Ønsker foreldre seg gutter eller jenter når de skal ha barn? Mange kjenner reportasjer om alvorlig forskjellsbehandling av gutter og jenter fra andre land.

Kjønnsselektiv abort og drap på jentebarn er de sterkeste eksemplene på at mennesker i store deler av verden fortsatt foretrekker gutter fremfor jenter. Å foretrekke guttebarn er det klart vanligste i Europa og resten av verden, både i nåtid og historisk sett. Denne preferansen har vært knyttet til religiøse tradisjoner, tradisjonelle praksiser som odelsrett og barrierer mot kvinners yrkesdeltakelse.

Norden foretrekker jentebarn

I etterkrigstidens Norden har det imidlertid vokst frem en svak, men tydelig preferanse for jentebarn. Dette kan ha å gjøre med endringer i kvinners relative innflytelse både i hjemmet og i samfunnet for øvrig. Norge og resten av Norden skårer som kjent høyt på internasjonale likestillingsmål.

Jentepreferanse er normen for majoritetsbefolkningen, dem som er født i Norge av norskfødte foreldre.

Mange av de store innvandrergruppene i Norge kommer fra samfunn som har relativt sterke guttepreferanser. Hvordan ser mønsteret i kjønnspreferanser ut for dem? I en artikkel som nettopp er blitt publisert i tidsskriftet Population Studies, undersøker vi dette spørsmålet.

Innvandrerne tilpasser seg godt til det norske samfunnet

Sosiologisk forskning om integrering finner at innvandrere og deres etterkommere i det store og det hele tilpasser seg det norske samfunnet. Både menn og kvinner med innvandrerbakgrunn er godt representert i arbeidsliv og utdanning.

Sysselsettingen øker med hvor lenge man har bodd i Norge. Fødselstallene for innvandrerkvinner ligger nærmere majoritetsbefolkningen for dem som kom til Norge i yngre alder og dermed hadde vært i landet lenger før de fikk barn.

Noen ting endrer seg saktere

Ønsker om sønner og døtre knyttes på sin side opp mot dypereliggende kulturelle normer. Disse endres ikke nødvendigvis så raskt i møte med et nytt samfunn.

Et spørsmål er om innvandrerbefolkningen beholder sine preferanser for gutter (eller jenter), eller om de tilpasser seg det norske også på dette området. Vi har derfor sammenliknet innvandrerkvinnenes kjønnspreferanser med tilsvarende tall for majoritetsbefolkningens og deres opprinnelsesland.

Den norske majoritetsbefolkningen, med sin tydelig jentepreferanse, utgjør et godt grunnlag for å undersøke denne typen tilpasning, siden den befinner seg på den andre ytterpolen sammenliknet med guttepreferansene som er dokumentert i mange av innvandrernes hjemland. Resultatet vil fortelle oss noe om ulike innvandrergruppers kulturelle tilpasning på dette området.

Slik fant vi ut hvilket kjønn som ble foretrukket

Vi målte ønsker om barn av et bestemt kjønn indirekte, ved å se på sannsynligheten for at tobarnsmødre får et tredje barn. Disse har enten to gutter, to jenter, eller én av hvert kjønn fra før.

Vårt første funn var at sjansen for at mødrene får et tredje barn er høyere hvis hun har to barn av samme kjønn fra før. Dette tyder på at den gjennomsnittlige tobarnsmor i Norge ønsker seg minst ett barn av hvert kjønn.

For å finne ut om gutter eller jenter er foretrukket, sammenliknet vi mødre som fra før hadde to gutter med mødre som fra før hadde to jenter. Dersom tilbøyeligheten til å få et tredje barn var høyere blant jentemammaer enn guttemammaer, kan dette tolkes som en preferanse for gutter. Rent teoretisk finnes det også andre forklaringer.

For eksempel kunne et slikt handlingsmønster indikert at man var såpass fornøyd med å ha to jenter, at man godt kunne tenke seg enda en. Vår tolkning har imidlertid klar støtte i en stor forskningslitteratur, der man blant annet har sett på sammenhengen mellom denne typen fødselsmønstre og eksplisitt uttrykte ønsker om barnets kjønn.

Guttebarn var mest populært blant innvandrerne

For majoritetsbefolkningen var sjansen for en tredje fødsel høyere hvis moren allerede hadde to gutter fra før. Dette viser at jentebarn er foretrukket av den norske majoritetsbefolkningen.

Men hva så med innvandrerne? Vi undersøkte 27 ulike innvandrergrupper, definert med utgangspunkt i hvor tobarnsmødrene var født. Vi sammenliknet så kjønnspreferansene for hver av disse gruppene med majoritetsbefolkningen, og deretter med kjønnspreferansene som er dokumentert i opprinnelseslandet.

Vi gjorde to hovedfunn. For det første var guttepreferanser klart vanligst for de aller fleste innvandrergruppene, i skarp kontrast til majoritetsbefolkningens ønsker.

De tydeligste uttrykkene for guttepreferanser fant vi for mødre med bakgrunn fra India, Kosovo, Bosnia-Hercegovina og Tyrkia. Blant unntakene var innvandrere fra Polen, Filipinene og USA, som fremviste jentepreferanser.

Preferansene stemte med dem man fant i hjemlandet, med Sør-Korea som unntak

Det andre hovedfunnet vårt, var at preferansene stort sett stemte overens med dem som var observert for familier i hjemlandet i tidligere undersøkelser: Innvandrerkvinner fra land med sterke guttepreferanser hadde også en atferd i Norge som i hovedsak pekte mot slike preferanser.

Et unntak var innvandrere født i Sør-Korea, som hadde (statistisk usikre) jentepreferanser tilsvarende de norskfødte tobarnsmødrene.

Hvorfor er sørkoreanerne et unntak? De er adoptivbarn, og har vokst opp i en norsk familiekultur. Dette tyder på at en form for tidlig påvirkning fra familie eller samfunnet omkring, former grunnleggende kultur som kjønnspreferanser for barn.

Lite som tyder på kulturell tilpasning

For å vurdere den mulige betydningen av tilpasning grundigere, undersøkte vi også om kjønnspreferansene varierte avhengig av om mødrene kom til Norge før eller etter at de fylte femten år; av hvor lenge de hadde bodd i landet og om de fikk barn med en mann som var norskfødt eller født i utlandet.

Generelt betydde disse forholdene overraskende lite, selv om det var noen få unntak. Kvinner som hadde innvandret fra India før de fylte femten, hadde noe mer jentevennlige preferanser enn de som kom senere. Det samme var tilfelle for kvinner som hadde innvandret fra Kina, India, Vietnam og Frankrike og som fikk sitt tredje barn med en norskfødt mann. Botid hadde ingen målbar betydning for noen av gruppene.

Enkelte normer tar lengre tid å tilegne seg

Våre resultater er sannsynligvis uttrykk for overføring av familienormer og kulturelle praksiser fra hjemlandet eller foreldrene. Det er et eksempel på at ulike former for integrering ikke foregår på samme måte og med samme hastighet.

Integrering i utdanning og arbeidsliv formes av markeder og incentiver. Dypere sosiokulturelle mønstre henger noe lengre i.

Et gjenstående spørsmål er om man finner de samme mønstrene blant innvandrernes etterkommere. Med tiden vil disse gruppene mest sannsynlig adoptere det norske mønsteret.