For tiden pågår det en debatt om hvor klimavennlig norsk kjøttproduksjon er. Nationen hadde nylig saken «Bønder mener ammekua er en del av klimaløsningen − ikke problemet» hvor det hevdes at norsk kjøttproduksjon fra ammekyr er bærekraftig. Årsakene som nevnes, er blant annet at ammekyr kan utnytte utmarksbeite og at beite gir økt karbonbinding og høyere albedo, altså lysere og mer reflekterende overflater på bakken, som kan gi en avkjølende effekt.

Vi mener derimot at ammekuproduksjon er blant de minst klimavennlige måter å produsere mat på og at argumentet med karbonbinding og albedo ikke holder.

Storfekjøtt fra ammekyr gir størst utslipp

Kjøttproduksjonen er en betydelig kilde til utslipp av klimagasser i jordbruket. Konsentrasjonen av metan- og lystgass i atmosfæren når stadig nye rekorder, blant annet på grunn av økende global kjøttproduksjon. En endring av kostholdet, fra kjøtt til mer vegetabilsk mat og fisk, er et svært kostnadseffektivt klimatiltak. Det er imidlertid store variasjoner i klimagassutslipp mellom ulike kjøttslag.

Storfekjøtt fra spesialisert kjøttfe (ammekyr) er den produksjonen som gir størst utslipp per kilo kjøtt: rundt 50 prosent mer enn storfekjøtt produsert i kombinasjon med melkeproduksjon og mellom 10−20 ganger så mye som kjøtt fra svin og fjørfe med en standard utregningsmetode. Når den i tillegg forbruker mer ressurser i form av dyrket jord og kunstgjødsel, må konklusjonen være at ammekuproduksjon er den mest ineffektive, minst klimavennlige og derfor den minst bærekraftige formen for matproduksjon i Norge.

Ammekyr spiser mer kraftfôr enn svin og fjørfe

Det er en utbredt misforståelse at drøvtyggere som utnytter utmarksbeite bruker mindre kraftfôr enn dyr som ikke spiser gress. Faktum er at utmarksbeite ikke fører til redusert bruk av kraftfôr, bare til redusert bruk av innmarksbeite. Selv om ammekua spiser mest gress, forbruker den i tillegg minst like mye kraftfôr som svin og fjørfe, når en også regner med innefôringssesongen. I likhet med andre drøvtyggere utnytter ammekyr energien i fôret langt dårligere enn svin og fjørfe − og bruker 4−8 ganger så mye fôr per kilo kjøtt.

Påstanden om at karbonbindingen i jord i gress- og beitemark oppveier for klimagassutslippene fra drøvtyggere vitner om manglende kunnskap om karbondynamikken i jord. For hvert kilo karbon som fordøyes av drøvtygger, produseres det cirka 80 gram metan som tilsvarer 2 kilo CO2-ekvivalenter i en 100 års horisont.

I tillegg slippes det ut metan og lystgass fra gjødsla, tilsvarende cirka 0,8 kilo CO2-ekvivalenter. Dersom karbonbindingen i jord skulle kompensere for disse effektene, måtte praktisk talt alt av planterester og husdyrgjødsel som tilføres jord bli lagret som stabil humus. Den biologiske nedbrytingen, som frigjør plantenæringsstoffer og CO2, ville nærmest opphøre, noe som selvsagt er ren utopi.

Effekten av et åpnere landskap kan nulles ut

I avisartikkelen i Nationen peker Oddbjørn Flataker, daglig leder i en medlemsorganisasjon for storfekjøttprodusenter, Tyr, også på albedoeffekten. Han hevder at beiting av ammekyr i utmarka påvirker vegetasjon og åpner opp for lysere områder som vil føre til økt refleksjon av solstråling.

Det er riktig at forskjellige vegetasjonstyper har ulike effekter på albedo, men det er flere faktorer som virker imot en kraftig avkjølende effekt av beiting.

For det første er det flere ulike effekter som nuller ut hverandre. På nordlige breddegrader vil endring fra skog til åpent landskap kompenseres av like store endringer i fordampingen av vann fra vegetasjonen. Denne avkjølende effekten er mye større i skog enn på beitemark og dermed er den potensielle gevinsten av beiting på albedo fordunstet.

For det andre er størrelsen på albedoendringen avhengig av vegetasjonen. Mørkere vegetasjon tar til seg mer varme enn lysere vegetasjon. Effekten er større for granskog som vokser i fjellet og mye mindre for løvskog på lavere høyder. Beitedyr som spiser små spirer og løv, har derfor veldig liten påvirkning på albedoen. Det er mulig at tramping og andre effekter av kyr forhindrer forbusking litt, men det er langt fram til at dette har en betydelig albedoeffekt.

For det tredje trengs det store arealendringer for at albedoeffekten i det hele skal være målbar. Hogst av skog for å frigjøre plass til beite utgjør ikke en så stor forskjell i Norge. I tillegg fanger denne skogen mye karbon, og dermed er vi allerede i minus om vi hogger ned skogen.

For det fjerde styres albedoendringer av veldig mange andre faktorer som betyr mye mer enn beiting, slik som hvordan snøforholdene om vinteren varierer. Åpen beitemark vil framstå som hvitere enn skog om vinteren fordi landskapet dekkes av snø. Men viktigheten av snødekte flater blir mindre ved at solen står lavt om vinteren og reduseres i tillegg av skyer.

En økende mengde metangass globalt

Vi er enig med Flataker at klimaendringer er en global utfordring. Nye studier viser at den globale mengden metangass har økt mye mer enn forventet de siste årene. Vi vet ikke hvorfor, men det påvirkes trolig av biologiske prosesser, som endringer i jordbruket. Det kan også være andre forhold bak, for eksempel at atmosfærens evne til å bryte ned metan reduseres med global oppvarming.

Uansett er vi forskere sikre på at alle kyr produserer metangass som er med på å påvirke klimaet. Med ammekyr som viktige bidragsytere til metanutslipp, og med mindre effektiv produksjon sammenlignet med andre husdyr, er det et dårlig klimatiltak å satse på ammekyr.

Les også denne:

Hva slags kjøtt belaster klimaet minst: Økologisk eller vanlig?