Ved NIBIO Tjøtta på Helgelandskysten har forskerne i flere år vært opptatt av husdyr og klimagassutslipp. Så langt har de konsentrert seg om å måle metangassutslipp fra sau på innefôring, men sauene går jo ute halvparten av året. Dermed er det like interessant å finne ut hva som skjer ute på beitet.

– I Norge baserer vi i stor grad utslippsanslagene på modeller og utenlandske data, forklarer forsker Vibeke Lind.

– Per i dag har vi få, eller egentlig ingen data, som viser hvor mye klimagasser norske husdyr slipper ut når de går på beite. Det kan godt hende de utslippsfaktorene vi bruker i modellene i dag er riktige, men det vet vi faktisk ikke.

Pionérforsøk i Norge

Dette er bakgrunnen for et litt spesielt forskningsprosjekt som har pågått ved NIBIO Tjøtta denne sommeren. For første gang i Norge har forskerne forsøkt å måle metanproduksjon hos sau på innmarksbeite.

– Forsøkene ble gjentatt tre ganger i løpet av sommeren, forklarer prosjektleder Vibeke Lind. Første beiteperiode pågikk ti dager i juni, deretter ti dager i juli og til slutt ti dager i august.

Hun forteller videre at 16 søyer ble delt i grupper på fire. Hver gruppe beitet i to dager på hvert sitt avgrensede område mens målinger ble gjennomført. Deretter ble de flyttet til et nytt område for nye målinger. I løpet av ti dager i hver beiteperiode beitet hver gruppe i fem områder, to dager på hvert sted.

Avansert måleutstyr

Sauene i forsøket på Tjøtta kan ved første øyekast minne om selvmordsbombere. På ryggen har hver sau en avlang gassbeholder som er festet med seler rundt kroppen. Herfra går det en plastslange fram til over nesen, som holdes på plass av en grime rundt hodet.

Ved hjelp av vakuum samler gassbeholderen på ryggen opp klimagasser, både metan og CO2, som slippes ut når sauen puster og raper.

– Vi brukt den såkalte SF6-metoden, forklarer forskeren. Her bruker vi SF6 - svovelheksafluorid – som sporgass for å måle utslippet av andre klimagasser. SF6 er en ekstremt kraftig klimagass, men vi bruker den i veldig små mengder. Sporgassen oppfører seg på samme måte som metan, forklarer Vibeke Lind.

I vomma har sauen en liten bolus, en gassylinder på størrelse med et AA-batteri, som slipper ut en kjent mengde SF6 per døgn.

På laboratoriet analyserer forskerne prøver fra gassbeholderen i en gasskromatograf. Dette er et apparat som brukes til å separere og analysere kjemiske stoffer.

Av ulike grunner er det ikke mulig å samle opp all gass som slipper ut av sauen. Det er derfor de bruker en sporgass. Forskerne vet hvor mye SF6 som slippes ut per døgn, og de kan måle hvor mye av dette som faktisk fanges opp i beholderen.

– Hvis vi for eksempel ser at 70 prosent av sporgassen SF6 fanges opp, antar vi at også 70 prosent av metanutslippet og CO2-utslippet fanges opp. Forholdstallet mellom SF6 og de andre klimagassene brukes til å beregne den totale utslippsmengden av metan og CO2, sier Lind.

I tillegg har forskerne målt grashøyde og mengde tørrstoff og næringsinnhold i graset, både før dyrene ble sluppet på beitet og etter to dager da sauene ble fjernet.

På den måten vet forskerne akkurat hvor mye sauene har spist.

Litt promp, mest rap

Hos drøvtyggere kommer det meste av klimagassene ut som rap. Det skyldes at nedbrytingen av fôret primært skjer i vomma, den første av de «fire magene». Det er stort sett her klimagassene metan og CO2 produseres.

Fordi drøvtyggerne tygger maten flere ganger, er det meste av fôret allerede fordøyd når det havner i tynntarmen. Hos enmagede dyr er det imidlertid her nedbrytingen skjer, og det meste av avfallsgassene slippes derfor ut som promp.

Selv om 90–95 prosent av klimagassene kommer ut som rap, er det også noe som kommer ut den andre veien.

Som en del av prosjektet har forskerne også tatt avføringsprøver fra de siste tre dagene i hver beiteperiode for å finne ut mer om dette.

– Samlet sett vil data fra gassbeholderne og avføringsprøvene forhåpentligvis gi et godt bilde av hvor mye klimagasser sauene totalt sett produserer og slipper ut på den type beite de har gått på.

Fôret påvirker klimagassutslippene

Forskerne er opptatt av sammenhengen mellom hva sauene har spist og hvor mye klimagasser som slippes ut.

Siden sauene går i grupper kan de ikke si noe om den enkelte sau, men det er ingen tvil om at det er individuelle forskjeller.

– I dette innledende forsøket har vi valgt å la sauene beite på raigras, forklarer Lind. Siden dette er en monokultur, har vi god kontroll på hva dyrene egentlig har spist. Vi vet også at mange sauebønder bruker raigras til sluttfôring av lam om høsten.

En monokultur er en kulturvekst på samme jordstykke i år etter år, uten å skifte med andre arter eller vekster.

– Ideelt sett skulle vi hatt tilsvarende data fra sauer på beite i utmarka, men et slikt prosjekt vil i praksis være svært vanskelig å gjennomføre, simpelthen fordi det ikke finnes gode metoder for å finne ut hvilke planter sauene har beitet på.

– Vi vet at sauen er selektiv og at den velger de beste av de tilgjengelige næringsplantene. Samtidig vet vi at den kan utnytte så mange som 50–60 ulike arter i utmarka, både vier, gras, halvgras og urter.

– Vi vet også at dyrene slipper ut mindre metangass når de beiter på lett fordøyelige vekster; rett og slett fordi en større del av energien utnyttes. Det betyr i praksis at utslippene går ned hvis vi fôrer med kraftfôr og opp hvis vi fôrer med høy eller halm. Dette er ytterpunktene, sier Lind

Involverer studenter og unge forskere

Quentin Lardy er opprinnelig fra Frankrike. Siden februar har han vært ansatt som stipendiat i NIBIO. Han forteller at de har brukt mye tid på å tilpasse utstyret.

– Det finnes ikke noe ferdig utstyr vi kan gå i butikken og kjøpe. Derfor har vi måttet utvikle alt på egen hånd. Gassbeholderne, slangene, selene og grimene. Alt må være funksjonelt, slik at vi får best mulige forskningsdata.

Men han understreker at de samtidig må ivareta dyrevelferden.

– Det er svært viktig for oss at dyrene har det bra. Arbeidet har vært krevende, og vi har gjort hundrevis av små justeringer underveis, sier Lardy.

Også mastergradsstudent Thea Kongsmo fra NTNU i Trondheim har deltatt i feltarbeidet. Hun studerer forvaltning av naturressurser.

– Det er viktig å få bedre kunnskap om de nasjonale klimagassutslippene, men det er også interessant å lære mer om beiteressursene på innmarka. Hva produserer et slikt beite og hvor mye av dette kan sauen nyttiggjøre seg? Kanskje er det mulig å utnytte innmarka bedre i et klimaperspektiv, sier Kongsmo.

Vibeke Lind sier at det er svært inspirerende å jobbe sammen med studenter og unge forskere på dette viktige prosjektet. Forskeren mener at det er viktig å vise kommende generasjoner at sauen ikke bare er en klimaversting, men at den også bidrar med ulike samfunnsgoder.

– Vår oppgave som forskere er uansett å bidra til at drøvtyggerne blir mest mulig klimavennlige, sier hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Ny metode gjør at også gris, kylling og fisk kan spise gress og alger

• 

  Hvordan blir hjortedyr på­virket av klima­endringene?

• 

  Ny undersøking: Nordmenn verdset jordbrukslandskapet

• 

  Sjøørret trives selv om veibygging gir grumsete vann

• 

  Dette er insektenes 10 på topp-blomster

• 

  Gransnutebilla får ofte skylda for bredsnutebillas herjinger

Les flere saker fra Nibio her.