Forsker Elisabet Stang ved Senter for menneskerettigheter har nylig publisert en rapport om barns rettigheter og returvern i asylsaker.

Her diskuterer hun den rettslige betydningen av barnespesifikk tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling av barn i asylsaker.

- Usynliggjøringen av barn i rettsreglene har skapt en praksis der mange av de mest sentrale problemstillingene knyttet til barn blir oversett i enkeltsaker, hevder Stang

Barn svak stilling i utlendingsretten

Stang har analysert 18 vedtak fattet av Utlendingsnemda, UNE. Sakene omfattet 37 barn mellom null og 19 år, som hadde blitt utsatt for tortur eller nedverdigende eller umenneskelig behandling.

Noen av barna var enslige, andre kom til Norge i følge med foreldrene. Det ble gitt asyl i kun en sak, sju fikk opphold på humanitært grunnlag, noen av disse imidlertidig.

- Det var svært variabelt hvor mye opplysninger vedtakene inneholdt om barna, forteller Stang.

- Noen av vedtakene bygget på grundige utredninger av barnas historie og behov, mens andre ikke inneholdt opplysninger om barnas opplevelser eller situasjon overhodet.

Ifølge Stang gikk det ikke alltid frem hvorvidt barna var hørt i sakene, og hva barnets egen mening var. En selvstendig vurdering av barnas asylshistorie, flyktningstatus, returvern eller behandlings- eller omsorgsbehov var også mangelfull.

- Selv om materialet mitt var forholdsvis lite, er det heller ikke gitt at sakene gir et feilaktig bilde i en store asylpolitisk sammenheng, fortsetter Stang.

- Dessuten bekrefter internasjonal forskningslitteratur de samme tendensene i andre land. Barns spesifikke erfaringer og opplevelser er usynlige i rettsreglene.

Bruk Barnekonvensjonen!

- Det er mitt inntrykk at barnekonvensjonens bestemmelser sjelden opptrer i utlendingsnemdas vedtak, ut over hovedbestemmelsen i artikkel 3 (hensynet til barnets beste), påpeker Stang.

I 2003 ble FNs barnekonvensjon del av norsk lov. Konvensjonen skal til og med gis forrang hvis det oppstår strid mellom norsk lovgivning og konvensjonsbestemmelsene.

Barnekonvensjonen inneholder fire hovedprinsipper: forbud mot diskriminering, prinsippet om barnets beste, retten til liv, overlevelse og utvikling samt retten til å delta og bli hørt. I alt rommer konvensjonen 41 artikler.

Stang ønsker at barnekonvensjonene i mye større grad skal implementeres i asylsaker.

- Barn er reelle flyktninger og bør anerkjennes som det. Barns særlige erfaringer og opplevelser, deres sårbarhet i forhold til det å være under utvikling og det å være avhengige av voksne bør tillegges en annen rettslig betydning enn i dag.

- Her utgjør barnekonvensjonen et viktig verktøy, påpeker Stang.

- Gjennom en systematisk bruk av barnekonvensjonens prinsipper og rettigheter på ulike nivåer i nasjonal saksbehandling, kan barnespesifikke former for forfølgelse synliggjøres slik at flere barn oppnår flyktningstatus.

Stang trekker også frem andre konvensjoner som sentrale.

FNs høykomissær har retningslinjer som viser når barns flyktningstatus skal fastslås. Her gjelder særlig prinsippet om at forhold som ikke vil kvalifisere som forfølgelse for voksne, likevel kan gjøre det for barn.

Utvidet torturbegrep for barn

-Jeg har ønsket å synliggjøre barns erfaringer i større grad enn det som er gjort, sier Stang.

Forskeren foreslår et utvidet torturbegrep når barns asylsaker behandles.

Barn utsettes for de samme torturmetodene som voksne. I tillegg utsettes de for annen tortur og undertrykkende behandling. Dette er hva Stang kaller barnespesifikke erfaringer.

- Barn er fullstendig hjelpesløse når foreldrene blir mishandlet og arrestert i krigsherjede land. De kan oppleve grov omsorgssvikt, mange blir barnesoldater, flere utsettes for kjønnslemlestelse, tvangsarbeid, trafficking og prostitusjon.

- Slike erfaringer får en spesiell dimensjon for barn, mener Stang.

- Forholdene vil ikke automatisk være brudd på torturbestemmelsene, men de bør i mye større grad vurderes opp mot normene i konvensjonene. Uansett bør utgangspunktet for slike vurderinger være barnets egne erfaringer og behov.

- Sakkyndige bør nok delta mer i slike vurderinger enn det gjøres i dag, er Stangs vurdering.

Hun mener det er rettslig grunnlag for å tøye begrepene:

- Prinsipper og bestemmelser i barnekonvensjonen kan brukes som rettslige argumenter for å utvide torturbegrepet. 

Hvorfor neglisjert?

- Hvorfor er barn så lite synlige i selve regelverket?

- Feltet er i stor grad dominert av andre og sterke hensyn, som hensynet til en kontrollert innvandring, sier Stang.

Det kan også skyldes en gjengs oppfatning om at barn ikke deltar i handlinger som medfører forfølgelse, eller at barn inntar en passiv rolle i konflikter.

- Dette er feil, sier Stang.

- Vi vet at barn kan utnyttes av voksne i politisk aktivitet uten selv å ha en politisk oppfatning. Tenk bare på alle barnesoldatene.

En annen årsak kan ligge i at barns spesifikke erfaringer og opplevelser ikke anerkjennes som forfølgelse i samme grad som voksne.

- Dette skyldes at det ikke tas hensyn til de forhold som skiller barn fra voksne: sårbarhet, avhengighet og det å være under utvikling.

Norge som foregangsland

Stang påpeker at selv om Barnekonvensjonen nå er en del av norsk lov, brukes ikke bestemmelsene som rettslige argumenter når barnas asylsaker skal avgjøres.

- Norge må bli flinkere til å ta i bruk Barnekonvensjonen. Det holder ikke at vi kun tar hensyn til én artikkel (nr 3) når konvensjonen har 41 stykker.

- Etter mitt syn har Norge som foregangsland et særskilt ansvar. Det er mange land som skjeler til Norge.

Stang møter ofte begrunnelsen om at Barnekonvensjonen er vag og utydelig.

- Det var nøyaktig den samme argumentasjonen som møtte Den europeiske menneskerettskonvensjon år tilbake. Nå har den blitt anerkjent, og konvensjonene har til og med fått sin egen domstol.

- Den europeiske menneskerettighetsdomsstol anvender bestemmelsene i Barnekonvensjonen i domsavgjørelser. Her har Norge mye å lære!

Referanse:

Elisabeth Gording Stang, “Barn, tortur og retur. Den rettslige betydningen av barnespesifikk tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling i asylsaker,
herunder barns returvern”, 2008.