Ikke romskip, men skip sett fra rommet. Norsk utstyr på Den internasjonale romstasjonen holder koll på bøljan blå. Og en ny norsk satellitt er på vei opp.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
AISSat-1 i bane (Foto: (Illustrasjon: ESA/Norsk romsenter))
- Den nye norske satellitten bygges nå. Til sommeren skal den være klar for siste kontroll før oppskytning, forteller Magne Osmundsen, ansvarlig for småsatellitter på Norsk romsenter.
Satellitten han snakker om, veier seks kilo og er 20 centimeter lang, bred og høy. Den blir den andre i sitt slag. Fra sin bane over polene skal den holde øye med skipstrafikken i blant annet nordområdene.
Kollisjonsvarsler
Skjønt, øye er feil ord. Satellitten har ikke noe kamera ombord. Isteden har den en radiomottaker.
Om bord på større lasteskip og alle passasjerbåter er det en spesiell sender som blant annet forteller om skipets posisjon, kurs og fart. Dermed kan andre skip få et varsel lenge før baug smeller mot baug.
Dette systemet kalles Automatic Identification System, AIS. I begynnelsen ble det bare brukt som kollisjonsvarsler mellom skip.
Men jordkrumningen stanser signalene etter noen titalls kilometer i vannrett retning. Oppover går signalene uhindret flere hundre kilometer. Med andre ord: Skip på havet kan sende signaler til skip i rommet.
Norsk mottaker på romstasjonen
Jorda med skip registrert fra Den internasjonale romstasjonen. (Foto: (Figur: Forsvarets forskningsinstitutt))
I november 2009 monterte astronautene på Den internasjonale romstasjonen (ISS) to antenner og annet overføringsutstyr på utsiden av den europeiske Columbus-modulen.
Og i mai 2010 ankom det norske mottakerutstyret for AIS-signalene, bygget av Kongsberg Seatex og driftet av Forsvarets forskningsinstitutt.
Men ISS går i en bane nær ekvator. Hva med skipene som tegner kjølstriper i de kalde farvannene lengst mot nord og sør?
Finner miljøsyndere
AISSat-1 inspiseres før oppskytning fra Satish Dhawan Space Centre i India 12. juli 2010. (Foto: ESA/Norsk romsenter)
Svaret skjøt til værs 12. juli 2010 fra Satish Dhawan Space Centre i India. I nesa hadde raketten den norske satellitten AISSat-1. AIS-mottakeren er den samme som på ISS. Den er også bygget av Kongsberg Seatex.
- Denne satellitten går nesten rett over polene. Slik kan den holde øye med de politisk og miljømessig følsomme nordområdene, sier Magne Osmundsen.
Hvis radarer på andre satellitter fanger opp oljesøl eller annen forurensing, kan AISSat-1 fortelle hvilket skip som er i området, og trolig er synderen.
Annonse
Tvilling i rommet
Og nå skal altså AISSat-1 om ikke lenge få selskap av en tvillingsøster.
- AISSat-2 er omtrent helt identisk med AISSat-1. Slik kan vi holde kostnadene nede, forteller Osmundsen.
Med to satellitter kan skipstrafikken registrere oftere. Og like viktig: Hvis en satellitt skulle gå i stykker, finnes en reserve.
- De kraftige partikkelstormene fra sola som lager nordlyset, er en hard påkjenning for elektronikken i satellittene. Derfor har de en forventet levetid på bare tre år, sier Osmundsen.
Den store oversikten
Signalene fra mottakeren på ISS er en del av en større datapakke som tas imot av ESA. Dataene sendes videre til senteret N-USOC i Trondheim, ett av ni europeiske kontrollsentre for eksperimenter på ISS.
AISSat-1 tas imot av blant annet Svalsat, mottakeranlegget på Svalbard.
- Så får Kystverket all informasjonen, og fordeler den videre til Forsvaret, fiskeriforvaltningen, Sysselmannen på Svalbard og Hovedredningssentralen. Slik kan de få oversikt over skipstrafikken, forteller Osmundsen.
- Når AISSat-2 er ferdig utprøvet til sommeren, skal den gjøres klar for oppskytning. Akkurat hvor og når dette vil skje, er ennå ikke avklart. Men det blir trolig i Russland eller India i 2013, avslutter Osmundsen.
