Etter to år med pandemi viste sommeren 2022 at det er mye å samles om i Norge. Publikum fant veien til festivaler fra Riddu Riđđu i nord til trebåtfestivalen i sør, og Karpe samlet 100.000 mennesker i Oslo Spektrum.

I nyhetsstrømmen ble bilder av lykkelig konsertpublikum blandet med bilder fra krigen i Ukraina og oppdateringer om en forvillet hvalross.

For Espen Ytreberg, som er professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, er det tydelig hva de morsomme og de mer alvorlige hendelsene har til felles.

– Mediene er grunnleggende viktige for begivenheter på en stor skala. Sånn er det i dag og sånn er det langt bakover i historien, sier han.

Ytreberg beskriver i sin nye bok «Media and Events in History» hvordan oppbyggingen og forståelsen av store begivenheter henger uløselig sammen med måten mediene har utviklet seg på.

For uansett om det er fortidens telegraf og de trykte avisene eller dagens sosiale og digitale medier, er det via dem at en hendelse blir en begivenhet.

Fra månedlige oppdateringer til «akkurat nå»

I dag kan vi følge idrettsmesterskap og valg, men også uforutsette hendelser som en naturkatastrofe eller en pandemi, i sanntid. De kjappe oppdateringene er del av en ny medieteknologi og preger hvordan vi opplever det som foregår.

– I dag er samtidigheten ekstrem. «Real time» er en ideologi om absolutt oppdatering, konstaterer Ytreberg.

Ved siden av at det ikke er mulig, tror professoren samtidigheten har en bakside.

– Det har gått inflasjon i det fordi det er for mye som skjer «akkurat nå». Du kan fort bli utålmodig og frustrert – det føles som du faller bakpå hvis du ikke oppdaterer hele tiden. Og selv om du gjør det, føles pandemien eller valget fortsatt usikkert og uforutsigbart.

Ytreberg går tilbake i tid og ser på hvordan medieteknologiens innflytelse har utviklet seg historisk. For 111 år siden da Roald Amundsen la ut på sin ekspedisjon mot Sydpolen, fulgte hele folket med.

– Informasjonsgangen var treg. Det kunne gå måneder mellom hver gang man fikk nyheter, forteller han.

Likevel ga de jevnlige avisoppslagene en følelse av samtidighet.

Ytreberg forteller at i juni kunne man lese at «nå har Amundsen fått finansiering». Senere samme måned sto det «nå reiser han», og i november «nå har han kommet frem til Sydpolkontinentet».

«Hvilken rute vil han velge?», sto det i mars året etter.

– Publikum vet at mens de leser dette i avisa hjemme i Norge, sliter Amundsen seg gjennom snøen. Og alle lurer på hvordan det vil gå.

Dette gir ifølge Ytreberg en mediert følelse av samtidighet – opplevelsen er formidlet gjennom nettopp media.

«Pics or it didn’t happen»

Amundsen selv var fullt klar over hvor viktig media var for at ekspedisjonen hans skulle lykkes.

Han var ifølge professoren besatt av å kommunisere erobringene sine og skriver helt eksplisitt at «saken er at det vi hadde gjort, først ville få en reell verdi når det ble brakt til menneskehetens kunnskap». Kappløpet med Scott var dermed ikke bare til Sydpolen, men like mye tilbake – til telegrafen.

Det filosofiske spørsmålet om treet som faller i skogen uten at noen hører det, minner om kvaliteten på en begivenhet. Hvis man når en pol, og ingen ser det – er det da en begivenhet?

– For de som står i spissen for begivenhetene, er medieringen sjelden sekundær. Politikere er for eksempel ekstremt oppmerksomme på at selv om de tar en beslutning bak lukkede dører, så ligger realiteten i den minst like mye i kommuniseringen.

Begivenheter samler samfunnet

Da Roald Amundsen nådde Sydpolen, hadde Norge vært en selvstendig nasjon i seks år. Vi trengte noe å samle oss om.

– Mye av det som skjer i Norge på denne tiden, kan forklares med nordmenns behov for aksept for at vi har en plass i verden som nasjon. Det nasjonalistiske prosjektet var viktig for Amundsen og enda viktigere for de som finansierte ham, sier Ytreberg.

Enten det er en pandemi, en polferd, Melodi Grand Prix eller et valg, har de begivenhetene vi bryr oss om, en viktig rolle i samfunnet.

– Vi samles om og lever i, begivenhetene. Enten det er en planlagt feiring eller en plutselig krise, er det en utside og innside, og det er et fellesskap blant de som deltar.

Her ligger også nøkkelen til hvorfor han som medieviter, forsker på temaet.

– Begivenheter i stor skala gjør komplekse, moderne samfunn mulig. Derfor handler forskningen om å se på hva som binder oss sammen, på hvilke vilkår vi bindes sammen – og hvem som rår over de virkemidlene som gjør det mulig.

Eventifisering – mengden begivenheter har eksplodert

I boken går Ytreberg tilbake til industrialiseringen på 1800-tallet for å se på hvordan begivenheter kommer i stand. Dette er tidspunktet hvor også media blir en industri.

– Medieindustrien reproduserer og skaper flere typer medier. Den gjør det samme med begivenheter, som nå kan produseres i serier. Dermed er det farvel til en forestilling om at begivenheter oppstår organisk – det er tydelig at de skapes.

På 1800-tallet ble flere vestlige samfunn mer demokratiske, og det var ikke lenger sånn at herskere kunne forvente at folket deltok i deres begivenheter under tvang.

– Nå er det en mykere makt, sier Ytreberg.

Deltagelse oppnås i større grad gjennom å fange oppmerksomhet og skape begeistring.

– Jo mer du kan kartlegge og kanalisere folks deltagelse, endre dem fra passive tilskuere til aktive deltagere, jo mer makt har du. Det gjelder for medieindustrien, for Zuckerberg, for politikere og for alle som ønsker å påvirke. Og denne myke makten er virkelig – det er ikke nødvendigvis noe snillere ved den.

Dette har blitt intensivert siden demokratiseringen under industrialiseringen. Og to ting har endret seg drastisk i måten begivenheter fanger vår oppmerksomhet: mengden og tempoet.

– Medieteknologiene er flere, og det har oppstått nye roller og profesjoner rundt begivenheter, ikke minst kommunikatører og PR-folk. Det handler om å orkestrere begivenheter på flere plattformer.

Medieforskeren vier et kapittel i boken til det han kaller medieplanlagte begivenheter, hvor mediene selv er i førersetet når begivenhetene planlegges, som med store reklamekampanjer eller Melodi Grand Prix.

Han forklarer også at mange teoretikere har vært kritiske til medias aktive rolle.

– Selv om man godt kan finne noe tomt i store orkestrerte begivenheter, er det vanligvis ikke sånn at man kan skille mellom begivenheter som kunstige og medieskapte på den ene siden og «ekte» begivenheter der mediene ikke er viktige på den andre. Mediene er mer grunnleggende enn som så.

Utvikling i medier endrer begivenheter

Et hovedpoeng i Ytrebergs bok er at det ikke er mulig å skille en begivenhet på stor skala fra medieringen av den. Med en utvikling mot flere og flere medieplattformer blir dette mer avansert.

– Både den fysiske og den medierte siden ved en begivenhet utvikler seg raskt og i samspill. Men det er ikke sånn at medieutviklingen gjør at alt foregår i mediene.

På en stor festival er kjernen også i dag den store fysiske samlingen av mennesker. Den dokumenteres og forsterkes samtidig gjennom nyhetsmedier og ikke minst sosiale medier – deltagerne viser at de var til stede på Instagram og Snapchat, mens Aftenposten publiserer stemningsrapporter og anmeldelser. I tillegg lever festivalen i media både før den foregår fysisk og etterpå.

I dag finnes det eksempler på begivenheter som ikke foregår fysisk – som e-sportsmesterskap eller digitale lanseringer av ny teknologi. Men er det mulig å kalle noe en begivenhet hvis det ikke foregår i mediene?

Ytreberg mener svaret er nei.

– Det er mange historiske eksempler på at store menneskemengder samles og at det viktige foregår der og da – men de må få vite om det på en eller annen måte. Så for viktige begivenheter på stor skala må medier i en eller annen form alltid være involvert.

Pandemien var en samlende begivenhet

Utviklingen av medielandskapet har gjort at ikke alle lenger følger med på det samme. Mens noen følger med på OL, venter andre på Melodi Grand Prix eller neste valgkamp.

Å planlegge store begivenheter har blitt mer komplekst og krever kompetanse på flere plattformer. Det betyr ikke at det er umulig, mener Ytreberg.

– Selv om ikke alle ser NRK lenger, betyr det ikke at de store begivenhetenes tid er forbi. Og vi trenger dem for at storskalasamfunn kan eksistere, sier han.

Medieforskeren peker også på koronapandemien som et bevis for at det fortsatt er mulig å samle alles oppmerksomhet.

– Den gjenopplivet følelsen av begivenheten som felles, i den forstand at den rammet alle, om enn ikke på samme vis. Det er ingen tvil om at mediene vil fortsette å lage arenaer der katastrofale begivenheter diskuteres og gis mening, enten det er en storm eller et nytt virus.

Referanse:

Espen Ytreberg: Media and Events in History. Polity Press, 2022. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER