærming i stedet bli at vi som lærere får blinde flekker. For eksempel mørkhudete elever sine spesielle erfaringer blir lite synlige, sier hun.
Årsaken til at noen lærere kvier seg for å ta dette opp, kan ligge i det som antropologen Marianne Gullestad har kalt en norsk «forestilt likhet».
Nordmenn ser på seg selv som kulturelt like
Gullestad hevdet at nordmenn ser på seg selv som kulturelt veldig like, og at vi søker likhet, enighet og harmoni. Dermed blir også det som blir oppfattet som for store forskjeller forstyrrende, og ofte dysset ned.
– Dermed får vi en annengjøring av elever med minoritetsbakgrunn. Det vil si at forskjellen mellom hvem man tenker på som oss og dem, blir forsterket, sier Åberg.
Annengjøring fant Åberg også i sin innholdsanalyse av en offentlig utredning (NOU) og en stortingsmelding.
Hun har sett nærmere på hvordan begrepet «kulturelt mangfold» i skolen blir beskrevet i NOU nr. 8 fra 2015 og Melding til Stortinget nr. 28 fra 2016. Oppsummert så blir det skapt et skille mellom minoritetsnorske og majoritetsnorske elever.
– Minoritetsnorske elever blir framstilt som de som skaper mangfold, mens de majoritetsnorske elevene er de som opplever mangfold, sier hun.
Når mangfold så tydelig blir framstilt som noe som kommer utenfra, opprettholdes også forestillingen om en kulturelt homogen norsk majoritet, og de «mangfoldige» innvandrerne – og annengjørende skiller blir opprettholdt, skriver Åberg.
Vanskelig å snakke om diskriminering
– Mangfold er jo et ord som virker positivt ladet, og det er vanskelig å se noe negativt med det. Men samtidig blir det veldig vanskelig å snakke om for eksempel diskriminering og rasisme som faktisk foregår. Dette beskriver jeg som en avpolitisering av en samtale vi bør ha om hvordan skolen kan håndtere slike samfunnsproblemer, sier forskeren.
Hun sier at dette også er litt av forklaringen på at lærere kan oppleve et ubehag ved å gå inn på kulturforskjeller med elevene i klassen, og at de derfor kvier seg for å gjøre det, sier forskeren.
Hun understreker at selv om vi må være bevisst på hvordan vi snakker om kulturforskjell, og hvilke merkelapper vi bruker for eksempel på kategoriene «norsk» og «ikke norsk», er det minst like viktig å huske at diskriminering og rasisme også handler om mye mer og har reelle, materielle konsekvenser for folk.
– En del av oppdraget i skolen tenker jeg handler om en bevisstgjøring og synliggjøring av at elever med ulike bakgrunner har ulike erfaringer og erfaringer som ikke alltid er like synlige eller tilgjengelige for læreren, sier hun.
Ingvill Bjørnstad Årberg oppfordrer lærerne til å våge å ta opp både diskriminering og rasisme i sine timer.
Hun forteller at det finnes verktøy som lærerne kan bruke for å gjøre det på en trygg måte. Et eksempel er Dembra-nettverket, et nettverk for demokratisk beredskap mot rasisme og anti-semittisme, som tilbyr kurs, konferanser og undervisningsverktøy.
Referanser:
Ingvill Bjørnstad Årberg: Diversity is the others: a critical investigation of ‘diversity’ in two recent education policy documents. Intercultural Education, 2020. (Sammendrag)
Ingvill Bjørnstad Åberg: Imagined sameness or imagined difference? Norwegian social studies teachers’ views on students’ cultural and ethnical backgrounds. Journal of Social Science Education, 2021.
Les også disse sakene fra Nord universitet:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
